Periode

Dag 29 – 01. juli 1999

Harald

Det ble ikke gjort så veldig mye mer i går. Vi ventet noen timer på at spagettien som ble laget ombord skulle bli ferdig. Etter godt med spagetti og godt med rødvin var folket ombord innstilt på sengen. Vi hadde avtalt å stå opp i rett tid i dag, hvilket faktisk ble tilfellet. Jentene strøk avgårde på byen, mens vi gutta forberedte avreise. Forberedelsene besto i stramming av riggen, tetting av vanntanken før fylling, skifte av flagg med mere. Da vi skulle legge opp ankret skikkelig hadde vi en litt nifs opplevelse. Mitt spesialredskap som er laget for løfte ankret på plass er blant annet festet til masten med en stropp, nokså tynn løftestropp, som Andreas tidligere har vært skeptisk til, men da først og fremst til min sammensying av stroppen. Det som antas å ha skjedd, ja, for jeg må si det slik fordi alt skjedde så fort at vi vet ikke rekkefølgen. Jo, det var at like før vi hadde ankret på plass så røk stroppen med den følge at hele redskapen som på en måte er en stokk på cirka 2.5 meter lengde, brakk rett i to. Ankret er følgelig ikke lagt på plass slik som det burde, men er til gjengjeld nokså klart til bruk. Skværseilet som har vært surret til bommen siden påske ble løst og gjort klart til bruk.

Klokken 1100 var vi klar til å dra, men vi dro ikke direkte ut av havnen. Nei, vi dro innover til det begynte å bli nokså trangt. Der fikk vi snudd, heist sjørøverflagget og fyrte av frie kanoner til stor jubel på land. Vi var nokså fornøyd med operasjonen og måten vi forlot Bonifacio på.

Nå ligger vi langt utpå og har cirka 200 nautiske mil til Menorca. Det er noen svære dønninger som vi har hatt mot oss i hele dag og det lille vi har av vind er også rett i mot. Vi har følgelig ikke seil oppe. Klokken er nå 1900 og Gunnar og jeg har nettopp gått av vakt. Det er Grynet og Maren som har gått på. Så vidt vi har oppfattet værvarslet på italiensk VHF har vi ikke noe uvær i vente. Stort mer er det vel ikke å si om dagen i dag foreløpig. Jo, la meg nevne siden jeg også har nevnt at noe har gått galt og gått i stykker i dag også. Vanntanken er om ikke helt tett, så bortimot. Eksoslekkasjen i maskinrommet er borte, selv om vi ikke har funnet noen årsak.

Dag 30 – 02. juli 1999

Harald

Klokken er 0230. Det er Gunnar og jeg har vakt. Jeg sitter og skriver nærmest fordi jeg ikke har annet å gjøre. Gunnar sitter ute og har utkikk. Jeg har nettopp vært ute selv og tatt en sjekk. Vi har et fartøy foran oss cirka 5 nautiske mil ellers er det ingen ting å se. Månen har etter hvert kommet frem, dvs. det har vært mer overskyet tidligere i natt. Jeg sitter og tenker på at det har ikke vært noen lett start på hjemturen. Både prakket med å komme seg fra Patras, det tok 11 dager, og mastehavariet har kostet oss en del tid. Vi har nå brukt snart halve tiden som er satt av for å komme seg hjem og det er ikke en tilsvarende del av distansen som er gjort unna, langt ifra. Men om vi slipper flere uhell skulle vi kunne være i Gibraltar cirka den 10. juli og det er i så fall ikke så aller verst.

Vi har 160 nautiske mil igjen til Menorca, det er som fra Trondheim og nesten til Måløy eller nærmere bestemt til Stadt. Det er 140 nautiske mil til Ålesund. Med den farten vi holder nå, i underkant av 6 knop, vil vi ikke være fremme før en gang på morgenkvisten lørdag. Med det føret vi har, så er det en liten utholdenhetsprøve. Sjøen har etter hvert blitt mindre, men den har til gjengjeld blitt krappere, slik at det er ikke helt enkelt å bevege seg ombord. Det reduserer aktiviteten hos alle, særlig hos jentene som for det meste har ligget horisontalt det meste av dagen. Både Beate, Åse og Maren har vært uvel og utilpass.

For å være litt uthvilt til vakten, gikk jeg til køys kl. 2000, men det har ikke vært så mye fred å få. Kl. 2100 kom Grynet og vekket meg, motoren hadde begynt å gå ujevnt, hvilket tilsier at vi snart på skifte dieselfilter. Det gikk imidlertid nesten en time før det ble nødvendig. Andreas hadde da gått på og hadde vakten. Ca. kl. 2330 prøvde jeg å få meg litt søvn igjen. Det ble ikke lange duppen denne gangen heller. Etter en knapp time vekket Andreas meg og varslet om at kjølingen av eksosen var blitt borte. Jeg gikk rett inn i maskinrommet og kjente at eksosslangen var ekstra varm. Da jeg kom ut derfra kunne Andreas varsle om at nå var det i orden igjen. Det er lettest å se dette ute hvor man både kan se at det kommer vann ut sammen med eksosen og man kan også lett hende det. Blir eksoskjølingen borte blir det en helt annen hul lyd av eksosen. Vel, klokken 0100 kom jeg meg nedpå igjen, men det ble en nokså kort dupp i og med at vakten min startet klokken 0200.

På den annen side går 4 timer ganske fort. Klokken er nå blitt 0300 og det er bare 3 timer igjen av vakten. Jeg skal nå ta en runde på dekk og i maskinrommet og deretter en kopp kaffe og så er det fort gått et kvarter til.

Dag 31 – 02. juli 1999

Harald

Utdrag fra skipslogg

Klokken 02.00 04.00 06.00 08.00 10.00 12.00 14.00 16.00 18.00
Seil N N N N N N N J J
Motor J J J J J J J J J
Pos.Lat 40.57.978 40.48.95 40.43.100 40.35.94 40.31.12 40.27.196 40.24.314 40.21.44 40.18.240
Pos.Lon 7.36.589 7.23.96 7.12.085 6.56.42 6.40.07 6.23.930 6.08.773 5.53.97 5.36.327
Barometer 1017 1017 1017 1017 1017 1017 1017 1016 1016
Fart GPS 5.2 5.8 6.0 7.3 6.5 6.8 6.9 6.3
Kurs GPS 241 235 240 243 253 255 253 250 258
Kurs autopilot 161 161 161 171 171 171 171 171 171
Kurs kompass 242 245 245 250 255 255 256 256 256
Dybde X X X X X X X X X
Vindretning 0 0 0 Bb40 Bb30 Bb30 Bb30 Bb60 Bb50
Vindhastighet 0 0 0 4 9 10 10 10 11
Temperatur i sjøen X X X X X X X X X
Kjølevannsnivå OK OK OK OK OK OK Lavt OK OK
Oljetrykk 3 3 2.7 2.6 2.6 2.6 2.6 2.7 2.6
Turtall 1150 1100 1000 1000 1000 1150 1150 1250 1100
Motortemperatur 60 60 60 60 60 60 60 60 60
Volt 29 29 28 29 29 28 29 29 29
Lading + 9 20 + 30
Eksoskjøling OK OK OK OK OK OK OK OK OK
Timer aktre pumpe 1709.2 1711.2 1713.2 1715.2 1717.2 1719.2 1721.2 1723.2 1725.2
Nivå aktre pumpe OK OK OK OK OK OK OK OK OK
Timer fremre pumpe 2756.6 2758.6 2760.6 2762.7 2764.6 2766.6 2768.6 2770.5 2772.6
Nivå fremfre pumpe OK OK OK OK OK OK OK OK OK
Nivå hydraulikk OK OK OK OK OK OK OK OK OK
Smøring aksling OK OK OK OK OK OK OK OK OK
Smøring hylse 2 OK OK OK OK OK OK OK OK OK

For å få skikkelig god lading på batteriene tok jeg med en Ladac-regulator nedover og den har etter hvert blitt montert. Jeg må riktignok foreta en liten tyvkobling etter at vi har startet motoren for å få det hele i gang, men det har syntes å fungere bra. Jeg har hatt en liten bekymring med hensyn til motorbatteriene som stort sett hele tiden er fulladet. I forbindelse med monteringen hadde jeg imidlertid en samtale med Ladac og en spesialist der. Jeg nevnte problemet, men han forsikret meg om at det skulle ikke være noe stort problem om jeg bare passet på at det var nok vann på motorbatteriene. Startbatteriene har fungert veldig bra helt siden vi dro fra Norge, både med hensyn til voltstyrke og syrevekt.

I dag har det vært en fremmed pumpelukt i maskinrommet som vi ikke har hatt før. Jeg har ikke helt forstått hvorfor, men har antatt at det har hatt sammenheng med varmen i maskinrommet kombinert med at pumpen der går hele tiden når vi er underveis. I formiddag gjorde Andreas meg oppmerksom på at det nye ampermeteret i maskinrommet hadde begynt å hoppe fra nærmest null til 30 amper. Jeg antok at det vare var min feilaktige montering som var årsaken. Lukten er motbydelig. Det lukter rett og slett dritt. Det er svovelgass.

Andreas vekket meg før vakten i natt, nærmere bestemt klokken 0030 for han ville vise meg hvor kraftig det lynte. Vi snakket litt sammen og plutselig forsto jeg sammenhengen. Det var ikke pumpelukt, selvfølgelig var det batteriene det luktet av. Det er litt arbeid å få batteriene frem slik at man kan fylle på vann, og svetten rant i strie strømmer før jeg hadde fått fylt etter med drikkevannet vårt. Det gikk med over seks liter Etter påfyllingen ble lukten borte, men om batteriene blir i orden igjen er fortsatt tvilsomt. Det er nå bare 12 nautiske mil igjen til Menorca så vi far se nærmere på det når vi kommer i havn. Andreas har lagt inn noen fancy bilder her hvor jeg skal skrive slik at det er umulig for meg å se om det jeg skriver er riktig, pokker til greier.

Ellers har det vært en meget fin dag med smul sjø og en liten bris i fra sør, så vi har hatt seil oppe for å hjelpe på farten. Når vi har slik smul sjø, så går det an å få gjort noe, og det har faktisk vært en del aktivitet i dag. Andreas har konsentrert seg om bensinpumpen og har fått den til å fungere ganske bra. Formålet var først og fremst å få fylt opp gummibåten slik at han kunne ta seg en dukkert ombord. Gunnar har tatt fatt i fremre hytte, skrapet og tatt av lister.

Selv har jeg vært litt opptatt av å få i orden det utstyret som brakk i går, det vi benytter for å få ankret på plass. Det forelå to mulige løsninger. Enten høvle til en del av mastetoppen som fortsatt ligger på dekk eller å forsøke å laske sammen den som brakk. Det ble til at jeg satset på det siste. Men selv det er en nokså lang prosess. Det er ikke emner ombord til laskingen, slik at jeg plukket frem min gamle sirkelsag, hobbyverktøy fra gamle dager som jeg har tatt med. Det må kobles sammen med drillen. Det er drillen som driver sagen. Svoger Erik har samme utstyret.

Men sagen måtte få nokså mye behandling før jeg kom i gang. Den har ligger ombord i et år uten å ha vært brukt og den har vært ned-dynket i sjøvann. Men etter noen timers arbeid kom det hele i funksjon. Det ble etter hvert mørkt, så selve limeprosessen og laskingen må jeg vente med til i morgen. Som nevnt, ble jeg purret litt ekstra tidlig i natt på grunn av tordenværet. Klokken er nå 0330 og det er bare 11 nautiske mil igjen til Menorca, Mahon. Jeg tror jeg får avslutte her. Vi har fått en nokså ubehagelig sjøgang fra siden, denne gangen fra sør. Det skal bli godt å komme i havn.

Dag 32 – 03. juli 1999

Harald

Gårdagen ble litt lang. Da vi hadde ankret i bukten utenfor Mahon, var klokken ca 0700. Etter en ankerdram eller to, gikk vi alle til køys og det var ingen som sto opp før henimot klokken 1100. Dagen ble følgelig nokså kort. Men det ble en deilig dag med en fin bris og meget klar himmel. Det er forskjell på blå himmel og blå himmel. Noen ganger kjenner du at sola skikkelig stikker og dette var en slik dag. Det ble følgelig nokså mange dukkerter mellom arbeidsøktene. Gunnar fortsatte med sitt arbeid med fremre hytte, jeg fortsatt med laskingen av "innretningen" til å legge ankret på svineryggen og Andreas pusset og lakket. Jeg slo frempå om at vi kanskje skulle ha et lite selskap for oss selv om kvelden og det vakte alminnelig begeistring.

Da klokken var blitt 1800 måtte jeg nedpå en tur, det var blitt litt lite søvn i det siste. Bukten utenfor Mahon er meget vakker. Vi lå der sammen med et femtitalls andre båten. Alle sammen for anker og de aller fleste seilbåter fra mange forskjellige land. Svært mange fra England. Mens vi lå der, det må ha vært på formiddagen, kom det en dame roende og ville åpenbart ha kontakt. Hun snakket engelsk, men hun var ikke engelsk. Hun ville vite om vi kunne tenke oss å ta imot en kattunge. Jeg kan jo ikke bestemme noe slikt, så jeg fikk opp Grynet som straks takket ja. Denne damen hadde flere katter og kattunger ombord slik at Maren måtte bli med å velge. Hun kom tilbake med en nydelig liten hankatt, brun med noen striper hist og her. Hun kom ombord en tur og fortalte historier både om kattene og seilerlivet, hun hadde bodd ombord i 8 år.

Jeg ble vekket igjen klokken 2100. Da var det ryddet og shinet på dekk og alle hadde pyntet seg litt, så det måtte jeg også gjøre. En dusj, hvit skjorte og mørkeblå shorts gjorde susen. Det ble ikke noen sen kveld og ikke noe nattbad heller, skjønt det hadde vi snakket om. Startbatteriene til motoren sjekket jeg flere ganger i løpet av dagen. De viste 25.5 volt og syntes å være i utmerket forfatning, ikke var det noe problem å starte motoren igjen heller, da vi måtte lade litt og skaffe oss litt varmtvann på slutten av dagen. Kanskje har vi berget dem. Før vi gikk til køys var vi enige om at vi skulle starte tidlig neste morgen og seile til Palma de Mallorca, eller om jeg skulle få det som jeg ville, til Ibiza. Gunnar ble sittende noe utover og hadde seg en liten privat fest. Det er ganske herlig en slik vakker natt å sitte å se, tenke og bare nyte stillheten. Katten vår, som har fått navnet etter stedet, Mahon, gikk til køys sammen med Beate, det virket som de trivdes sammen de to.

Dag 33 – 04. juli 1999

Harald

Jeg var oppe kl. 0730, det var ca 1.5 time senere enn jeg hadde planlagt, men det var godt å sove i havn og få sove ut. Det var det visst flere som syntes. Et uvanlig syn møtte meg da jeg kom opp. Jeg kunne ikke se land og bare de nærmeste båtene på grunn av tåke, og det var så fuktig at det nærmest rant av dekket. Her er det ingen grunn til hast tenkte jeg, ordnet meg en kopp kaffe og satte meg å leste i piloten for Balearene. Denne værtypen kunne varsle vind fra nordøst sto det. Barometret har falt jevnt og sikkert i over et døgn og er nå ned på 1010 millibar. Da det ble litt bedre sikt kunne jeg se at det var kommet en ny båt ved siden av oss som jeg ikke hadde sett før og med norsk flagg og av navnet og hjemstedet, Tønsberg, kunne det konstateres at det ikke var en leiebåt, men rett og slett en norsk båt. De ombord vinket og jeg vinket tilbake. Jeg tenkte jeg må ta meg en tur over å høre om de har fått med seg noen værmelding.

Etter hvert ble det mer folk på dekk og det ble stemning for å dra. De ombord i den norske båten hadde ikke så mye å fortelle når det gjelder være. I dag skulle det bli bra, men dårligere i morgen. Av årsaker jeg ikke fikk spurt om, hadde de kunnskap om vårt mastehavari. Vi kom avgårde ca kl 1100. Rolig sjø og med vind forfra, 30 grader på babord side. Vi heiste seil. Det viste seg at mesanseilets feste ute ved nokken hadde røket. Vi tok mesanen ned igjen og ordnet det. Det er sånne ting som det er mye bedre å få ordnet i godvær enn i styggvær. Jeg hadde egentlig trodd at vi skulle få rom vind, nærmest medvind i dag, men den gang ei. Det ble så spisst at det var såvidt at seilene fyllte seg. Men vi har hatt dem oppe i hele dag.

Vi har nå seilt nokså mange hundre nautiske mil, men vi har altså tilgode å få rom vind eller medvind, kanskje vi skal ha det til gode. Klokken er nå 2115 og vi har 28 n.m. igjen til Palma. Det innebærer at vi ikke er inne i havn før ca kl. 0200. Dagen startet med overskyet vær, men det har etter hvert klarnet opp, selv om sikten i hele dag har vært meget dårlig. Inspirert av Gunnars arbeid med styrbord side av hytte gikk Andreas i dag løs på babord side. Jeg glemte å nevnte at jeg i går startet med opprydding av penslene som har stått i parafin siden i fjor. De fleste har berget bra, takket være min egen patent som medfører at de ikke får tilgang på luft. Men etter hvert blir det mer og mer maling og parafinen blir tykkere og tykkere. Dette arbeidet med å stelle med penslene fortsatte og ble ferdig i dag.

Gunnar har kastet seg over nye oppgaver, sammen med flere forsåvidt, men Gunnar har vært den ivrigste. Det er messingpuss. Først to tre lysestaker, deretter den ene parafinlampen i salongen. Det er en skikkelig dags arbeid når de har stått upusset så lenge. Men nå er den ene på plass og den ble meget vakker. Vi har hatt en god lunsj i dag og nå er Grynet og Åse, som for øvrig har vært meget dyktig i cateringen, i ferd med å forberede middagen. I dag blir det pølser og potetstappe.

Dag 34 – 05. juli 1999

Kommer...

Dag 35 – 06. juli 1999

Harald

Ja, her sitter vi, de gamle, enskjønt gammel har i hvert fall jeg aldri vært. I dag har jeg imidlertid vært "litt gammel". Jeg vet ikke hva som er årsaken, men etter at vi kom inn til havn her i San Antonio på Ibiza, så har det ikke vært noe fart i meg. Jeg orket rett og slett ikke å gå løs på de oppgavene som jeg så at forelå. Jeg prøvde å slappe av litt på dekk, men det funket ikke så jeg la meg i køyen. Det var ikke spesielt godt det heller, altfor varmt så jeg ble liggende å svette, våknet hele tiden av at jeg kjente svetten rant både av panne og rygg. Vi ankret opp her ca kl. 1200. Havnen ligger innerst i en bukt som er stengt igjen av en molo. Ca 50 andre båten ligger også for anker her rundt oss. Jentene har vært inne på land en skikkelig runde og fått handlet litt. Dette er visstnok litt av en "jetsetplace". Grynet hevder at det ikke finnes folk her som er over 30 år gammel. Hva vi har opplevd her så langt er ikke jeg den rette til å fortelle. Jeg har som sagt ikke vært helt med i dag. Klokken 2100 sto jeg imidlertid opp igjen. Alle var da i ferd med å stelle seg for å dra inn til land for å feste litt. Jeg var ikke spesielt opplagt til det, og Grynet, hun hevder i hvert fall det, hun har ikke mer på land å gjøre, hun er jo over 50 år. Så vi ble igjen ombord. Gunnar, Andreas og jentene er inne på land. En omelett med rødvin med påfølgende espressokaffe avec har fått formen opp litt igjen. Forut for det en skikkelig dusj inklusive barbering med ny engangshøvel har fått meg til å føle meg adskillig bedre. Alle ombord sier at jeg drikker for lite vann og at det er årsaken til formsvikten og svimmelheten. Jeg vet ikke om det er riktig. Vanninntaket er nok litt i minste laget og alkoholinntaket kunne nok ha vært redusert. Men jeg har levd slik før, aldri beruset, men går å snavler på et eller annet som det er alkohol i og jobber, blant annet i maskinrommet, hvor jeg svetter slik at det drypper svette av shortsen når jeg kommer ut. At jeg kan ta ut litt for mye energi slik at jeg må ta meg igjen litt, er ikke noe nytt, men det at jeg plages med svimmelhet er helt fremmed. Jeg vet ikke om jeg finner meg i det. Det er en nydelig kveld og Grynet og jeg har sittet ute på dekke og hørt på larmen fra alle diskotekene som kappes om spille høyest. Vi har også utsikt til en slags form for tivoli inne på land hvor de har et ganske bra strikkhopp mellom to ca 30 meter høye master og hvorfra vi hører hyling når de starter. Jeg har nå plukket frem noen karter og avklart at distansen i morgen til Altea på Solkysten er 67 n.m. Om vi kommer oss avgårde i natt eller i morgen tidlig, vil vi være i havn i Altea i rett tid i morgen. Andreas har fått mail fra Gøril, en gammelkjæreste, som holder til der sammen med sin familie. Et blir en del nattseilas på oss, og da er det viktig at lanternene fungerer bra. Pyntelanternen på styrbord side som vi kjøpte i Bonifacio, fungerer faktisk ganske bra. Den lanternen som har vært ustabil hele turen er faktisk topplanternen som er elektrisk. Det står igjen å forsøke å skifte pære, hvilket Andreas har påtatt seg å ordne, men i kveld har han åpenbart andre ting i kikkerten, nemlig diskofest i land. Nødriggen har så langt fungert ganske bra, men vi har besluttet å feste lensetaklene i det øverste beslaget slik at dette ikke vrir seg av under litt hård seilas som vi forventer å få når vi kommer ut i Atlanteren. Selv om vi på hele turen nå har hatt lite motorolje dvs. under nederste strek på målestikka, så fyller det seg etter hvert opp med noe olje i clutchen og i veivhuset bak motoren. Der skal det ikke være noe olje. Jeg har lenset begge stedene for olje nå i kveld slik at vi er klare for morgendagens motorkjøring. Jeg har mottatt et par mailer fra kontoret i dag vedr. enkelte saker som trenger oppfølgning. Ellers er det bare svoger, Junior, som er såpass "oppdatert" at han klarer å sende oss noen meget oppmuntrende og til dels provoserende mailer. Men hva kan man vel vente av folk på vår alder, ja, til og med eldre.

Gunnar

Tanker fra en "passasjer"

Som deltaker på dette "cruiset" i Middelhavet vil jeg komme med en del betraktninger om turen, livet ombord og dess like. Som det fremgår av tidligere dagsrapporter så kom jeg og min datter Beate (16) ombord på Lyna på Capri etter en dags ekstra venting i forhold til "plan". Det gikk greit, men at vi skulle få oppleve førstedagen av ferien i Italia med pøsende regnvær og tildels "surt og kaldt" vær var uventet. Fikk i alle fall registrert at Capri by var noe av det koseligste jeg har sett med hensyn på renhet, ekthet og miljø Forøvrig. Selvsagt er det en turistmaskin, og da kanskje for en kjøpegruppe som undertegnede ikke regner seg som tilhører av, men byen og omgivelsene var bare helt flotte. Møtet med Lyna og dens mannskap ble hjertelig etter en lang kveld/natts venting. Hadde ikke truffet Harald, Andreas og Maren siden vi flyttet fra Trondheim i desember 85. Grynet var det bare 6 år siden vi sist hadde møtt så på henne var det ikke store forandringer å spore. Harald var den samme som før ,om enn i en litt mer "slitt" utgave enn jeg husket han ,Andreas en voksen "lang stake." og Maren en ung vakker jente. Merkelig hva tiden gjør oss mennesker til etterhvert som den får bearbeidet oss! Koselig å treffes var det og vi ble sittende lenge oppe over en drink eller to og utveksle nye og gamle opplevelser. Den siste av deltakerne ombord ,Åse ,Andreas kjæreste, var gått til køys før ankomst Capri så henne fikk vi ikke hilse på før neste morgen. Koselig jente, men så er hun jo også nordlending som undertegnede. Reiseruten har vært beskrevet av andre tidligere så den hopper jeg over Opplevelsen av å være underveis er god. Stille natt på vakt med en stjernehimmel så mektig at en blir helt andektig der en sitter. Registrerer hvor liten man er i dette endeløse rom. Samtidig registrerer man at vi mennesker også er der ute "blant stjernene" i form av de nære fly og de noe fjernere satellitter som går i sine baner der ute. Opplevelsen av å kunne ta seg en dukkert i et speilblankt Middelhav;asurblått, horisont hele veien rundt, varmt vann, stillhet og 2500 meter til bunns gir gode minner. Opplevelsen av å gå inn i en stim bonitos ,makrell lignende fisk på anslagsvis 5 kg, og se at de sloss om krokene som henger etter oss på måfå i 6 knops fart, får fart på adrenalinet i en stakket stund før de sliter av hele snøret. Aktiviteten for å få rigget til nytt snøre og igjen oppleve at krokene på "dreggen " på en ny sluk blir rettet ut og den senere erkjennelse at bonitoen ikke lar seg lure er gøy og ta med seg. At stimen med bonito følger oss de neste to tre timer, på begge sider av båten, slik at vi kan følge dens grasiøse ferd gjennom vannet og til tider over vannet i vill flukt er en opplevelse. Hyppige besøk av delfiner, i varierende mengder og størrelser, dansende rett foran baugen i samme fart som Lyna er gøy og være tilskuer til. Den som ikke lar seg fascinere av dens fart, grasiøsitet og evne til hurtig retningsforandring har mistet noe vesentlig. Besøk av hvaler ,på størrelse med de største delfiner ,har vi også hatt. At det var hvaler ble konstatert fordi de hadde en helt annen hodeform enn delfinene. Satt en morgen og registrerte noe som jeg i første omgang trodde var en liten alkefugl, svart og hvit, men som jeg litt senere ble klar over var flyvefisk. Jeg så den da på nært hold komme ut av bølgetoppe for så i glideflukt følge bølgedalen 50-100meter bortover før den forsvant i vannet igjen. Dette er noe av naturintrykkene i tillegg til å være tilskuer til den mektigheten som ligger i selve havet. Nå har vi så langt bare fått sett en bitteliten del av den siden og det tror jeg at vi egentlig skal være glade for. Det ville ikke være noe problem for Lyna og dens mannskap og takle mye verre saker enn det vi har opplevd hittil, men jeg vil ikke ønske at vi får se den tøffe siden ved havet. Skipperen og hans utmerkede styrmann Andreas ville nok fått oss trykt til bestemmelsesstedet i en slik situasjon Øvrige betraktninger på ferden er den enorme båtprakten som ligger rundt om i marinaene på Capri, Sardinia og Corsica hvor vi har vært innom. Det er så enormt i luksus, størrelse og antall at en "fattig bongutt fra landet" blir helt målløs. Hvis man sammenligner båthavna i Arendal midt i fellesferien med det som jeg har sett på de nevnte steder, så tar jeg ikke så veldig hardt i når jeg sier at selv de største båter i Arendal blir små i forhold til de minste båter som ligger i disse havner. En " katt" blir allikevel lagt merke til blant alle disse hermeliner og det er Har(al)dangerjakten LYNA af Trondhjem.Vi blir beundret i marinaene får hilsner til sjøs og har fått mye rosende omtale , selv om toppen på stormasten er borte. Apropos hilsen så har vi en fin skikk her ombord som skaper stemning og som vi har fått erfare blir satt pris på. Det er nemlig vår spesiell måte og hilse på. Vi har tre saluttkanoner ombord som vi bruker for å si farvel og takke for oss når vi forlater en havn. Gir ett ,to eller tre skudd etter som forholdene tilsier. I havnen Bonifacio på Corsica ,som er en lang smal "fjord" med båter liggende tett i tett på begge sider og fullt av restauranter på kaikanten hele veien hadde vi en feiende "sorti" før vi forlot byen. Vi hadde ligget ytterst i havnen i to dager og mange hadde sett oss og stoppet på kaia for å kikke på oss så da vi skulle dra var jeg forberedt på at slik vi lå kom vi til å få en enkel avgang derfra. Men da kjente jeg ikke til skipperens planer og ikke hans dyktighet til å handtere denne skuta. Han gjorde først en vending fra der vi lå for å komme oss helt inn på "indre havn". Kommet inn dit, på orkesterplass for et tusentall restaurantgjester og øvrige turister, tar han en vending mellom disse båter hvor det er så trangt at når vi ligger på tvers så dekker vi nesten hele "sundet" (selv ville jeg ikke ha tatt min 22 foter inn dit frivillig for å snu) og jeg går ut fra at det var flere enn jeg som ble imponert av det. Ytterligere begeistret ble de da vi med bredsiden mot publikum og sjørøverflagget oppe fyrte av våre tre saluttkanoner i rekkefølge og stigende styrke. Da fikk vi det som man i teateret kaller stående applaus, for dette var utendørsteater live. Etter å ha firet sjørøverflagget og heist vårt Norske paradeflagg forlot vi havnen til ytterligere applaus. Stilfullt spør du mæ! Alt er imidlertid ikke like "stilfullt". Da tenker jeg på gårsdagens kveldsseanse på Ibiza som vi nå er på tur bort fra. Etter en fin dag for anker på havnen med bading og soling ble det til at jeg gamlingen ble med ungdommen på byen. Harald og Grynet valgte å bli igjen ombord Var litt nysgjerrig på Ibiza som man har lest så mye rart om med hensyn på " festligheter". Vi startet med å få oss middag på en Kinarestaurant. God mat og et veldig behagelig prisnivå i forhold til Italia og Corsica. Deretter var det ut å se på livet, og hvilket LIV. Bare folk under 25 år hadde jeg inntrykk av. "Innkastere" var det fullt av i gatene som skulle ha oss inn på sin bar eller sitt diskotek. Var en tur innom bar og også innom et par diskoteker før jeg ba Andreas om å kjøre meg ut til båten med gummibåten som vi hadde liggende ved brygga. Godt å komme ombord til køya og stillheten, men deprimerende på et vis og innse at dette er noe som en har "vokst fra".. Andreas dro tilbake til jentene og diskoteket/diskotekene .Nårtid de kom ombord igjen vet jeg ikke ,men vi hadde opptelling av at vi alle var ombord før vi forlot havnen i morges. Kommentar til slutt når det gjelder Ibiza: Hvis man skal tro sin gamle bibelhistorie, og det skal man vel??, så må Sodoma og Gomorra ha vært som Sarons Dal i forhold til det lille som jeg så etter to tre timer i land.