Periode

Dag 50 – 21. juli 1999

Harald

Det ble ikke til at vi fortsatte gjennom natten. Oppfrisking av vind fra nord, behovet for å justere ventiler samt tanken på en god natts søvn i køya førte til at vi gikk inn til Estoril utenfor Lisboa. I farvannsbeskrivelsen er havna på engelsk kalt et populært vannhull. Jeg synes betegnelsen er god. Her på Portugalskysten er det like langt mellom havnene som det er mellom vannhullene i ørkenen. Vanlig distanse mellom to brukbare havner er ca 50 nautisk mil. Estoril syntes å være en havn under oppbygging. Det var ingen kai og ingen flytebrygger. Alle seilbåtene som lå der, lå for anker. Vi la også ut anker på ca 6 meters dyp, 40 meter kjetting ut. Deretter ble det husmannsgryte og for min del rett i køya. I dag var jeg oppe klokken 0700 for å justere ventiler. Det er ikke så helt enkelt når en er alene, det er litt problematisk å tørne motoren samtidig som en skal se hvilke ventiler som åpner og stenger. Men jeg fant for stor åpning på noen av ventilene og fikk justert dem. Jeg var ikke sikker på om jeg hadde "følere" ombord, men det hadde jeg faktisk. Innsugsventilene skal ha en åpning på 0.45 mm og eksos 0.7mm. Etter at vi hadde fått oss frokost var det tid for å lette anker, men da ville ikke ankervinsjen fungere. Problemet viste seg ikke å være stort. Det var bare dårlig kontakt i bryteren som styrer vinsjen. Klokken 1000 kom vi oss avgårde. Før vi rundet odden var det pen sjø og av alle ting, det blåste en lett liten trekk fra sør. Det var nesten for godt til å være sant. Og det varte da heller ikke. Etter en halv time hadde vi pånytt nordavinden med en vindstyrke over dekk på 30 knop. I løpet av dagen har denne variert noe, men har stort sett ligget på 20 knop, og det er ikke så galt. Det som har plaget oss i hele dag er sjøen. Den er foreferdelig. Den har kommet noe mer fra vest enn vinden og det har medført at vi har rullet og dasket noe aldeles forferdelig. Ikke har vi kunnet støtte oss med seil heller for vinden har vært nærmest rett forfra. Neste havn lå omtrent 50 nautiske nord for Estoril. På grunn av sjøgangen var det fristende å gå inn der. Klokken var blitt 1800 og om noen timer ville det bli mørkt. Vi ble enige om å snu og gå tilbake dit om vinden tok seg opp. Det har den imidlertid ikke gjort slik at vi er fortsatt underveis, i første omgang til Figuera de Foz. Der vil vi være fremme en gang på morgenkvisten. Men om føret skulle bedre seg, drar vi kanskje videre oppover til Porto. Vi får se. Maren ikke helt i form i dag heller, bedre enn i går, men ikke i sitt beste slag, så det blir Andreas og jeg som deler vaktene. Da det blåste opp i formiddag, hadde Andreas tatt med seg boken sin frem på dekk for riktig å kose seg litt. Etter noe sjøskvett forsvant han ned akterut og jeg så ikke mer til ham før klokken 1500. Jeg gikk da i køyen for å slappe av og helst sove litt, men det var nærmest umulig å få sove på grunn av sjøgangen. Når vi fortsatt er underveis så har det mye sammenheng med at vi faktisk klarer å holde en ganske brukbar fart til tross for sjøen. Mellom 5 og 6 knop synes vi er bra når vi hele tiden stanger inn i ganske svære bølger. Hadde vi, slik vi av og til gjør i stygg motsjø, mistet farten nesten helt, så tror jeg vi hadde måttet gi oss og gått i havn. Klokken er nå 0130 så det er enda lenge til det blir lyst. Vi er blitt vant å være underveis om natten så det er egentlig ikke noe problem. Radaren fungerer godt slik at vi har god oversikt over fartøyer som vi ev. måtte ha i nærheten. Men radaren løser ikke problemet med alle fiskeredskapene som står i sjøen her langs kysten. Det står nærmest overalt inntil 10 nautiske fra land. Det er ikke særlig ønskelig å få noe av denne redskapen i propellen. Så langt har det gått bra. Bortsett fra en ganske markant ventilkakkelyd har motoren fungert godt. Det går lenger og lenger mellom hver gang vi må skifte dieselfilter, men i dag måtte vi skifte. Det tyder vel på at vi etter hvert har fått ut det meste av dritt i tanken. Vi har ikke fylt drivstoff siden Gibraltar, men vi har fortsatt bra med drivstoff igjen. Kanskje holder det helt opp til La Coruna Jeg har fått opplyst på telefon idag at det er godt og vel 20 grader i Trøndelag. 20 er det vel også her midt på dagen, men vi kommer fra varmere strøk og merker godt at Atlanterhavet er et annet hav enn Middelhavet, vi har begynt å ta på oss varme klær, ihvertfall om natten når vi er underveis.

Dag 51 – 22. juli 1999

Harald

Andreas fikk seg en hvil mellom klokken 0400 og kl. 0800. Vinden hadde løyet litt i løpet av denne tiden og jeg hadde lagt inn nye waypoints på begge GPS`ene til Porto isteden for Figuera de Foz, hvor vi ville vært inne i havn omtrent på denne tiden. Det virket som Andreas ble skuffet. Vi hadde tross alt vært underveis i et døgn, og det var fortsatt meget stor og urolig sjø. Men beslutningen var tatt. Det innebar ytterligere nesten 70 nautiske og vi ville ikke være inne før i femtiden om ettermiddagen. Vinden døde nesten helt slik at vi slapp å kjempe mot bølger med skumtopper på. Men det underlige var at sjøen bare vokste og vokste. Vi fikk den litt fra siden fordi den kom fra vest. Det gikk i etasjer oppover og noen ganger nokså rett ned. Det ble nesten umulig å bevege seg ombord, og det gjorde vi da minst mulig, hvilket blant annet fikk den følge at det ble laget lite mat. Marens dårlige form holdt seg og hun begynte å spekulere på om det var en slags form for sjøsyke, og det ser jeg ikke bort ifra, så urolig og svær sjø som vi hadde. Da jeg gikk på vakt igjen klokken 1030 var det tykk tåke og Andreas hadde vært henvist til å sitte å følge med på radaren meget nøye. Det måtte jeg fortsette med, men det løste seg opp etter hvert utover dagen. Katten vår, Mahon, må få litt omtale. Jeg har i dag gitt utrykk for at jeg er ikke villig til å betale særlig mye til Statens karantenestasjon for å få beholde katten. Den er til oppmuntring, det må jeg inrømme. Den er ganske artig når den driver og tøffer seg og skal ta alt mulig. Men jeg har enda til gode å se at den tar en kakerlakk, hvilket var en av begrunnelsene for å ta den ombord. Til tross for at Mahon er interessert i alt og det virker som han vil hjelpe til, så er han til liten nytte, stort sett bare i veien. Da vi skulle berge det store ankret som vi mistet, var det så stor påstand vi vi alle rygget litt tilbake om noe skulle skje. Maren var i gummibåt foran baugen og hvor var Mahon. Jo, han sto med hodet inne i kjettingklysset hvor det formelig knaket av påstand. Vi fikk til slutt lempet ham unna. I tillegg er jeg nesten litt sjalu på Mahon. Maren har som sagt vært i dårlig form og det har vel gått litt utover matstellet ombord. Men det har ikke gått ut over Mahon. Han har fått mat og han har fått ny ren sand i kassen sin til stadighet. Han legger seg bort i alle former for arbeidsoppgaver, herunder også navigeringen. Tråkker på tastene på kartbordet, også på autopiloten og skifter kurs. Jeg har vært litt streng, tatt ham i nakkeskinnet og lempet ham unna. Når jeg knurrer flyr han unna, og det er nok klokt. Han har allerede oppdaget at Maren er adskillig snildere. Vi har nå kommet i havn i Porto og vi har fått plass på andre siden av den piren vi lå ved i fjor. Der ligger vedovnen vår på bunnen. Anreas og Maren har gått for å handle etter at vi alle har fått oss en dusj og en tallerken suppe. Vi har planlagt å gå ut for å spise i kveld. Selv om vi har planlagt enda en havn før Biscaya, nemlig La Coruna, tar vi sikte på å ruste oss for Biscaya allerede mens vi er her. Dvs. fylle drivstoff og vann samt proviantere. Selv er jeg nettop ferdig med dagen første, men dog viktigste reparasjon. Ca. to timer før vi kom inne til havnen her, hørte jeg at det pep i autopiloten. Noe var åpenbart galt med den. Det lot seg fort konstatere. Det var vire-overføringen til servororet. Jeg har tidligere skrevet om denne mer eller mindre selvkomponerte selvstyringen. Kan det være forsvarlig å dra av gårde på så lang tur med dette Petter Smart-opplegget til han Harald, vil kanskje folk spørre seg. Jeg har tenkt litt på det. Det er mye sånt opplegg her ombort og mye som har vært uprøvd i praksis. Det gjelder også selvstyringen eller autopiloten. Vi hadde en del prakk med den på turen nedover, men etter Gibraltar har den fungert upåklagelig helt inn til Svartehavet og tilbake opp hit. Jeg synes ikke det er så værst. Ekstra vire hadde jeg ombord, så nå er det hele i orden igjen. Det er mye rart en blir sittende å tenke på når en sitter alene på vakt og speider etter båter eller annet som måtte være i farvannet. I hele går og i dag har vi hatt selskap av en slags mindre havsule med spisse vinger som flyr helt nede ved havflaten, også med sånne bølger som vi har hatt idag. Og for en fart, jeg vil anta at de holder en 40 til 50 km i timen. Uten noe annet utstyr enn seg selv gjør de det kanskje 24 timer i døgnet. Og hva med forbruket, en liten sardin pr. døgn?

Vi var inne i havn såpass tidlig at Maren og Andreas fikk tid til en handletur før supermarkedet stengte. Det var mens de handlet at jeg ordnet autopiloten. Etter at vi hadde fått stuvet det hele på plass, dro vi inn på yacht-clubens lokaler og fikk oss en biff surprise. Det smakte fortreffelig. Men det var en nokså trøtt gjeng så etter en dobbel ekspresso med portugisisk brandy dro vi ombord igjen. Maren hoppet straks til køys, mens Andreas og jeg ble sittende en liten stund og prate mens vi koste oss med en Tequila med det rette tilbehør som Andreas ordnet med. Jeg tror likevel vi var i køya før kl. 24. Det tar på å være til sjøs i halvannet døgn med lite søvn og svær sjøgang. Vi har hatt så mye av det i det siste at vi er litt mindre tillitsfulle med hensyn til hva vi skal få av vær og sjøgang.

Dag 52 – 23. juli 1999

Harald

Noe av det siste jeg sa igår, var at i dag skulle ingen behøve å stå tidlig opp. Det føltes sånn i går, men det ble ikke så verst. Frokost sånn i titiden tenker jeg. I dag var det min tur til å dra å handle. Jeg startet med å dra bort til han som solgte diesel, fikk ham til å beregne hvor mye 1200 liter samt 20 liter hydraulisk olje ville koste. Det gikk ikke an å betale med kort hos ham så jeg måtte skaffe kontanter. Det kostet 134.000 escudos. Jeg vet ikke hvor mye det er i norske penger, men legger til grunn at det koster ca kr. 5.- pr. liter diesel her. Det neste jeg tok opp med ham var om Scania hadde noen agent her. Han tok noen telefoner og jeg fikk snakke med en kar som snakket engelsk. Jeg fikk forklart at det jeg hadde behov for var to ventilstenger til en Scania DS 11. Han skulle undersøke og ringe tilbake kl. 1300 og jeg lovte å være tilbake til da for å fylle diesel. Jeg fikk tak i en taxi og dro avgårde for å få tak i nye reservevire til servororet. Vi bommet på første butikken, men traff på neste. Dernest skulle jeg ha tak i ei lyspære til lyskasteren som vi bruker fremme på dekk. Det ordnet seg også på en spesialbutikk like i nærheten, men det var bare såvidt fordi eieren var i ferd med å stenge og ta siesta. På vei ut savnet jeg et eller annet, jo selvfølgelig det var notatboken. Tilbake til den første butikken, nei, den var stengt og åpent ikke igjen før om et par timer. Vel, jeg følte meg litt dustete og ba sjåføren kjøre tilbake til båten. Da jeg kom dit kom jeg på at jeg hadde glemt å ta ut kontanter till dieselen. Ut å kjøre på nytt. Jeg tenkte med meg selv at jeg burde anskaffe meg en barnepike. Da vi på nytt kom tilbake var det telefon til meg hos dieselfylleren fra Scania. Før jeg går videre tror jeg at jeg må presentere denne Scaniaen litt nærmere. Den ble kjøpt i l979, var brukt og hadde stått i en fiskebåt, hvor mange år vet jeg ikke, men kanskje 10 år eller mer. Jeg betalte kr. 45.000.- for motoren med clutch, gear, aksling og propell. Det er altså gamle saker. Men til alt hell, de hadde funnet noen brukte ventilstenger som de hadde tatt vare på fra en gammel motor. Jeg sa jeg skulle komme å hente dem om et par timer. Vi fikk fylt diesel, 1150 liter var det som gikk på og det tilsvarer da forbruket fra Gibraltar. Mens jeg hadde vært borte hadde Andreas gjort en ny innsats med vanntanken og med litt plunder fikk vi frem en vannslange slik at vi også fikk fylt den. Klokken var nå blitt 1400 og Maren laget litt mat til oss før meg dro på neste handlerunde. Jeg hadde anmodet den forrige taxisjåføren om å kommme tilbake kl. 0230 så jeg følte at jeg måtte vente litt på ham, men han dukket ikke opp. Det ble til at jeg bestilte en ny. Turen tok nok bortimot 2.5 timer og det jeg fikk ordnet var følgende: Nytt bankuttak, tobakk til meg selv, sjøsyketabletter til Maren, to pakker med salt, ventilstengene hos Scania og notatboken som jeg hadde lagt igjen i den første forretningen. Mens jeg hadde vært borte hadde Andreas montert ned vinsjopplegget på skostallen, det har aldri fungert. Når han grep fatt i det så antar jeg det har sammenheng med at han monterte inn ny pære i lyskasteren, men fikk den ikke til å fungere frem på fordekket. Det viste seg at de ventilstengene jeg hadde fått var litt lenger enn de jeg har fra før, så det ble ikke til at vi skiftet noen av dem, heller ikke den som jeg hadde rettet ut. Derimot brukte vi nok en god time på å justere ventilklaringen på alle sylindrene. Enda et par timer gikk med til å tette lekkasjer på kjølevannssystemet ved sirkulasjonspumpen og ved Vebastoen. Solen begynte å bli lav, men det nærmet seg, vi var snart klare til å dra. Jeg skriver vanligvis opp hva timetelleren viser når vi kommer i havn for å kontrollere hvor mye båten lekker. Her i Porto hadde jeg allerede første kvelden registrert en markant økning. På min oppfordring hadde Andreas derfor tatt en sjekk og funnet en ganske kraftig lekkasje på samme sted som i Patras. Jeg var ikke særlig lysten på å dykke i det dårlige vannet der vi lå, men på det annen side, om jeg fant lekkasjen og fikk tettet den så ville vi dra med en bedre følelse. Det ble til at vi dro litt ut fra kaien og kastet anker. Vannet var ikke stort bedre der, men det føltes bedre. Sikten var omtrent null og jeg måtte hver gang lete meg frem til det stedet under båten der lekkasjen i Patras hadde vært. Jeg antok at enten måtte det være lenger frem eller lenger tilbake i samme natet. Meldingen fra Maren etter å ha forsøkt å få inn litt sjømannsgarn på begge sider, var at nå var lekkasjen verre en noensinde. Det ble til at jeg forlangte en klut som jeg kunne føre over natet og ba Andreas banke dersom han hørte forandring. Dette fungerte på nytt. Det viste seg at lekkasjen var midt i natet som jeg tidligere hadde tettet. Etter en fire fem runder ned med nytt sjømannsgarn som ble stappet inn med skrujern, var lekkasjen borte. Det var betryggende å se at det sjømannsgarnet som jeg tidligere hadde stappet inn fortsatt var på plass. Jeg glemte å nevnte at vi også brukte en del tid på å få ordnet vannet i pantry og på badet. Trykket var etter hver blitt dårlig og til slutt helt borte. Vi har fått ordnet med vann igjen, men det er ikke helt bra. Vi antar at det har sammenheng med alt silikonet som vi har skrapet bort i tanken og at noe av dette har tettet utløpet og kanskje har satt seg fast lenger ut i systemet også. Vi må nok ta en runde til der. Vi er nå underveis, klokken er 2300. Maren har gått i kassen. Andreas er vakt på dekk og jeg skriver dagsrapport. Motoren går pent, ventilkakkingen er blitt borte, såvidt vi kan registrere. Det er 130 n.m. opp til La Coruna der Biscaya starter. Om vi dra innom der eller stopper ved Cap Finisterre, det tar vi stilling i morgen kveld. Om været måtte være riktig bra drar vi kanskje rett utpå. Barometret står nokså lavt og i henhold til værmelding oppslått på marinakontoret i Porto ligger lavtrykket omtrent akkkurat her vi er og beveger seg i vår retning. Det er ikke meldt kraftige vinder. For øyeblikket har vi fint føre og en svak vind som for en gangs skyld er litt aktenfor tvers.

Dag 53 – 24. juli 1999

Andreas

I dag gikk jeg å la meg klokken 10.00. Etter en lang natt overlot jeg vakten til Maren som stod til klokken 12.00 før hun vekte Harald. Jeg stod ikke opp før klokken 18.00 igjen, helt i overensstemmelse med kapteinens ord om at den som får sove skal gjøre det. Dette fordi at da har vi hele tiden noen som kan stå vakt. Mens jeg lå og sov hørte jeg at det foregikk ting på dekk. Harald hadde begynt og reparere vinsjen som stod bak masten, og dette foregikk ikke helt lydløst rett over hodet på meg. Da jeg omsider stod opp var Maren nesten ferdig med middagen som var biffsnadder. Det smakte fortreffelig. Etter at vi hadde spist gikk Maren og la seg, og Harald og jeg reparerte litt. Harald så på ferskvanns systemet som ikke har fungert tilfredsstillende. Det ble ikke i orden. Jeg monterte på plass vinsjen, som heller ikke fungerte. Deretter gikk Harald og la seg, klokken var da blitt 20.30. Jeg begynte da og pusse litt på lanternene før jeg hang de på plass.

Nå sitter Maren ute, og klokken er 00.50. Vi har akkurat begynt på Biscaya bukten, og det er fint føre. Svak vind inn fra styrbord. Det er ca. 320 n.m. til vi er i Brest. Hvis været er fint har vi tenkt og fortsette ti Isle of Wight. I morgen er det meldt frisk bris i fra Øst/nordøst. Vi får se om det byr på problemer. Vi har lagt kursen litt inn i bukta i tilfelle vi skulle bli nødt til å seile ut av den, og da i håp om å treffe Isle of Wight, som ligger lengre Vest. Akkurat nå ser alt til å fungere perfekt når det gjelder motoren, og det er da heller ikke så verst. Alt i alt har vi det meget bra.

Harald

Noe av det siste jeg sa igår, var at i dag skulle ingen behøve å stå tidlig opp. Det føltes sånn i går, Som beskrevet av Andreas, har vi hatt en rimelig grei dag med fine forhold, god fremdrift og nærmes ingen problemer. Vi har hatt hyppig besøk av delfiner. Noen ganger noen ganske få, mens enkelte ganger er det store flokker på ihvertfall 50 delfiner. En liten sangfugl og en måke har visst trodd at vi har vært en slags liten øy under veis. De har ihverfall holdt til ombord i flere timer. Den lille fuglen overalt, mens måken fant seg plass på den avbruktne mastetoppen. Det å reparere litt på nattevaktene, det er tingen. Ikke for å forstyrre nattesøvnen til den som har fri og heller ikke fordi det er tvingende nødvendig for at båten skal fungere. Nei, for mitt vedkommende er det rett og slett for å få tiden til å gå. Det er egentlig temmelig kjedelig å sitte på vakt, særlig om natten. Jeg prøve å få til et slags vekselbruk. Litt reparasjon kombindert med utkikk, en liten kaffepause, sjekk av instrumenten, radar og gjenstående distanse til waypoint, føring av maskin og navigasjonslogg og før du vet ordet av det har det gått et par timer. Ja, til og med dagsrapportene har jeg begynt å ta på nattestid. Da er det ingen forstyrrelser. Biscaya er en fryktet havstrekning. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg kan tenke meg at det er for mindre fatøyer. Det er så langt inn til havn når man er midt ute i bukta. Minimum et døgns seilas i alle retninger for vårt vedkommende. For større fartøyer må det komme på et ut om man er på tur over Biscaya eller på tur over Atlanteren eller i Nordsjøen. Vi har strevd en del med motvinden på Portugalskysten og vi regner med at vi skal få beholde en også over Biscaya, jfr. værmeldingen, som nevnt av Andreas. Jeg har imidlertid en tro på at etter Biscaya, så skal vestlige og kanskje sørvestlige vinder bli mer fremtredende. Alt styggværet som vi får fra England kommer jo fra vest og blåser videre opp til norskekysten. Vi hadde ihvertfall både nok sjø og vind i fra vest da vi dro nedover, så om det finnes rettferdighet med hensyn til været, så skal vi få nyte godt av det på turen oppover. Vi får se. I Porto lå det to norske seilbåter. Såvidt jeg oppfattet var det et ektepar som hadde hver av dem. Mannfolkene ombord var litt kontaktsøkende og kom bort til oss flere ganger for å slå av en prat. Jeg tok ikke noe initiativ til kontakt, hadde for mye annet å tenke på. I ettertid er det litt beklagelig syns jeg, men jeg ser at jeg har satt av for lite tid til en så omfattende tur som den vi har tatt. De kunne fortelle at de hadde startet fra Norge for over tre måneder siden. Siste dagsetappe var på 30 nautiske og de hadde de landligge i flere dager i Porto. Det er vel slik man skulle hatt det, kanskje. Man skulle ihvertfall hatt så mye tid at man hadde anledning til å ha litt mer kontakt når man først traff landsmenn med båt såpass langt hjemmefra. Maren tok kontakt med damene ombord for å bytte til seg nye bøker, men det ble ikke særlig vellykket. De hadde visst ikke bøker å bytte bort.

Dag 54 – 25. juli 1999

Harald

Noe av det siste jeg sa igår, var at i dag skulle ingen behøve å stå tidlig opp. Det føltes sånn i går, Hva skal jeg fortelle om dagen idag. Den har ikke vært spesielt spennende, men jeg får ta med det som er å fortelle. Vi har beveget oss ut på Biscaya og seilt en hel dag, men det vises nesten ikke på kartet. Med god fart, dvs. 6 knop vil vi bruke godt og vel to døgn. Vi har hatt en svak motvind og en meget urolig sjø mot oss, så jeg tror ikke vår gjennomsnittsfart er stort mer en 5 knop og da tar det desto lenger tid. Men bortsett fra denne sjøen som gjør det nesten umulig å få gjort noe særlig, så har det vært en fin dag med mye sol og bra temperatur. Vi har gjort en liten innsats med dekket igjen. Det var Maren som begynte å plukke på lakken på styrbord side av hytte mens huns leste bok. Etter hvert ble det bare plukking og ingen lesing. Tross sjøgangen har Maren, med noe hjelp av Andreas også fått laget en deilig middag, Sweet and ..., som vi fikk servert klokken 2030 nå i kveld. Andreas ble så trøtt av maten, han har forøvrig ikke sovet noe på dagen idag, så han ba om at hans vakt måtte skytes litt ut. Maren har også tatt seg en dupp, så nå er det jeg som sitter her. Vi har nettopp tent lanternene. Det er ikke så mørkt ennå, slik det var igår. Det skyldes at vi ikke har overskyet vær og at vi har tilnærmet fullmåne. Beklageligvis vil månen gå ned bak horisonten lenge før natten er omme. I går mens Andreas to frem på fordekket og snakket i telefon med sin hjertens kjær, Åse, gjorde han meg oppmerksom på et underlig fenomen. Det var klynger med små grønkrabber i overflaten. Det har ingen av oss sett før, men jeg synes å huske at jeg har hørt uttrykket "flytekrabbe". Er det noe som heter det? Det har gått noen timer. Andreas ba om to, nå har han fått fem og jeg skal straks gå å vekke ham. Jeg sitter og ser på kartet over Biscaya. Trondheimsfjorden er dyp den, over fem hundre meter flere steder. Det er faktisk en femtedel av høyden på Norges høyeste fjell. Men Biscaya det blir noe annet. Her er det flere steder over 5000 meter dypt. Det er ganske utrolig.

Dag 55 – 26. juli 1999

Harald

Jeg lot Andreas få fem timer, selv om han bare hadde andmodet om to, så jeg vekket ham klokken 0100. Han lot meg få det samme så jeg ble vekket klokken 0600. Det var akkurat blitt lyst og Maren hadde utkikken på dekk. I natt har vi ikke hatt to mann på vakt på natten. Jeg tok min vakt alene og Andreas vekket ikke Maren før klokken 0400. Begge synes å være i underskudd på søvn etter at ingen av oss sov på dagen i går. Andreas var i seng før jeg kom meg opp og Maren havnet nokså fort på sofaen. Klokken er nå blitt 1000 og det er en fin dag. Sjøen har lagt seg mer og mer, selv om vi fortsatt har en del dønning igjen. På nattvakten fikk jeg overhalt varmluftsvifta på toalettet, det kan vel bli godt å ha litt varne der når vi kommer lenger nord. Idag har jeg sett på vifta til kjøleboksen den hadde også stoppet. I begge tilfeller var det kullstiftene som hadde hengt seg opp.

Grynet kjøpte 6 hagestoler før vi dro og de har vi hatt megen glede av. De var billige og det ser vi vel etter hvert at de er. Det er hengsler som ruster seg helt fast, limfuger som løsner og trekk som spjæres nå da er blitt noe sprøtt. Men så har de også hatt det tøft, både hva klima og bruk angår. Jeg har forsøkt å fikse litt på dem, men får ta en grundigere jobb når jeg kommer hjem. Vi har nå 165 n.m. igjen til Brest, dvs. vi er ca halvveis.

Maren

Dagen i dag har vært nok så dorsk fra min side, skulle ha lakket dekket men kom aldri så langt. Etter noen timer på vakt var det godt å legge seg nedpå sofaen, det er utrolig hvor sliten man kan bli av ingenting. Bølgene gjør til at jeg har hele tiden et stort behov for å sove. Ellers kan jeg ikke si at jeg har overhalt eller reparert noe. Jeg tar mine vakter på dekk, leser Morgen Kane(har gått tom for dameromaner), og lager mat. Middagene lages i store posjoner så de holder et par dager. Og ingen klager på den så jeg går utifra at den smaker godt. Eller kan det være at de spiser det de får, ettersom det ikke er alt for mange serveringer per dag. Ellers vokser katt, og angriper nå det meste. Den liker ikke å sove alene, så den går fra lugar til lugar om natta. Koselig å ha katt ombord.

Harald

Marens beskrivelse av livet ombord her på tur over Biscaya er ganske riktig. Det har nok i stor utstrekning sammenheng med det føret som vi har. Sjøen har i perioder vært moderat, men den har hele tiden vært imot oss, og det samme må vi si om vinden. En kort periode i dag heiste jeg seil, fokk, storseil og mesan. Det var et par gode timer, sjøen hadde lagt seg noe og seilene støttet oss ytterligere, slik at det var ganske behagelig. Men etter et par timer dreide vinden slik at vi fikk den rett i mot igjen og vi måtte ta seilene ned.

Mesanmasten er et kapitel for seg. Jeg har for lenge siden besluttet å skifte mesanmasten. Den er rett og slett for spinkel. Jeg har tidligere sagt at den må være seig som klarer belastningen, og det mener jeg fortsatt. Etter at jeg hadde satt mesanseilet i dag ble jeg sittende å se på den. Det er et nokså nifst syn. Den står som en S. Kanskje burde jeg fire seilet med en gang, tenkte jeg. Det ville være nokså kjedelig med nok et mastebrekk og spesielt mesanmasten for det er i den vi har alle instrumentene. Det er radar, vhf, radio og Tv- antenne samt topplanterne. Vindinstrumentene sitter også i mesanen. Men mesanmasten ble stående de timene vi seilte. Nå er klokken 2400 og Andreas har gått av vakt. Det er fortsatt 90 n.m. til waypoint og som nevnt har både vinden og sjøen tatt seg opp så vi husker en del. Men for all del, etter det som vi har hatt tidligere, blir det ikke verre enn dette, så skal vi nok holde ut det siste døgnet også.

Maren gikk i køya like etter meg, dvs. ca. kl. 2100, så Andreas har sittet på vakt alene. Jeg tror ikke jeg kommer til å vekke Maren jeg heller om ikke spesielle forhold skulle tilsi det. Det er ikke spesielt trivelig å sitte på vakt på natten. Maren har nok vært av den innstilling at hun skulle ta del i vaktene på lik fot, men slik som vi har hatt det på vei nordover hittil, så tror jeg hun er takknemlig for at Andreas og jeg ikke tar denne likestillingen på alvor. Topplanternen røk nå i kveld. Vi får ikke gjort noe med det før vi får roligere sjø, kanskje i morgen.

Dag 56 – 27. juli 1999

Harald

Andreas purret meg klokken 2400. Jeg syntes det var noe uroligere sjø enn da jeg køyet, men Andreas mente det var brukbart føre. Det skulle imidlertid bli verre. Vinden økte på fra nordøst og sjøen ble krappere og krappere. Etter logføring klokken 0200 var vinden såpass mye fra siden at jeg vurderte å heise seil. Det er litt tungt alene og mørkt var det så jeg var i tvil om jeg skulle sette igang med det alene. Men det ble så jeg gjorde det. Det var tyngre enn jeg trodde og jeg ble våt både av sjøsprut og svette. Ikke klarte jeg å strekke seilene skikkelig heller. Det var så urolig at det var vanskelig å være fremme på dekk uten å holde seg fast. Men som sagt fikk jeg seilene opp og de hjelper nok litt på fremdriften. Fortsetter dette været her er jeg nok stemt for å dra inn til Brest. Vi har vært såpass mange døgn i sjøen nå at enda et døgn til med motvind og motsjø, det tror jeg vi sier nei takk til. Klokken er nå 0445 og Andreas har også kommet på vakt. Det ble så urolig at han klarte ikke å ligge å sove. Det er fortsatt ca 70 n.m. opp til innseilingen til Brest, så vi skal få slite med denne sjøen og motvinden i mange timer enda før vi er inne. Jeg har tatt en runde og sett etter lekkasjer. Styrbord side, hvor jeg fikk lagt på et strøk med lakk, er nærmest helt tett. Det er fortsatt en lekkasje i dekk der hvor masten gikk igjennom. Vi få se om vi ikke kan få på et strøk med lakk på den siden også.

Jeg må skrive litt mer om Biscaya. Det er alt for lett å glemme hvordan det virkelig var. På det tidspunktet det satte inn med vind i natt så hadde vi vært underveis i flere døgn, jeg er sannelig ikke lenger sikker på hvor mange, tre vil jeg tro. Vi har ikke hatt været, vinden og sjøen med oss et eneste sekund. Så skulle altså dette været komme på slutten. Som nevnt ovenfor så var det bare 70 nautiske igjen, og det er ikke stort når en tenker på den distansen vi allerede har tatt fra Porto. Da ser en for seg muligheten for å komme til land om været skulle bli ille. Og det ble det forsåvidt. Ikke det at det blåste så mye. På det værste var det kanskje 30 knop over dekk. Nei det er sjøen. Den er dobbelt så stor som det vinden skulle tilsi og synes å komme fra alle retninger. Temmelig store bølger som du drar oppover i flere etasjer før du stuper utfor. Lyna lander forholdsvis mykt på den andre siden av bølgetoppen, men av og til blir det som en liten kollisjon. I mellom kan det være noen mer flate bølger, og selv om Lyna da slenger sideveis slik at du må holde deg fast, så har du et lite håp om at det kanskje blir litt fart i båten igjen. Men det varer bare en ganske kort stund, så kommer det tre skikkelig krappe, og etter at en har rast ut over kanten på den siste og stangen hele båten i den neste slik at skumsprøyten står på begge sider, ja da sitter du der og ser at det skummet som Lyna har skapt, det ligger ganske stille slik at du får god tid til å beundre det. All farten er borte. Om en tenker seg at gjennomsnittsfarten er ca 3 knop, og det har den periodevis vært, hvor lang tid bruker man da på 70 nautiske? Jo, ca et døgn, en fryktelig tanke. Egentlig kan jeg ikke skrive på PCen nå. Andreas har nemlig pakket den bort slik at den ikke skal bli ødelagt av sjøvann som nå trenger ned gjennom dekk forskjellige steder, men noe må en gjøre for å få tiden til å gå. En blir trøtt av slikt vær og slik sjøgang. Maren har sovet mer eller mindre i ett siden i går kveld og nå er klokken 1200. Det blir ikke noe skikk på matlagingen heller. Det har nå ikke vært laget et nytt middagsmåltid på to dager. Igår spiste vi restene av Marens Sweet and ....,, ja,ja. ja, jeg er usikker på hvordan surt skrives på engelsk. Men jeg har skrevet helt ut en gang før og for alt det jeg vet, kanskje jeg skrev det riktig også. Det har kanskje litt med saken å gjøre at det bare er oss tre også, det er liksom ingen man skal gjøre et godt inntrykk på. Vi kjenner hverandre og om en er litt slapp og gjør liten innsats, så synker ikke i noens omdømme. Det ville nok ha tatt seg litt annerledes ut om Maren hadde hatt med seg en venninde, Andreas en venn, og kanskje jeg også hadde hatt en kamerat med meg. Men slik er det altså ikke. Nei, nå er det tid for loggføring, så jeg får avslutte her og pakke sammen PCen før Andreas finner ut at jeg har hatt den fremme. Jeg er da enig med ham i at her må vi passe på det elektriske utstyret, vi har hatt nok som er blitt ødelagt at saltvann. To mobiltelefoner, to videokameraer for å nevne det som kanskje er dyrest.