Dag 71 – 11. august 1999
Harald
Klokken 0800 var det fortsatt moderat med vinden og sjøen gikk ikke hvit i Måløysundet slik den har gjort på dagtid. Jeg tenkte med meg selv at vi skulle ha dratt over sist natt, men det var forsent nå og det gikk ikke mer enn en time så hadde vi de samme forholdene som dagen før. Det ble en slapp dag for mitt vedkommende. Tok meg to middagslurer og det er uvanlig. Jeg tror det tok mer på enn jeg hadde vært klar over å stå ute i den kalde nordavinden hele mandagen og natten før. Værmeldingene som vi hørte på gjorde oss ikke kloke. Dels ble det meldt at vinden skulle gå ned til frisk bris og dels øke igjen til stiv kuling neste dag. Etter en sen middag med rødvin er det fristende å se etter køya, men det var en klar tendens til at vinden løyet etter at solen hadde gått ned og det begynte å bli mørkt. Jeg gjorde meg til talsmann for å dra og alle følte at nå hadde vi sett nok av Måløy, så vi startet med klargjøring omtrent ved midnatt.
Dag 72 – 12. august 1999
Harald
Turen ut Måløysundet gikk greit. Det var ganske mørkt og både Andreas og jeg tok hånd om navigeringen. Etter at vi kom ut av sundet fikk vi selvsagt noe mer sjø og vinden frisknet også til, men det var mye bedre enn vi hadde fryktet. ¨ Statt er et underlig havstykke som har skremt sjøfolk i mindre fartøyer til alle tider. Det blåser mye mer der og sjøen er mye større. Ja, det er faktisk tilfelle. Vi hadde egentlig tenkt å legge kursen innover straks vi hadde passert Stadtlandet for ikke å risikere noe. Den innerste leia er imidlertid noe lengre og navigasjonsmessig krevende. Det var så fint føre at vi besluttet å gå via Fosnavåg. Det var bare snakk om et par tre timer så ville vi være inne i smult farvann. Andreas og Maren som også hadde vært på vakt tok seg litt søvn fra klokken 0400. Kristine og jeg fortsatte til vi var forbi Ålesund ca klokken 1000. Andreas tok Lyna gjennom Lepsørevet og opp Harøyleia, nesten opp til Bjørnsund. Derfra var det Maren og jeg igjen. Det har gått greit selv om vi har en konstant iskald nordavind rett imot. Vi er nå ferdig med Stopleleia og det er bare ca 15 nautiske igjen til Kristiansund hvor vi muligens tar en stopp. Tar sikte på å være i Trondheim i løpet av morgendagen, sannynsligvis på ettermiddagen/kvelden. Harald. Klokken ble etter hvert åtte på kvelden. Alle var oppe på dekk da vi nærmet oss Kristiansund og alle var sultne. Det ble derforr besluttet å stoppe i Kristiansund for å gå på restaurant å spise. Med litt velvillighet fra de som lå på flytebrygga/gjestebrygga i sentrum, fikk vi plassert Lyna. Jeg husker ikke lenger hva restauranten vi gikk på het, men det vr god mat der. Klokken 2400 var vi tilbake på Lyna igjen og vi kastet straks fortøyningene og dro videre.
Dag 73 – 13. august 1999
Harald
Det var vanskeligere å komme seg ut fra Kristiansund enn vi hadde trodd, bekkmørkt og uten noen måne. Det er noen staker som står i nordsundet som ikke er så lett å få øye på. Vi fikk da øye på to av dem, men da var vi på gal side, men det gikk bra, vi grunnstøtte ikke. Egentlig hadde vi tenkt å ta Hammarsundet oppover til Ringholmen, men etter de problemene vi hadde i utseilingen fra Kristiansund, ble det besluttet å seile ut Talgsjøen og direkte opp i Trondheimsleia. For mitt vedkommende begynte det å bli snart to døgn med svært lite søvn, ca tre timer. Noe tilsvarende var tilfellet for Andreas. Det ble derfor til at Andreas skulle være med på vakta til Maren og Kristine til det ble lyst og så skulle de ta båten videre. Da jeg sto opp igjen, hadde vi nesten passert Hitra og vi hadde Leksa foran oss. Etter mine beregninger skulle det holde med drivstoff inn til Trondheim, men vi ville ikke ta noen sjanse på det, så vi stoppet på Brekstad for å fylle drifstoff. Vinden hadde gitt seg mer og mer oppover leia, slik at da vi la til på Brekstad var det nydelig vær. Vi brukte ikke lang tid på Brekstad, fikk handlet litt mat og lesestoff, så dro vi avgårde igjen. Grynet laget litt mat til meg på tur over til Agdenes og jeg satt på rekka og riktig koste meg. Nå hadde jeg kontroll på resten av turen, tenkte jeg. Motoren summet så fint, alt var så bra, da Grynet dukket opp på dekk og fortalte at motorrommet var fullt av røyk. Idyllen var brudt. Det var ikke røyk, det var damp. Motoren var gått tom for kjølevann og hele motorrommet var som en glovarm fuktig badstu. Motoren ble selvsagt stoppet tvert og vi ble liggende å drive i strømmen som da gikk ut av fjorden. Etter hvert som det ble mer levelig i maskinrommet, forsøkte jeg å fylle etter med kjølevann, men det forsvant like fort som jeg tømte på. Jeg forsto til å begynne med ingen ting av dette. Syv, åtte bøtter med vann bare forsvant. Det måtte ha noe med varmesløyfene rundt i båten å gjøre. Andreas hjalp meg å koble varmesløyfene bort. Det virket, motoren holdt på vannet som vi tømte på, men ikke helt, for eksosmanifoilen hadde sprukket på to plasser og der sivet vannet ut og ned mot turboen som freste hver gang den fikk vann på seg. Det var gått to timer siden Grynet varslet da vi endelig kunne starte motoren igjen. I mellomtiden hadde vi drevet nokså langt vesteover, så det tok noe tid før vi var på høyde med Agdenes fyr igjen. Jeg var svett og varm etter å ha oppholdt meg i motorrommet og i særdeles dårlig humør. Fra å være nokså høyt oppe, følte jeg meg nokså på bunn. Jeg syns jeg har taklet de mange problemene og uhellene som har forfulgt Lyna i sommer med godt humør, men nå synstes jeg det var nok. Jeg måtte sette meg for meg selv, slik at jeg slapp å snakke med noen og slik ble jeg sittende et par timer før jeg kom meg sånn nogenlunde. Det må ha vistes på meg for det var ingen som forsøkte å snakke til meg heller, før Andreas til slutt tilbød meg en dry Martini for å trøste meg.
Selvfølgelig medførte denne stansen ute ved Agdenes at vi kom forsent til broåpning kl. 2000 så vi måtte vente til klokken 2130. Jeg var litt spent på om det var noen som ventet på oss for å ta imot oss. Det var noen som hadde antydet det. Men det var det ikke, bortsett fra Johan og Halgerd som kom for å hente Kristine og vår egen Grete som kom med nystekte vafler og bringebærsyltetøy. Noe som hadde bekymret meg på turen var at kanskje det ikke lot seg gjøre å legge til ved brygga. På østsiden hadde Roger eide lagt seg til med en stor cabincruiser på sin egen brygge. På vestsiden hadde motorbåtforeningen lagt ut nye flytebrygger helt inn til vår brygge med utriggere. Det kunne fort blir for liten plass til Lyna. Men det gikk fint. Roger Eide var ute på helgetur og motorbåtforeningen hadde ikke lagt båter så nært at det skapte problemer for oss. Maren dro bort på forhånd og fjernet snekka til Andreas slik at vi kunne legge den på utsiden av Lyna etter at vi hadde lagt til. Vel, vi var hjemme igjen. Den lange turen var avsluttet. Ingen hadde noe men av turen og vi hadde Lyna med oss. Jeg kunne vel ha avsluttet mine skriverier her, men for at det hele skal bli komplett må jeg ta med litt mer. Vi hadde jo med oss et problem som ikke hadde funnet sin løsning, kakerlakkene. Noe av det første Grynet gjorde etter at vi var kommet på jobb på mandag var å kontakte Rentokil for å få noe hjelp med problemet. De var veldig behjelpelig og kom samme dag for å se på båten. Det var to mann og de hadde med seg egne kjeledresser og sprayflasker, for å avdekke hvor alvorlig det var fatt. Han som var sjef og mest erfaren gikk inn i "storiesen" dvs. bak kjøkkenbenken og sprayet litt oppunder dekk. Det formelig røy fram kakerlakker som falt ned og døde etter hvert. Noen av dem hadde poser med egg hengende på seg. Vi fikk vite at det var det som kalles "tysk kakerlakk" vi hadde fått ombord. Posene med egg inneholder ca 40 til 60 stykker. Etter hvert legger kakerlakken posene fra seg og det tar et par uker før de klekkes. Vel, Rentokil kunne hjelpe oss. Å gasse båten, hvilket var det mest effektive for da tar man også livet av eggposene, det ville koste oss ca kr. 40,000.-, men de kunne også spraye. Det måtte i så fall gjentas et par ganger. Det var billigere og kostet bare ca kr. 15.000.-.Jeg spurte om vi ikke kunne kjøpe dette midlet og spraye selv, men det var ikke mulig. Det måtte gjøres av folk som var sertifisert for jobben. ' Jeg syntes det var litt rart, så dagen etter slo vi opp i yrkeslista i telefonkatalogen og slo opp på skadedyrbekjempelse. Det ble til at jeg ringte til Boss og forklarte hele historien. De kunne selge meg stoff som tok kjekken på kakerlakkene og jeg kunne ta sprayejobben selv. Jeg dro oppover til Boss samme dag og kjøpte en hel kanne til kr. 1.500.- dvs. en tiendedel av prisen som Rentokil skulle ha. Boss garanterte at med to runder så skulle problemet være slutt. Sprøytemidlet var virksomt i 4 til 5 uker og det var ikke mye som skulle til, ble jeg fortalt. Jeg var skeptisk, det kunne nesten ikke være sant. Dagen etter dro vi ned til Lyna og tømte henne for nærmest alt som vi kunne ta ut. Deretter startet vi å sprøyte. Alle lugarer og alle skap. Det er flere steder enn en skulle tro og vi gikk tom for sprøytemiddel. Dagen etter dro Andreas og kjøpte noe mer slik at vi fikk dekket alle steder. Vi kunne se at det var effektivt. En del kakkerlakker dukket etter hvert fram og straks de kom ut på de stedene vi hadde sprøytet, ble de i dårlig form falt ned og døde.
Allerede på på turen inn fjorden hadde vi begynt å snakke om en tur ut til Sør-Hitra, Rørøysundet for å fiske krabbe. Andrea og Åse samt et vennepar av dem ble med. Selv hadde vi med oss Maria. Vi kom avgårde på fredagen klokken 1800. Det ble en lang tur. Først klokken 0700 neste morgen lå vi for anker inne i sundet. Etter en formiddagsdupp dro Andreas sammen med Asle for å fiske åte til fangstredskapen som vi til dels hadde produsert på turen ut. Ikke den helt store fangsten, men tilstrekkelig til samtlige syv "hummertallerkner" som vi satte ut. Selv om det var sent på sommeren og krabben nok hadde begynt å krype ned på større dyp, fikk vi 11 store fine krabber i løpet av lørdagen.
På turen ut hadde vi hverken rørt gasshendelen eller omstyringen, men akkurat da vi skulle inn i sundet, hvor det både er trangt og grunt, senket jeg farten og vred propellen i null-stilling. Men det hele fungerte ikke som det skulle. Enten vred propellen seg i fullt forover eller fullt bakover. Ved å bruke innkoblingen fikk vi imidlertid ankret opp. Jeg gikk og spekulert på dette hele helgen uten å finne noen årsak. Vi skulle nok komme oss hjem igjen, men det ville bli nesten umulig å legge til kai. I tillegg hadde vi lite drivstoff, slik at vi måtte belage oss på å stoppe et sted på hjemturen for å fylle. Et stykke ut på søndagen kom vi oss avgårde. Problemet var fortsatt det samme. Vi hadde planlagt å stoppe ved Dolmsundet marina for å fylle drifstoff, og lenger skulle vi heller ikke komme. Midt under broa i Domsundet, i den verste strømmen, stoppet motoren. Jeg sprang ned i motorrommet for å sjekke om det kunne være filteret som var tett igjen, men det var det ikke. Etter egen oppfatning mente jeg imidlertid at jeg klarte å pumpe frem såpass mye drivstoff at vi måtte kunne starte igjen. Da jeg kom opp var Andreas allerede oppe på råa for at vi skulle kunne gjøre bruk av skværseilet i den svake akterlige vinden som vi hadde. Motoren startet og vi kom oss på et vis bort til marinaen hvor vi klarte å stoppe Lyna med tamper før hun rente noen andre båter i senk. Det var ingen drivstoffylling der slik at vi måtte hente diesel fra bensinstasjonen som ligger oppe ved hotellet. Andreas spøkte med at dette var det beste som kunne skjedd, og det var faktisk ikke bare spøk. Vi hadde både Kværnhusvika og Torleif Johansen på Dolmøya slip like i nærheten. Jeg hadde allerede tatt en rekke telefoner til Heimdall Propulsion, men hverken Tande eller Finnøy, kunne hjelpe og si meg hva problemet var. Både Torleif Johansen og Otto Lien fra Kværnhusvika kom å så på problemet, og hadde teorier, men noen umiddelbar løsning fikk vi ikke på søndag kveld. Det var imidlertid nødvendig å gjøre noe med reverseringlagret som hadde vært meget slapt i lang tid, dvs. flere år. Det ble besluttet at Andreas, Åse, Barbro og Asle skulle ta med seg Maria med hurtidbåten dagen etter, dvs. ca kl. 0600 om morgenen. Etter at de var dratt sov Grynet og jeg litt lenger før jeg startet med demonteringen av omstyringen. Torleif Johansen kom og hjalp til. Denne jobben hadde jeg tatt tidligere i Brest i fjor sommer, men det er ikke lett. Alt har så grove dimensjoner og sitter så godt fast at vi brukte hele dagen før vi kunne dra bort til Kvernhusvika hvor vi fikk demontert omstyringslagret. Otto Lien skulle bestille nytt lager og nye tetningsringer dagen etter. Det var ikke så mye mer vi kunne få gjort, så dagen etter, dvs. tirsdag, tok Grynet og jeg hurtigbåten til Trondheim og jeg fikk meg en liten kontordag før jeg alene dro ut igjen med hurtigbåten kl. 1630. Etter at jeg var fremme på Kvernhusvika kl. 1900 fikk vi montert lagret sammen igjen. Det nye lagret og tetningsringene ble sendt ut med den samme båten som jeg kom med. Torleif Johhansen lovet å hjelpe meg å montere det hele sammen, hvilket vi kom igang med ca klokken 2200. Det hele gikk ganske greit og klokken 0100 var det klart til å prøve, men problemet var fortsatt det samme. Vi demonterte på nytt og spekulerte på hva det kunne være som forårsaket at ikke det gikk an å holde vridningen av propellen i stilling. Jeg kan ikke her gå så veldig nøye inn på forklaringen, men jeg føler at jeg kan det meste om Heimdal omstyring nå. Klokken syv om morgenen hadde vi montert det hele sammen igjen og det fungerte. Torleif dro hjem til sengen sin og jeg la kursen mot Trondheim. En nokså stuptrøtt fyr la til kai ca kl. 1700. Jeg hadde stoppet i Knarlagssundet og fylt etter med drivstoff.
Jeg nevner denne episoden for å fortelle at den lange rekken med "uhell" om jeg kan kalle det det, har ikke sluttet etter at vi kom tilbake til Trondheim. Snarere tvert imot har jeg delvis også tatt med meg problemene på land. Da vi kom hjem fra krabbeturen, viste det seg at et parklys hadde stått på hele helgen slik at bilen ikke ville starte. En kraftig batterilader som jeg har på brygga, skulle imidlertid løse det problemet mente jeg. Men helt enkelt skulle ikke det bli heller, for sikringen var gått på laderen. Det var lite som skulle til og jeg holdt jeg holdt en skiftnøkkel i mellom kontaktpunktene for sikringen mens Grynet fikk start på bilen. Den lille kjøreturen ut til Osloveien, var dog for lite til å lade batteriene opp igjen. Så på mandag kveld da jeg skulle dra på korøvelse på Ranheim, så fikk jeg selvfølgelig ikke start. Vant som jeg etter hvert er blitt med slike problemer, tok jeg det med godt humør, tok beina fatt og gikk ut til bensinstasjonen lenger ut i Osloveien og kjøpte en ny batterilader. Klok av skade kjøpte jeg med et par sikringer ekstra. Etter to timers prakk uten å få start og etter flere forsøk med selvlagde sikringer som røk etter hvert, begynte humøret å synke. Jeg ringte til Andreas som kom med bilen til Grynet. Startkablene som jeg har i min bil var det ikke mulig å få frem på grunn av at sentrallåsen lekker litt slik at først må jeg starte bilen før jeg får opp bakluken. Jeg fant imidlertid et ekstra sett i kjelleren, så etter at Andreas kom fikk jeg fyr på motoren. Korøvelsen var på det nærmeste slutt, men jeg dro innover for å hilse på korkameratene. Men den gang ei, jeg var for tidlig ute, korøvelsene begynte først neste mandag, det var ingen der. Jeg hadde stoppet bilen, og jeg hadde fortsatt ikke fått ladet batteriene tilstrekkelig til at jeg fikk start. Går det an? Jo, det gjør visst det. Jeg fikk starthjelp til slutt. Jeg tenkte på Torbjørn Egner og den uheldige mann og dro hjem og la meg i min seng i håp om at der skulle ingen uhell kunne råke meg, og det holdt stikk.