Dag 57 – 28. juli 1999
Kommer...
Dag 58 – 29. juli 1999
Andreas
Noe av det siste vi fant ut i går var at vi hadde glemt å stille klokkene. Så i hele går var vi en time på etterskudd. Det ble rettet opp, og vi startet den nye dagen ca. klokken 09.00. Det er Harald som starter dagen her ombord. Maren og jeg er som regel en time eller to etter. Så da klokken nærmet seg elleve var alle oppe og godt i gang med Marens frokost. Det ble besluttet at vi skulle bli en natt til, men da måtte vi få gjort unna det meste av arbeidet som alltid skal gjøres når vi er i havn. Dette innebar en tur til yacht havnen "Moulin Blanc" for å fylle drivstoff. Det var best å gjøre det med engang mente jeg, av erfaring vet jeg at slike ting tar lengere tid enn man tror. Vi kastet tampene klokken tolv, og det var nydelig vær på den halvtimes lange turen inn i fjorden. Brest har en fjord som er noe bredere enn Trondheimsfjorden, men den er ikke fullt så lang. Innerst i fjorden kommer det en elv ut, og den gjør sitt til at det ikke er dypere enn ca. 30 meter i hele fjorden. Det var mange seilbåter ute, men nesten ingen motorbåter. Da vi nærmet oss anlegget ble vi først og fremst imponert over størrelsen. Det var en ytre og en indre molohavn. I den ytre var det plasser til gjester og de største seilbåtene. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier det lå fem hundre båter der på 40 fot og større. Men der var det ingen drivstoff påfylling. Så vi gikk inn i den indre havnen. Der lå det noen utenlandske båter for anker, og sikkert fem hundre seilbåter til. I tillegg hadde de en lang flytebrygge som ble brukt som bølgedemper. På denne flytebryggen lå det hundre optimist joller fordelt på fem fargekoder, som skulle vise hvilken gruppe elevene tilhørte. Det så ut som om seilskolen hadde fullt belegg, for ikke nok med at hundre optimister var rigget, i tillegg var en klasse seilbrett seilere ute på fjorden, en klasse kajakk padlere, og en klasse med tomannsseilere. Og det hele var profesjonelt gjennomført, så langt jeg kunne bedømme. Det var nesten noe militært over det hele. Nok om det. Inne i den indre havnen lette vi noen minutter etter diesel pumpa. Den var ikke å se noe sted. Inn langs den ene moloen gikk det en tynn renne som endte i ett båtutsett. Denne lange rennen var sperret av en gedigen trimaran, og det så veldig, veldig trangt ut. Harald mente at vi skulle gå inn i denne trange ukjente blindveien for å spørre noen om hvor vi kunne få fylt drivstoff. Maren og jeg mente det var toppen av idioti å gå inn der bare for å spørre, og spesielt når vi ikke visste hvordan det så ut. Når vi kommer inn i en havn er det mange som ser på oss. Og det de ser er en stor grovt tilhugget seilskute som sikkert har manglende manøvreringsevne. Så jeg vet ikke om det er mulig og forklare leserne om hvilken følelse jeg har i magen når Harald stikker Lyna inn imellom plastbåter i millionklassen, bare for og spørre. Jeg liker det ikke. Jeg kaller det for å skape potensielt meget pinlige situasjoner. Inn skulle vi sa kapteinen. Og etter å ha passert trimaranen med en meters klaring på hver side, kunne vi så vidt skimte pumpa helt innerst, nesten oppe på land. Der fikk vi fylt diesel, og malt litt hvitt på skroget. Mens vi holdt på med det kom en kompis fra dagen før. Harald hadde snakket med han, og han sa at det var meget viktig å passere gjennom den Engelske kanal med gunstige strømforhold. Nå kom han med plansjer og tidevannstabeller. Jeg ble hastig satt inn i dette.( I skrivende stund ser det ut til at vi har forlatt Brest på det mest ugunstige tidspunkt). Vi fikk snudd båten inne i renna ettersom den var litt videre innerst. Og så bar det tilbake til en ny plass i Brest. Vi hadde nemlig fått beskjed om at det skulle komme en tremaster som skulle ha vår plass.
Harald
Vi får veksle litt på så det er Harald som fortsetter. Før vi dro til Moulin Blanc hadde jeg sett på den nye plassen vi hadde fått anvist. Den så ikke særlig trivelig ut, så vi tok en liten runde da vi kom tilbake til Port de Commerce for å se om det kunne være en annen plass til oss. Carol kom ut på kaien der vi hadde ligget tidligere og varslet om at hun ikke fikk til å bli med oss. Vi fikk på den annen side takket for det freske grovbrødet hun hadde vært om bord med på morningen. Idet vi skulle til å gi oss og legge oss på anvist plass, kom det en gummibåt med to karer i og sa at de ville gjerne gi oss en annen plass. Det skulle vise seg å være orkesterplass for kveldens fest, Jeudi du Port. Etter at vi hadde fått lagt til tok jeg nok en tur bort til Meunier Naval. Damen som hadde påtatt seg å forsøke å oppspore familien Picard som jeg hadde kontakt med på 60 og 70-tallet, hadde ikke funnet ut noe. Picard er et veldig vanlig navn. Da jeg kom tilbake begynte det å skje ting. Det var et svært orkester fra Cuba som skulle spille og de hadde begynt å varme opp. Det var trapeskunstnere som rigget seg til like innenfor båten og vi fikk besøk av Carol og Dario. Vi var sultne så vi gikk sammen bort til en nyopprigget uterestaurant som hadde potet som spesialitet. At det går an, bruke bare potet (nesten) og få til et så godt måltid. Deretter gikk vi om bord for på høyvann ville vi der få orkesterplass til trapesopptredenen som skulle starte klokken 2000. Det var kommet flere båter som hadde lagt seg på utsiden av oss. Hyggelige folk som vi hadde noe kontakt med. Noe senere kom det en kar som snakket bra engelsk og som til og med snakket en del norsk på kaien. Etter utveksling av litt informasjon spurte han om jeg ville bli med bort til noen venner av ham som gjerne ville ha kontakt med oss. Det var Arsenne og hans familie. De hadde venner i Norge og hadde reagert da de hadde sett flagget på Lyna. Den stemningen og det som skjedde resten av kvelden lar seg nesten ikke beskrive. Jeg tok noen bilder fra råa som jeg tror bedre vil beskrive det hele enn ord. Lyna har vel neppe noen gang hatt en slik orkesterplass og blitt beskuet av så mange folk. Arsenne med følge ville gjerne se om bord, så vi gikk etter hvert alle om bord. Arsenne og den andre karen dro inn på land og skaffet både mat og drikke. Med den musikken og med den folkemengden som vi hadde rundt oss var det ikke noen vits å tenke på å legge seg, men ca kl. 0130 begynte det hele å ebbe ut. Arsenne og følget kom seg i land og fikk også med seg et nokså merkelig kvinnemenneske som hadde rotet seg om bord like før de skulle dra. Vi hadde hjulpet henne om bord fordi vi trodde hun hørte til i en av de andre båtene på utsiden av oss. Jeg glemte å fortelle at vi i løpet av kvelden fikk utvekslet en flaske aquavit med flere flasker vin og champagne. Det var etter at Arsenne hadde fortalt at han kjente til denne norske drikken og at han var begeistret for den.
Dag 59 – 30. juli 1999
Harald
Det var ikke gjort noen avtale om når vi skulle prøve å komme oss avgårde idag. Jeg var oppe i nitiden og de båtene som hadde lagt til på utsiden av oss lå der fremdeles. Jeg gikk på nytt gjennom sjøkartene og kunne fortsatt konstatere at vi ikke hadde det sjøkartet som dekket Paimpol, der det skulle være chanti-festival i helgen. Etter at Andreas og Maren hadde stått opp tok vi en tur bort til skipsverftet hvor Carol og Dario jobber. Dario tok oss med på en skikkelig runde og viste oss det meste av det som var å se. Dekket på den 12-meteren som de drev og restaurerte var snart ferdig lagt. Nydelig arbeid. Vi avtalte å holde kontakten. På tur tilbake skilte jeg lag med Andreas og Maren som gikk tilbake til båten. Jeg dro opp i byen for å få tak i det sjøkartet vi manglet. Det ble en bomtur. Da jeg kom tilbake hadde båtene på utsiden av oss dratt og Arsenne hadde kommet med ytterligere champagneflasker, to til oss og flasker til hans tidligere venner i Norge som vi skulle ta med oss. Arsenne fikk høre om problemet med skaffe sjøkart og tilbød seg å kjøre meg til Moulin Blanc. Han ville at jeg skulle kjøre hans noe tilårskomne Citroen. Klokken var blitt over 1200 så det var rene flaksen at det var folk i butikken som slapp oss inn. Med det nødvendige sjøkartet dro vi tilbake. Arsenne hadde med seg videokamera som han brukte flittig og da vi skulle dra varslet vi ham om våre planer om en skikkelig salutt utenfor skipsverftet. Andreas hadde gjort klar samtlige tre kanoner og det ble full klaff. Samtlige tre lunter ble tent i rekkefølge og tre skikkelige kanondrønn kom i fin rekkefølge. Klokken var blitt 1300, jeg hadde sjekket distanser i kartene og sett at avtanden til Paimpol var ca 80-90 n.m hvilket innebar at vi ikke ville være fremme der før på morgenkvisten. Vi hadde en svak nordvestlig vind på tur utover mot Ile d'Oessant som ligger helt ut på odden der vi legger kursen inn mot den engelske kanal. Vi heiste seil og følte at vi hadde smørføre utover. Det er godt og vel 20 n.m. ut dit så det var godt ut på ettermiddagen da vi passerte. Andreas hadde studert strømkartene og kommet frem til at vi var for sent ute til å nyte godt av medstrøm, men det viste seg å være feil. Det var en fornøyelse å registrere 7 knops fart et part timer. Men strømmen snudde etter hvert og vi fikk den i mot. Med den sjøen og vinden som hadde hatt over Biscaya syntes vi ikke det var så farlig, der var så behagelig å være under veis. Vi hadde lange slake dønninger, men ellers nesten speilblank sjø og etter Ile d'Oessant fikk vi rom vind, det lille som var. Andreas hadde sjekket avstanden opp til Trondheim og i luftlinje var det ca 1050 n.m. Planen om å dra innom Paimpol ble droppet til fordel for å dra hjemover og utnytte det gode føret vi hadde. De værmeldinger som vi hadde innhentet varslet om sørvestlig vind, dvs. medvind. Maren, som hadde sovet det meste av turen ut til odden, laget hamburgere til oss ca kl. 2100 og jeg for min del planla å legge meg litt nedpå. Men det skulle gå noe tid til før det ble mulig. Autopiloten hadde vinglet litt så jeg senket farten for å sjekke hva det kunne være. Det viste seg at en god del av den tangen som fløt i store felter rundt oss hadde hengt seg fast. Dette lot seg lett løse opp, men det skulle vise seg at tangen også hadde skapt andre problemer, nemlig for kjølingen av eksosen. Både vannpumpen og i eksosrøret hadde det samlet seg mengder som måtte plukkes ut før jeg fikk meg en liten dupp. Det ble fra klokken 2300 til klokken 0200. Klokken er nå 0330. Maren er fortsatt våken. Ligger i salongen og leser. Det er noe båttrafikk rundt oss så jeg er oppe på dekk og sjekker regelemessig.
Dag 60 – 31. juli 1999
Harald
Vi har befunnet oss i den engelske kanal med waypoint nord for Gernsey. For oss har det vært en helt grå dag, men det skyldes skodde. Vi har av og til sett at vi over skodda har hatt blå himmel. Nesten ingen vind, bare en svak trekk fra nord så vi har ikke hatt noen hjelp av seilene. På formiddagen landet det en due på dekk. Den var nokså tam, så jeg fikk tatt fine bilder av den på dekk. Varslet Maren slik at hun også skulle få sett den, men det ville hun nok ha fått uansett. Den satte seg på ryggen hennes mens hun lå på dekk. Mahon, tigeren vår lå i salongen og sov. Etter en stund varslet Maren meg om at duen hadde hoppet ned under dekk. Jeg gikk etter og da satt duen på bordet i salongen, like ved Mahon. Jeg fikk tatt et bilde av dem begge. Blitsen vekket imidlertid Mahon som ble som hypnotisert da han oppdaget duen. Jeg ville trodd at den lille katten skulle betenke seg på å angripe en due, nesten på samme størrelse som seg selv, men der tok jeg feil. Etter å ha samlet seg noen minutter kom det et lynangrep fra Mahon som fikk duen til å fly ut. Denne jakten fortsatte ute på dekk uten noe resultat en tid etterpå, for duen kom stadig tilbake. Ellers har Mahon hatt en travel dag. Vi har hatt en sverm av en slags blomsterveps ombord og Mahon har jaktet på dem i hele dag. Det har vært ganske artig å se på. Andreas og Maren har også deltatt i jakten og jeg er sikker på at katten og de to har tatt livet av flere hundre i løpet av dagen. Det er sterk strøm her i kanalen. Store deler av dagen har vi hatt bare 3 til 4 knop over bunn, men nå henimot midnatt har strømmen snudd og vi logger rundt 10 knop hele tiden. Da går det unna, syns vi, selv med oss. Gernsey er nå forlengst passert og vi ligger utenfor Cherbourg. Maren har utkikken, men det er tykkere tåke en noengang, så det å holde utkikk det er å passe på radaren hele tiden. Jeg lurer på hvor lenge vi skal få beholde denne medstrømmen. Ordinært skal det jo bare vare ca 6 timer, men når man forflytter seg bortimot 60 nautiske i løpet av denne tiden, vel da kan det stille seg litt annerledes. Med slik tåke som vi har blir det veldig fuktig på dekk, særlig om natten. Det er umulig å sitte med vanlige klær uten å bli direkte våt. Men med regntøy på blir det også fuktig, en blir nokså klam etter noen timer.
Vi er nå godt inne på den 1. august, klokken er 0320, men jeg finner det ikke naturlig å åpne en ny side. Hvorfor ikke? Det blir et spørsmål om man mener natten hører til den dagen som har vært eller om den tilhører neste dag. Når jeg fortsetter her, er det fordi jeg synes det er naturlig at neste dag starter når det blir lyst. Vel, nok om det. Det jeg ville ta med her var følgende. Vi har som nevnt hatt tåke tykk som grøt i hele natt. Det er ikke mange meter rundt båten vi kan se, så vi må stole helt og fullt på radaren og den fungerer utmerket. Mens Maren satt ute og holdt utkikk hadde vi i løpet av en times tid en rekke kraftige lysglimt som vi til å begynne med lurte på hva var. Men det var nok rett og slett lokale tordenvær som passerte like bak oss. Kraftige regnskyll følger ofte slike lokale tordenvær og disse regnsskyllene kan vi ta inn på radaren. Det ville ikke ha gjort så stor forskjell for oss om vi hadde fått en av disse regnskyllene. Det er så fuktig og kaldt at en nesten ikke orker å sitte ute, selv om vi har på oss godt med tøy og regntøy utenpå. Vi er nå straks på 50. breddegrad. Trondheim ligger vel på 63. breddegrad og Gibraltar på 36. Dvs. at vi hva nordlig bredde angår er godt og vel halvveis. Men vår tur går ikke rett nordover, vi skal nokså langt østover også. For øyeblikket seiler vi 64 grader hvilket ikke er langt unna rett østover. Vi ligger på 1 grad 22 minutter vestlig lengde og Trondheim ligger på 10 grader østlig. Men det er ikke lenge før vi passerer 0 meridianen og kommer på riktig side av den.
Dag 61 – 01. august 1999
Harald
Jeg gikk av vakt klokken 0530 og Andreas tok vakten fram til kokken 1000. Da jeg sto opp klokken 1030 var det Maren som holdt utkikk. Det så ut til å bli en nydelig dag. Andreas hadde i løpet av morgenen heist klyver, skværseil og breifokk, men den akterlige vinden som han hadde hatt ble fort borte, slik at både skværseil og breifokk måtte fires straks etter at jeg hadde kommet på dekk. Men fint føre det hadde vi og det fortsatte hele dagen igjennom. Sikten har vært dårlig, men solen har skint gjennom skoddelaget så vi har hatt en meget fin dag, selv om det lille som har vært av vind har vært rett imot oss. Vi har en lekkasje i dekk som fortsatt gir oss problemer, tilogmed av det fuktnedslaget vi har her på nattestid og det er foran fremre hytte. Idag har Andreas og jeg løsnet 3 dekksplanker og lagt dem tilbake igjen etter alle kunstens regler for å få det tett, men ingen av oss tror at vi har lyktes. Vannets veier er uransakelige og vanskelige å finne.. Formiddagen gikk med fin medstrøm og god fart, mens ettermiddagen har gitt oss motstrøm og liten fart. Det er dog ikke så ille som forleden dag da vi var nede i under 2 knop på det værste. Klokken er nå 2120. Jeg har nettopp vekket Andreas om måtte ha seg en liten middagslur etter Marens spaghetti dag 2. Vi ligger nå i området hvor den kommersielle trafikken går nordover og snart blir det mørkt og da må vi passe på. Det er en jevn strøm at større skip som passerer oss. Om været og føret fortsetter slik det har vært i dag, har Maren lovet oss pannekaker til middag i morgen.
Jeg sitter nå på nattvakten. Maren sitter ute mens jeg får anledning til å lese de mails som hun har plukket ned samt skrive litt mer på dagsrapporten. Vi nærmer oss nå Dover og vi har strømmen med oss og holder nesten 9 knop. Det er en nydelig natt med svak bris fra øst og god sikt. Med Dover er vi på en måte ferdig med den engelske kanal og vi kommer ut i nordsjøen. Vi snakker om å finne oss en siste havn før Nordsjøen for å ta oss litt igjen, handle litt samt skaffe oss litt opplysninger om hva slags vær vi kan forvente oss. For øyeblikket kan jeg avlese på GPSèn her ved kartbordet at det er godt og vel fem hundre nautiske opp til Tananger, dvs. ihvertfall tre døgn for oss, om vi ikke skulle få litt godt med vind med oss.
Dag 62 – 02. august 1999
Harald
Nå begynner den ene dagen å bli lik den andre. Vi har vært underveis nokså lenge og vi har hatt et fantastisk føre, selv om vi stort sett har hatt vinden rett imot. I natt hadde vi klart fint vær og ikke det samme duggfallet som tidligere natt. Vi har nå kommet oss godt ut på nordsjøen og har lagt kursen opp mot Holland, nærmere bestemt Textel, hvor vi tar sikte på å stoppe for å skaffe oss de siste forsyninger og værmeldinger før vi drar over til Norge. Vi har som sagt fint føre, dvs. stille sjø, hvilket gjør det mulig å gjore en del arbeid ombord. Dekksarbeidet som vi startet med i går ble ikke avsluttet så det står igjen noe der. Ellers har jeg stor glede av å gå igjennom alt som finnes av elektriske pumper som ikke er i bruk. Noen må jeg gi opp å få til, men de fleste har jeg fått fart på igjen, og har dem som en god reserve dersom en eller annen pumpe skulle svikte. Andreas sover for øyeblikket, men Maren har gjort klar pannekakerøra. Med min barnslige smak ser jeg frem til dagens middag. Klokken er nå 1500 og vi har vært igjennom det værste med hensyn til motstrøm hvor farten er nede i 2 og 3 knop. Nå ligger vi på fire og det er vel i ferd med å snu.
Dag 63 – 03. august 1999
Harald
Dagen startet med vakt fra klokken 0000.Jeg gikk da sammen med Andreas til klokken 0200, da han hoppet i køya. Klokken fire vekket jeg Maren etter at jeg hadde ført loggene. Maren foretrekker å sitte ute når hun har vakt og jeg kunne etter et tre timer ute sette meg ved kartbordet og fortsette mitt arbeid med å reparere pumper. Etter ca. en times tid varsler Maren om at det luktet brent. Jeg sa hun fikk ta en titt i maskinrommet og der så det desværre ikke bra ut. Det var røyk i maskinrommet. Jeg gikk inn dit og satte meg for å se hvor det ev. kunne komme fra, men jeg kunne ikke se noe. En rekke muligheter slo meg, og jeg sjekket. Mangel på vann, nei det var i orden, - gearet var gått tørt for olje, nei, jeg sjekket og det var i orden. Men det luktet brent gummi, aha, noen av vifteremmende som har sluret og eventuelt gått varm. Alle ble sjekket og alle var i orden.
Hva kunne det være? Jo, selvfølgelig, det måtte være eksoskjølingen, og det var det. Vi har tidligere hatt problemer med den, så Andreas og jeg er veldig var på lyden av eksosen. En kan høre det ganske raskt om en kjenner til det. Jeg vet ikke om Maren kjenner den lyden eller om hun satt for langt frem på dekk til å høre det. Det var ihvertfall veldig bra at hun kjente lukten slik at vi ble oppmerksom på problemet før det skjedde noe riktig galt. Jeg kjenner som sagt problemet. Enten tett kjølevannsinntak, tett i inntaket på eksosrøret, eller ødelagt impeller i pumpen.
Jeg startet med det som er enklest å sjekke, det kan tilogmed gjøres med motoren igang. Koble av slangen før pumpen og se om det kommer godt med vann. Det gjorde det. Deretter sjekket jeg inntaket på eksosrøret. Det var ikke så enkelt for det var glovarmt, så jeg måtte bruke en del tid på å kjøle det ned med kluter dynket med vann for jeg fikk gjort noe. Det så ut som det kunne være tett, så jeg startet motoren igjen etter å ha renset det hele. Men nei, fortsatt ingen kjøling. Da måtte det være pumpen. Jeg skrudde av lokket på pumpen og ba Maren starte motoren et lite øyeblikk. Impelleren gikk ikke rundt.
Dette har skjedd en gang tidligere i sommer og da måtte jeg bruke den ene av de jeg hadde med i reserve. Nå måtte jeg bruke den andre. Det er et nokså alvorlig problem. Det går bra så lenge en har nok impellere, men det har ikke jeg og problemet har jo en årsak. Årsaken er at denne pumpen er for stor og jobber for tungt. Det er lite vann som kommer til pumpen i forhold til hva den vil ha og det er også meget begrenset hva den får lov til å gi fra seg på grunn av strupingen i inntaket til eksosrøret.
Når det da i tillegg hender at inntaket under båten tetter seg helt, det kommer tang inn i pumpen eller inntaket på eksosen blir tett, vel da må noe gi seg, og det har vært forbindelsen mellom impelleren og akslingen som den sitter på. Ny impelller har nye riller så da fungerer det, men hva med akslingen, blir ikke den også slitt etter hvert. Jo, det er desværre det den gjør. Med ny impeller fungerte det hele godt igjen, men som følge av det jeg nevnt ovenfor har jeg ikke en helt god følelse.
Etter at jeg gikk til køys kl. 0600 gikk søvnen med til å drømme om nødløsninger om den nye impelleren også skulle svikte.
Dagen som kom ble nydelig hva været angår. Forholdsvis varmt, skyfri himmel og en liten bris fra nordøst, det er den retningen vi seiler. Vi hadde som nevnt tidligere bestemt å stoppe i Den Helden for å handle nødvendigheter, diesel, vann, tobakk til meg, kaffe, øl m.m. Etter som vi nærmet oss Den Helden fikk vi telefonkantakt og fikk gjort undersøkelser om været hos meteorologen i Norge. Bare pent vær de nærmeste to, tre dager. Sørøstlig bris, kanskje noen regnbyger. Vi er nok litt sugen på å komme oss hjem for besøket i Den Helden ble droppet. Vi har nesten 1000 liter drivstoff igjen, dersom mine beregninger er riktige, dvs. at vi har seilt og hatt motoren igang i tre og et halvt døgn på ca 700 liter. Jeg håper mine beregninger er riktige. Vi har over 1000 liter med vann, men vi mangler kaffe, rulletobakk, impeller, øl og enkelte ting til. Beslutningen ble tatt, vi drar videre. Vi har ikke vært på land siden Brest i Frankrike, med det føre vi er lovt klarer vi vel tre dager til. Alle seil ble heist og kursen lagt om mot Tananger. Den nordøstlige vinden som vi hadde hatt imot skulle bli ganske rom. Joda, vi skulle da få glede av seilene og vinden en times tid. Da snudde den og kom fra nordvest, på nytt rett imot, senere døde den helt ut. Litt tidligere hadde jeg observert i maskinen at vårt tidligere uhell med eksoskjølingen hadde ikke gått så bra likevel. Det hadde oppstått ny kraftig lekkasje i vannlåsen og i gummislangen nærmest motoren. Jeg foreslo for Andrea at vi skulle stoppe maskineriet og foreta en utbedring mens været var godt. Det ble til at vi gjorde det. Vannlåsen ble reparert med presseningsduk og sikaflex og samme med gummislangen som syntes å ha løst seg delvis opp innenfra. Reparasjonen synes så langt å være vellykket. Etter at vi kom avgårde igjen, syntes både jeg og Andreas å høre fremmede lyder fra fremdriftsutstyret, ja, jeg må kalle det det, for det kan komme fra såvel motor, clutch, gear, omstyring, aksling som propeller. Vi foretok en rekke undersøkelser, men kunne ikke finne ut av det. Klokken er nå 2230. Jeg skal ha meg en blund før jeg blir purret igjen ca kl. 0200. Vi har måttet ta ned seilene igjen, nordvest er omtrent den retningen vi seiler, og såvidt jeg kan bedømme det motsatte av det meteorologen meldte, sørøst. Men det er langt frem til Tananger. Meteorologen kan fortsatt få rett.