Periode

Dag 8 – 10. juni 1999

Harald

Jeg sov dårlig denne natten og var tidlig oppe og kokte meg kaffe. Takis skulle komme kl. 0800. Det var så mange tanker som svirret rundt i hodet mitt. Med nye batterier og det hele var Takis sitt krav nå kommet opp i ca kr. 30.000.-. Å bli med Takis inn til hans kontor å betale dette beløpet tiltalte meg slett ikke, det var på en måte frivillig å bli med å godta skylden for noe som han hadde ansvaret for. Jeg hadde på et tidligere tidspunkt satt opp en grov oppstilling over hvilket tap jeg selv måtte bære i tillegg til de kr. 30.000.-. Min foreløpige beregning tilsa et tap på ca kr. 150.000.-.

Da klokken var blitt 0820 og Takis ikke hadde vist seg, tok jeg min beslutning. Jeg ville oppsøke advokaten på nytt. Jeg varslet Andreas om at jeg dro til byen for å snakke med Kafesas og ba ham varsle Takis, dersom han kom, om at jeg ville møte på hans kontor kl. 1200.

Kafesas var ikke tilstede, men jeg fikk tak i ham på telefonen og fikk avtalt et møte ham kl. 1145 og han lovte å bli med ned på kontoret til Takis. Etter at jeg kom tilbake til båten, ringte jeg Takis og varslet om at jeg kom på hans kontor kl. 1200. Jeg sa ingen til om at jeg ville ta med meg Kafesas. Hovedårsaken til at jeg ville ha ham med meg, var at jeg ville hans skulle vurdere seriøsiteten i Takis sin trussel om å stoppe meg. Takis ble noe overrasket da jeg kom sammen med Kafesas. Jeg gikk i gang og fulgte det opplegget jeg hadde bestemt meg for. Jeg ba først om å få seg på regningen. Den var blitt enda litt større enn tidligere og jeg pekte på at han hadde glemt å ta med kostnadene til taxi fra flyplassen. Det var ikke beregnet MVA på regningen og Takis gjorde rede for hvorfor det var slik. Forklaringen hørtes ok ut for meg.

Jeg ba deretter om at han oppga navnet på de personene som hadde passet på båten og foretatt kontroll. Takis hadde nemlig på et tidligere tidspunkt sagt at det ikke var ham selv som foretok kontroll hver dag. Jeg så for meg at han kanskje ikke hadde noen i det heletatt som hadde foretatt kontroll. Takis svarte at han så ikke noen grunn til å oppgi noen navn på disse. Jeg kunne like godt få se kontrollisten, hvor det fremgikk at disse personene hadde ført tilsyn med flere båter enn Lyna.

Dette var litt overraskende for meg. Denne kontrollisten var nemlig det neste jeg aktet å spørre om, for jeg var nokså sikker på at han ikke hadde denne. Jeg spurte om jeg kunne få en kopi av den, men det ville han ikke. Jeg fikk imidlertid holde den i hånden et øyeblikk slik at jeg fikk sett litt nærmere på den. Jeg hadde forberedt meg litt på denne situasjonen. Først trodde jeg at klokkene til pumpene ikke var notert ned, men det viste seg at disse var notert helt til høyre på arket. Før jeg dro fra båten hadde jeg skrevet ned hva disse klokkene sto på da jeg satte dem i gang igjen. De hadde, som nevnt tidligere, ikke blitt montert på igjen etter at båten var blitt lenset tom. På rapporten som jeg satt med i hånden kunne jeg se at det var notert 2422.0 søndag den 16.05. Da jeg satte klokken i gang igjen sto den på 2445.1. Jeg mente med dette å kunne konstatere at den angivelsen som sto i rapporten måtte være feil. Klokken kunne ikke ha gått i 24 timer etter at båten var blitt lenset tom. Takis antok at det kunne være elektrikeren som hadde forsøkt å montere klokken til pumpen igjen.

Jeg holdt det for lite trolig at elektrikeren skulle montere klokken slik at denne gikk i 24 timer og så skulle han montere den av igjen. Av måten det hele var gjort på, og som jeg kjente godt til, var denne teorien helt usannsynlig, hvilket jeg ga uttrykk for. Takis bare trakk på skuldrene av dette.

Jeg ba til slutt om at Takis fortalte advokaten hvordan han hadde tenkt å stoppe oss. Det gjorde han på gresk så jeg fikk ikke tak i så mye av det som ble sagt. Det ble imidlertid en nokså heftig diskusjon ut av det hvor en del andre forhold også ble tatt opp. Etter dette gikk Kafesas og jeg på utsiden av kontoret, hvor jeg ville be om hans endelige råd. Han anbefalte meg å betale. Han ville ikke bli med inn igjen, idet han ikke hadde lyst til å snakke mer med Takis. Han ville fortsatt ikke ha noen betaling av meg.

Jeg gikk deretter inn til Takis å varslet om at jeg hadde besluttet at jeg ville betale. Jeg hadde med Grynet sitt kort og jeg kom i tanke for at jeg måtte ta med Takis og regningen tilbake til båten slik at hun kunne kvittere selv. Kortet ble testet av Takis' bror som ikke fikk noen positiv melding tilbake. Mens han prøvde på nytt ga Takis uttrykk for at vi begge måtte skrive under på en avtale om at med denne innbetaling var alle forhold mellom oss oppgjort. Jeg sa at det så jeg ingen grunn til. Han kunne kvittere for at han hadde fått pengene, men jeg så ingen grunn til å undertegne noen avtale.

Dette beløpet på kr. 30.000.- er et tilbud til deg, sa Takis, som forutsetter at du undertegner en slik avtale. Beløpet er egentlig mye høyere. Jeg avviste dette og Takis ringte sin advokat. Jeg begynte nå å bli nokså forbannet og sa at enten fikk han ta imot pengene her og nå, eller så fikk han ta kontakt med meg på båten når han hadde kommet til fornuft og ville motta min betaling. Dermed gikk jeg.

Jeg ringte Kafesas på tur utover til båten og fortalte hva som var hendt. Han mente at vi bare kunne dra. Allerede før jeg dro inn til Kafesas kontor hadde jeg sett for meg at det kanskje kom til å skjære seg og at det ville bli klart at Takis ikke var i stand til å stoppe meg. Jeg hadde derfor gitt Andreas beskjed om å gjøre klart skip til jeg kom tilbake, hvilket han hadde gjort. Jeg hadde også på spøk bedt ham gjøre klar kanonene, slik at vi eventuelt kunne fyre dem av mot Takis om han skulle dukke opp.

Vi drøftet situasjonen og ble enige om at vi under enhver omstendighet ville ta en prøvetur med båten. Dette varslet vi om på marinaen. På den måten fikk vi kanskje sett om det virkelig var noe i dette at Takis kunne stoppe oss. Vi kom oss avgårde nokså fort og la kursen østover innover mot Korinth for å gjøre det klart at vi ikke var i ferd med å stikke av. Det var en nokså spent stemning ombord. Autopiloten tullet noe til å begynne med, men ellers syntes alt å fungere ganske bra.

Etter en times kjøring nærmet vi oss landet på den andre siden av bukta. Jeg tok da frem kikkerten. Vi hadde så langt ikke sett noe til noen forfølgelse. Men med kikkerten kunne jeg se at en båt var på vei fra Patras og med retning slik at den ville avskjære oss. Til å begynne med trodde vi at det kanskje kunne være en tilfeldighet, men det var det dessverre ikke. Etter ca en halv time hadde vi Coast-guard-båten oppe på siden av oss. De virket temmelig sinte og ga tegn med hendene om at vi skulle dra tilbake til Patras. Jeg prøvde å få rede på hvilken ordre de handlet etter, hvem som var sjefen deres og om vi ikke kunne ta en samtale på VHF om dette, men de ble bare sintere og sintere ettersom vi ikke ga noe tegn til å ville snu. Grynet hadde gått under dekk. Hun ville ikke høre på dette. Hun hadde til og med tatt av seg smykkene sine, for jeg hadde på spøk antydet at nå havnet vi alle i kasjotten.

Omsider var vi tilbake i marinaen. Coastguarden hadde fulgt oss hele veien. Det tok noe tid før vi kom oss på plass for en annen båt måtte flytte seg fra var plass for at skulle kunne legge til. Jeg trodde kanskje at gutta fra Coastgurarden skulle stå på land klar til å hive seg over oss, men det var bare Kafesas, som jeg hadde ringt og bedt komme som var der. Kafesas ba meg ta meg alle papirer for båten samt pass og så bli med til havnekontoret. Jeg måtte innrømme at det var nokså smått med papirer for disse var kommet bort i forbindelse med hevningen av båten. Jeg hadde følgelig bare pass og mitt kystskippersertifikat å ta med.

Vi dro til havnekontoret. Mens vi satt der og mens Kafesas hadde noen heftige telefonsamtaler, ringte jeg kontoret og fikk Tore og Robert til å finne frem papirer på båten, nasjonalitetsbevis og målebrev, som de sendte på telefax til Kafesas. Vi måtte til slutt dra derfra med uforrettet sak.

Kafesas mente vi var blitt stoppet med urette av Coastguarden. Coastgurarden hadde stoppet oss fordi de hadde fått opplyst at Lyna ikke var sjødyktig og det skulle det visstnok ikke være anledning til når Lyna først hadde forlatt havnen. Det ble også hevdet at vi ikke hadde fått noen tillatelse til å forlate havnen samt spurt om vi hadde bevis for sjødyktighet. Til dette måtte jeg svare at vi har seilt fra Norge til Svartehavet og tilbake til Patras og vi har aldri blitt avkrevd noen tillatelse til å forlate noen havn og heller ikke bevis for sjødyktighet.

Kl. 1800 var jeg tilbake på båten igjen. Det viste seg at jeg hadde glemt både passene og sertifikatet hos havnevesenet. Jeg ringte og varslet Kafesas om dette og han lovte å ta hånd om det. Jeg var noe sliten og hadde liten lyst til å løpe bort til havnekontoret. Kafesas hadde virket noe kort i telefonen og jeg fikk en følelse av at han ikke hadde noen lyst til å hjelpe oss videre.

Grynet og Andreas tok seg en lur, mens jeg ble sittende å gruble. Kl. 2100 dro Grynet og kjøpte mat til oss. Vi hadde ikke spist siden i går. Det smakte. Mens vi spiste kom det en dame fra en fransk båt på samme pir med et stykke fullmoden camembert. Hele mannskapet kom senere, kl. 23.00 og vi spanderte linje (aquavit) på dem. Det ble nokså lystig stemning etter hvert.

Før dette, ca. kl. 2200, ringte Kafesas på nytt, han hadde snakket med presidenten for havnen, som han kalte det. Det er ikke så lett å forstå alt som blir sagt i mobiltelefon på dårlig engelsk, men han virket optimistisk. Det ble avtale at jeg skulle møte på hans kontor kl. 0900 neste morgen. Vi ble enige om at fra nå av skulle Andreas bli med meg. Det kunne bli lærerikt for ham å se hvordan det hele fungerer her i Hellas. Vi kom oss til sengs ca. kl. 0100.

Dag 10 – 12. juni 1999

Andreas

Jeg stod opp ca. klokken 12. Jeg sov litt utpå ettersom det ikke var avtalt noe spesielt i dag bortsett fra at vi skulle gjøre forefallende arbeid på Lyna. Vi har jo hatt til dels enorme sprekker i dekket, som p. g. a. varmen har tørket inn. Da jeg stod opp hadde Grynet og Harald allerede vært oppe noen timer. Grynet tok seg en tur opp i byen for å kjøpe slips til sin mann som skal i møte på mandag. Hun hadde også med noen pølser innbakt i wienerbrød som smakte litt kvalmt til frokost å være. Harald satt og leste, tror jeg. Mens jeg lurte i meg wienerpølsa kjørte vi motor slik at jeg kunne fa litt varmtvann til å gjøre et enkelt morgenstell. Dagen så straks litt lysere etter dette. Kapteinens hustru forkynte så at i dag var dagen da vi alle skulle gå på stranden for første gang i år. Noe kapteinen og mannskapet ikke protesterte på. Men det var selvfølgelig ikke snakk om å forlate skipet før det var blitt utført en godkjent arbeidsøkt. Så mitt i beste siesta-tid begynte vi å tette dekket med sikaflex. Det er det eneste middel vi får tak i her nede, og hvordan vi får tak i det er et kapitel for seg selv. Tørre planker ble derpå grundig dynket med norsk dekksolje, kjøpt på den lokale båtbutikken til kraftig overpris. Utenlandsk kvalitet koster i Hellas. Så måtte vi vaske hele forskipet før vi kunne begynne å stryke på lakk. Etter fire-fem timers arbeid kunne vi gå på stranden mens lakken tørket.

Før vi nådde stranden var vi blitt tørste, og måtte derfor stoppe på den lokale tavernaen ved slippen. Elendig service vel å merke, men billig øl i skitne glass ble inntatt i bråkete omgivelser. Derfra gikk vi de siste hundre meterne til stranden. Vannet var deilig, men grumsete, og sanden var som den i fjæra på Hundhammeren. Grynet hadde bestemt at vi skulle kose oss, og hadde derfor tatt med vin og enkel bespisning. Og det var etter dette ikke vanskelig for meg å falle inn i en lett døs på håndduken. Mens de irakiske guttene uten pass lekte i strandkanten fikk jeg noen minutters søvn kun avbrutt av vannsprut nederst på tærne. Den sterkt forurensede stranden hadde tvunget oss til å "campe" faretruende nær vannkanten, og det skulle vise seg å være skjebnesvangert. Jeg ble vekket av en bølge som gikk meg litt opp på ankelen. Men før jeg visste ordet av det kom dens storebror å vasket over hele meg, klokke, håndduk, sandaler og solbriller.

Rødvinsglass ble veltet, raskt var jeg på bena, men altfor sen. Både Grynet og Harald var våkne og fulgte med. De hadde heller ikke rukket å reagere, og ved nærmere ettersyn kunne vi konstatere at hele stranden var blitt overrasket av kjempebølgen. Så mens jeg vrir opp min håndduk dukker det opp to klissvåte mobiltelefoner av Grynets ryggsekk. Og jeg kommer på at de ble tatt med på min oppfordring. Harald vipper av seg sandalene og springer i retning Lyna med de livløse apparater. Av erfaring vet vi at slikt utstyr er meget ømtålig. Meget, meget ømtålig. Jeg pakket mine saker og fulgte etter i meget slett lune. Harald og jeg dissekrerte telefonene minutter etter ulykken inntraff, men livet stod ikke til å redde. Saltvann og strøm går dårlig i spann. Så fram til mandag har vi ikke telekommunikasjon ombord. Tre telefoner på tre uker er ikke særlig oppløftende. For min del var dagen ødelagt!

Da det ble konstatert at min telefon, den som brukes sammen PC-en, var død, gikk jeg en tur i byen for å kjøpe en ny. Men selvfølgelig var alle butikker stengt. Vel tilbake i båten gikk jeg å la meg. Klokken ni hadde Grynet kokt spagetti. Harald hadde vært på land og snakket med noen potensielle vitner i håp om at de skulle sitte inne med noen av de samme opplysningene som den engelske kapteinen på One Each. Det var så og si resultatløst. Etter middag fikk vi besøk av vår advokat som ville ha kontrakten vi har med Takis. Han hengte seg opp i at kopien vi har med ikke var underskrevet, som om noen skulle bestride dens autensitet. Han dro herfra ganske raskt mens han sa noe om at det i stevningen står at tre menn har jobbet døgnet rundt i fjorten dager med å redde båten (en blank løgn), samt at båten har tre større hull (også en løgn). Det gjør oss litt bekymret at han viser null interesse for å diskutere innholdet i stevningen med oss, samt at vi ennå ikke har fått den oversatt, og dermed ikke vet innholdet. Vi skal møte opp på hans kontor tre timer før rettsmøtet begynner, for å bli informert om gangen i det hele. Det hele er ganske underlig. Vi er meget usikre på vår advokat og på rettssystemet her nede. Det virker som om faktum ikke betyr stort.

Vi avsluttet kvelden med en telefon til Norge for å informere om vår utilgjengelighet, samt et kafebesøk hvor vi fikk servert noe helt annet enn det vi bestilte. Hver dag er underlig, ingenting er normalt, inn i mellom er jeg usikker på hva som er drøm og hva som er virkelig. Når jeg sover drømmer jeg virkelighet, og når jeg er våken er det hele som en drøm.

Harald

Det er klart jeg nå bruker mye tid til å tenke på dette rettsmøtet som jeg ikke vet hvordan foregår. Jeg vet ikke en gang om jeg får anledning til å si noe i det hele tatt. Jeg sover nesten ikke, våkner midt på natten, står opp og setter meg ved PC-en og tar meg en drink slik som nå. Jeg har sittet her siden klokken fem i morges og nå er klokken 1100. Andreas løyer døgnet i andre enden. Jeg tror Grynet var opp og undersøkte lyder på dekk ca kl. 0400 og det var Andreas som var på dekk.

Men det er ikke bare rettsak som opptar oss. Det er fortsatt mange arbeidsoppgaver som skal løses på Lyna. I går avsluttet vi foreløpig et arbeid som har pågått flere dager, nemlig å tette og lakke dekket som ikke ser bra ut. Skikkelig natemasse har vi problemer med å få tak i her, men vi har fått tatt det meste. Lakkingen ble avsluttet kl. 1500. Da dro vi en tur på stranden og fikk oss en dukkert. Det er en møkkete liten strand ca et kvarters gange fra båten. Mens vi lå der kom det en kjempebølge og skyldte oppover stranden der vi lå. Alt ble søkk vått, handklær og klær, til og med oppe i sekken til Grynet var det kommet vann. Og hva befant seg der? Jo, begge mobiltelefonene som begge hadde fatt saltvann på seg og så allerede døde ut. Jeg ba Grynet og Andreas om å ta hand om sandalene min for å Iøpe raskest mulig tilbake til båten. Mens jeg sprang løsnet jeg batteriene på begge telefonene. Fremme på Lyna begynte jeg med å skylde begge forsiktig i ferskvann. Etter en stund kom Andreas og vi fikk i fellesskap åpnet dem begge. Min Ericsson-telefon fikk jeg etter hvert fart i, men den fungerte ikke på grunn av mangel på antennesignal. Andras sin, den som vi bruker sammen med dataanlegget, forble død. Vi får ikke kjøpt noen ny før på mandag. Pokker til uflaks.

Da vi første gang kom til Patras drev jeg og leste en bok som jeg hadde lånt av et medlem i min rotaryklubb, Bergersen. En bok av Gøran Schildt om et svensk par som seilte fra Italia og gjennom det greske øyhav i 1947. De stoppet i Patras. Det er et sagn som sier at dersom man drikker vann av en kilde her så kommer man ikke herifra. Det gjorde det svenske paret og alle mulige hindringer og problemer hindret dem i å forlate Patras. Skal tro om ikke vi har fått i oss noe av det samme vannet.

Dag 11 – 13. juni 1999

Harald

Andreas sitter oppe litt lenger enn oss andre. Grynet og jeg la oss litt etter midnatt og kl. 0200 hørte Grynet folk på dekk og gikk opp for å sjekke. Det var Andreas som fortsatt var oppe. Jeg vil ikke si at vi er blitt engstelige, men noe mer på vakt er vi nok. Det har skjedd så mye. Jeg merket ingen ting til at Grynet var oppe på dekk. Derimot fikk jeg tanker om den forestående rettsaken som medførte at jeg ikke fikk sove mer etter kl 0500. Jeg sto følgelig opp og tok meg noe kaffe. Etter hvert ble det til at jeg satt meg ved PC-en. Det var hendinger fra nokså mange dager som ikke var nedskrevet.

Det var særlig to forhold som bekymret meg en del når det gjaldt rettsmøtet. Det ene var at det sikkert ville bli holdt mot oss at vi hadde prøvd å stikke av. Jeg laget meg nokså mange tanker om hvordan jeg skulle svare på dette om det ble et tema. Sannheten var jo at vi besluttet en prøvetur med båten. Vi seilte i motsatt regning av hva vi ville gjort dersom vi hadde til hensikt å stikke av. På den annen side så var vi nok litt nysgjerrige på om Takis Vryonis virkelig hadde så stor innflytelse at han kunne få stoppet oss. Dette fikk vi eventuelt se. Men skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, hadde ingen stoppet oss, så hadde nok kursen blitt lagt i retning Italia etter hvert. Det ville jeg nok ikke innrømmet for retten, men jeg ville nok ha innrømmet at det var et uklokt trekk av oss.

Det andre forholdet som bekymret meg en del, var at i stevningen til retten og i det kravet som der var fremsatt, så var det også tatt med kostnader til bruk av dykker. Kostnadene var etter min mening ikke det viktigste her. Ved å påstå at han hadde gjort bruk av dykker, kunne han også hevde at dykkeren hadde tettet de hullene som var årsaken til at Lyna nesten sank. Som nevnt tidligere dykket jeg selv noe rundt båten for å tette en lekkasje som vi visste om. Hele bunnen av båten var dekket av alger som et dunlag. Om en dykker hadde vært nede og lett etter lekkasjer ville jeg ha sett det med en gang, men jeg hadde på den annen side ikke sett spesielt etter dette.

Jeg tenkte med meg selv at jeg måtte kunne hevde at jeg er en erfaren dykker selv. jeg har hatt dykkersertifikat i 36 år og dykker fortsatt. Videre måtte jeg kunne hevde at jeg i nesten hver eneste brukbare havn på turen fra Norge hadde dykket for å tette små lekkasjer. De er ikke lett å finne. Det er lett å se dem på innsiden av skroget, men på utsiden er det nesten umulig. Jeg har av denne grunn ingen tro på at Takis har benyttet en dykker som har funnet de lekkasjene som medførte at Lyna nesten sank.

Dette var de tankene jeg satt med samtidig som jeg ble sittende å skrive om de siste dagenes hendelser. Det ble ikke til at jeg gikk å la meg igjen. Det ble en nokså slapp dag. Riktignok fikk jeg og Andreas lakket fremre hytte og en det av rekka, men den helt store innsatsen var det ikke. Vi hadde lakket dagen før også så vi var litt engstelige for at vi kom til å gå tom for lakk. På sjanse dro jeg bort til den lokale yachthandleren som faktisk var åpen og jeg fikk kjøpt fem liter med lakk. Samtidig dro jeg innom marinakontoret. Basketballspilleren, dvs. han vi traff da vi gjorde avtalen med Vryonis, var tilstede. Han var ikke til mye hjelp. Husket knapt hver om hadde varslet om problemet med Lyna. Senere på dagen var jeg også innom en seiler på den andre piren som hadde ligget der nokså lenge. Han var der riktignok da vi kom, men var kommet etter 17. mai.

Vi bemerket alle sammen at vi syntes det var nokså underlig at hverken Andreas Nicopolous og Angela dukket opp. Det virket på en måte som om alle nå skydde oss. Vi avsluttet kvelden med en matbit på den siste av de lokale restaurantene som ligger rett inne på land i forhold til Lyna. Dagen etter ville bli en viktig dag. Andreas og jeg ble enige om å stå opp kl. 0700 og dra innom Kandas samt kjøpe ny mobiltelefon før vi dro til advokaten, hvor vi skulle være kl. 1030.

Dag 12 – 14. juni 1999

Harald

Andreas var av den oppfatning at det er av betydning hvordan man ser ut, også i et rettsmøte. Følgelig sto jeg klar, nybarbert, med mørk bukse hvit skjorte og med nytt slips som Grynet hadde kjøpt på lørdag kl. 0700 om morgenen. Andreas var også raskt klar og i god tid før klokken 0800 var vi på tur innover mot byen. Vår avtale med Kafesas var ikke før k1.1030, men vi skulle både kjøpe ny mobiltelefon og innom Kandas først. Før vi var fremme ved havnekontoret, stoppet det en flott BMW like ved oss. Det var Kandas. Vi ble med ham på kontoret. Han hadde hatt en nokså tøff helg, forsto vi. Ved alle former for bråk på havna, ble han tilkalt og det hadde skjedd nokså mange ganger denne helgen og til alle tider. Men han var fortsatt meget vennlig og ville vite hva han kunne gjøre for oss. Jeg nevnte at om det var mulig så ville det være oss til stor hjelp om noen ved havnekontoret kunne ta kontakt med den engelske kapteinen på One Each eller Karas, få deres forklaring om hva de hadde observert og sette dette ned i en rapport. Jeg antok ikke at dette ville få betydning i rettsmøtet i dag, men i neste runde ville det nok ha stor betydning. Dette syntes ikke å være helt enkelt og jeg er i tvil om Kandas kan hjelpe oss med dette.

Etter noe prat og en gresk kaffe, dro vi opp i byen for å få tak i en ny telefon. Det ordnet seg, en brukt Nokia til kr. 750.-. Deretter gikk vi for å få oss litt mat, det kunne bli lenge til neste ang, og vi hadde ikke hatt noen frokost. Vi fant oss et sted hvor vi kunne sitte og holde utkikk til inngangen til Kafesas kontor. Klokken 1015 gikk vi opp til Kafesas, han var da kommet og satt og forberedte seg. Jeg gjennomgikk enda noen e-mails med ham som mente hadde betydning, og pekte særlig på det at dersom Takis hadde gjort bruk av noen froskemann så ville det vært naturlig å nevne det. Jeg nevnte også at jeg selv hadde dykket uten å finne spor etter noen froskemann, samt at det var meget vanskelig å finne lekkasjer. Tidligere hadde jeg nevnt Luganokonvensjonen for ham. Nå var han blitt interessert i denne og jeg måtte ringe Robert på kontoret å få datoen på denne samt datoen for Hellas ratifikasjon av konvensjonen. Dette siste var så sent som i juni 1997.

Klokken gikk og vi kom faktisk noen minutter for sent til rettsmøtet i tinghuset som lå like ved. Det så ikke ut til å bekymre Kafesas så meget. Takis var der sammen med sin advokat og en person som jeg kjente igjen fra marinaen. Det ble et underlig rettsmøte. Jeg hadde kanskje tenkt at det var litt høytidelig med litt stil her i Hellas, men det var det ikke. Rettsmøtet ble holdt på et lite kontor hvor det nesten ikke var plass til oss, hvor det var meget varmt og dårlig luft.

Dommeren hadde ingen dommerkappe, nei han var nærmest i fritidsklær. Det var Takis sin advokat som startet showet, men han fikk ikke holde på lenge før Kafesas avbrøt ham og satte i gang et langt innledningsforedrag, som selv om vi ikke forsto noe, så var det ganske flott og høylytt.

Takis sin advokat prøvde seg et par ganger, men ble fort feid av banen. Etter denne innledningen følte vi oss meget vel. Men etter hvert så fikk Takis ordet nokså mye og det ble mer usikkert hvordan landet lå. Dommeren sa lite og det var umulig å se noen tegn til hvordan saken sto, selv om han i begynnelsen hadde vist Kafesas stor oppmerksomhet. Under rettsmøtet dukket også Antoni, han som hadde levert batteriene og Andreas Nicopolous opp. Døren sto delvis åpen og det var bare å spasere rett inn, selv om det var åpenbart at de var tilkalt som vitner.

Jeg ble også etter hvert anmodet om å komme frem til dommerens skrivebord for å gi forklaring, men det var ikke så mye jeg fikk sagt. Kafesas måtte oversette alt til gresk. For at det ikke skulle ble fokusert alt for mye på regningen for diesel og batterier, sa jeg at disse regningene ville jeg betale uansett. Begge hadde vært til stor hjelp for å få båten klar.

Rettsmøtet tok lang tid og det meste av lufta gikk etter hvert ut av begge advokater. Dommeren ville vite om jeg ville betale noe og jeg svarte at det ville jeg om det skulle bli bestemt av retten. Forøvrig fremholdt jeg at det var Takis som burde betale. For å gjøre en lang historie kort så endte rettsmøtet med at Kafesas anbefalte meg å si meg villig til å betale Takis 3400 dollar, som var ca en fjerdedel av det krav som var fremmet i stevningen, og jeg var fri til å ta ut søksmål mot Takis.

Jeg satte som vilkår for betalingen at Takis leverte kopi av alle underbilag til kravet til Kafesas samt kopi av "pumpeloggen". Dette var dokumenter som jeg regner med at jeg vil ha behov for om det skulle bli en neste runde. Det ble enighet om at Kafesas skulle beholde pengene til dette kravet var oppfylt av Takis. Etter noe plunder med å få ut pengene, dvs. 1.375.000 drakmer til Takis og 125.000 drakmer til Kafesas, var vi fri til å dra.

Vi kom avgårde kl. 1630 etter at Andreas og jeg hadde fått tatt oss litt igjen med en øl og etter at vi hadde sagt adjø til barna til Kandas som kom innom på besøk. Vinden hadde allerede om morgenen snudd slik at den blåste i vår retning. Det gjorde den fortsatt da vi dro så vi heiste seil like uten for marinaen. Noe senere døde vinden ut og det begynte å blåse i motsatt regning. Når dette skrives befinner vi oss sør for Keffalinia, klokken er tre på natten, det er bekmørkt med en liten bris fra sør. Moderat sjø.

Dag 13 – 15. juni 1999

Harald

Dagen er akkurat slutt. Klokken er halv ett. Grynet sover i salongen og Andreas på dekk. Det er en meget vakker stjerneklar natt. En svak bris fra sør har medført at jeg har heist mesanen. Foruten den er det bare fokken som er heist. Navigasjonslogg og maskinlogg er nettopp ført. Navigasjonsloggen viser at vi er ca 50 nautiske fra Italiakysten og ca 100 nautiske til Messina. Navigasjonsmessig går det bra. Vi seiler rett vestover på 38. breddegrad. Da var det noe verre med maskinloggen. Vi har i snart et døgn hatt et stadig synkende oljetrykk. Tidlig på dagen stoppet vi maskinen. Andreas peilet oljen og det var lavt oljenivå, men det kunne avleses på oljestikka. Av erfaring vet jeg at det er mer enn nok til at vi skal ha fullt oljetrykk.

Men trykket ble bare lavere og lavere og jeg fylte for sikkerhets skyld på ca tre liter uten å stoppe maskinen. Det hjalp noe. Men så har det fortsatt å synke. Da jeg skulle skrive maskinloggen klokken 2400 var trykket under en kilo og det er faretruende lavt. Jeg stoppet motoren og peilet oljen. Ikke noe utslag. Ikke etter påfyll av noen liter heller. Et sted mellom 10 og 15 liter måtte til for å få utslag på stikka. Oljetrykket er nå i orden, men hvor blir det av oljen? Motoren har nærmest ikke brukt olje på turen. Jeg kom til å tenke på noe som Takis sa. Han fortalte at da de skulle lense motoren for sjøvann var det ikke grenser for hvor mye de pumpet ut, mer enn hva motoren kunne romme. Jeg har foreløpig ingen forklaring på problemet, men vi kan ikke seile til Norge med et slikt oljeforbruk, det blir for dyrt.

Jeg hadde vakt fra klokken 0200 til k1.0600 i dag morges og fikk med meg at dagen startet. Grynet tok et par timer etter meg slik at Andreas som hadde stått til kl. 0200 fikk litt ekstra søvn. Vi har ikke vært særlig produktive i dag. Det er vel en reaksjon på det vi har opplevd i Patras. Vi har ligget i solen, spist og drukket og hatt det veldig bra. Det har så langt vært en behagelig overfart. Riktignok har vi hatt den del sjøgang som medførte at vi på morgenen måtte ta ned seilene på grunn av mangel på vind. Nå har imidlertid sjøgangen stort sett lagt seg og vi seiler for motor på nesten helt blank sjø. Jeg tenker fortsatt en del på saken i Patras. Det hele forestår meg som nokså underlig. Jeg har problemer med å se hvem som står i ledtog med hverandre. Andreas Nicopolous, som jeg trodde hadde sympati for min sak, møtte jo opp i retten og var åpenbart tilkalt av Takis for å støtte ham.

Jeg er faktisk blitt i tvil med hensyn til min egen advokat og med hensyn til dommeren. Under min lille forklaring, spurte Kafesas meg etter oppfordring fra dommeren, hva jeg ville betale. Jeg svarte at jeg i utgangspunktet ikke ville betale noen ting, det skulle etter min oppfatning være åpenbart etter det jeg hadde uttalt. Jeg tilføyde dog at jeg ville betale det retten besluttet. Som i Norge kan det nok tenkes at dommeren av bekvemmelighetshensyn ønsket et forlik og at ville jeg måtte betale noe, men helt fullgod forklaring blir ikke dette. Vi har snakket sammen og tøyset litt med dette i dag. Jeg leser for tiden fortsettelsen av Gudfaderen av Mario Puzo og den slags lesing kan jo fa en til å se fiender og korrupsjon over alt.

Nei, her får jeg visst avslutte. Jeg er på vakt og må ta en tur ut å se på stjernehimmelen. Den er helt fantastisk. I tillegg til å holde utkikk er det bedre å sitte i shorts ute. Her nede ved kartbordet er det for varmt.

Dag 14 – 16. juni 1999

Andreas

NYE UTFORDRINGER. I dag har det verst tenkelige skjedd. Det startet som ett lett motorhavari, og endte med at stormasta brakk. Jeg stod opp klokken 02.00, det var min tur til å gå på vakt. På den tiden av døgnet er det stupmørkt her nede. Man kan nesten ikke se hånden for seg. Det var da fint føre, men utrolig fuktig. Det var faktisk så fuktig at det kom regndråper fra stjerneklar himmel. I løpet av natten kom det flere delfiner og holdt meg med selskap, og den eneste bekymringen vi hadde var det stadig synkende oljetrykket. Det var ingen båter å se hverken på radaren eller i horisonten. Da klokken var blitt 06.00 var oljetrykket blitt så lavt at jeg vekte Harald. Det var forresten på tide å skrive logger, og mens kapteinen tok seg en "mornings" skrev jeg en maskinjournal. Da jeg kom ut av maskinrommet kunne jeg fortelle at jeg hadde sett en mindre oljelekkasje. Harald gikk derpå inn og konstaterte at her hadde vi grunnen til det stadig minkende oljetrykket. Han sa det slik at hvis lekkasjen hadde vært en dråpe større ville det vært en kontinuerlig strøm. Etter en enkel skiftning av en oljetrykksgiver, var vi atter underveis.

Harald

I går tenkte jeg med meg selv at nå er tiden kommet for å skrive opp alle småting som må rettes på for at båten skal bli helt topp. Dette med oljetrykket var det største problemet vi hadde for øyeblikket. Det ville ikke gått an å dra til Norge uten at det ble løst. Men som Andreas har nevnt ovenfor, så fant i feilen og fikk rettet den. Det er så varmt i maskinrommet at det går nesten ikke an å være der, langt mindre arbeide. Bare det å skifte en oljetrykksmåler får svetten til å renne av deg. Problematisk er det også at den oljen som strømmer ut nå du tar ut den gamle giveren at du brenner deg på fingrene. Men vi fikk den nye på plass etter å ha sølt ut ca en halv liter.

Andreas og jeg ble enige om at han kunne ta vakta frem til kl. 0800. Jeg hadde egentlig skulle gått av klokken 2400, men holdt ut til klokken 0230 før jeg vekte Andreas som sov på dekk. For at loggen skulle skrives klokken 1000 skulle Andreas varsle Grynet om å vekke meg til dette tidspunkt. Det ble ikke nødvendig, jeg var oppe ca. kl. 0930. Oljeproblemet var løst, men ut over dagen hørte vi en lyd fra motoren som vi ikke likte. Det måtte være vifteremmene til 24-voltsdynamoen og vannpumpen fant jeg ut. Om remmene fliser seg litt opp vil vi få en slik lyd. Vi gjorde ikke noe med det. Vi speidet etter Italiakysten hele ettermiddagen og den dukket etter hvert opp. Det ble en ny varm dag, så varm et jeg etter hver fant det hensiktsmessig å trekke under dekk og ta meg en lur.

Etter et par timer søvn, ca kl. 1700 ble jeg vekket av Andreas som ba meg komme meg på bena ganske raskt. Årsaken var at det kokte i maskinrommet. Det vil si at kjølingen av motoren hadde stoppet opp. Det var ikke mulig å gå dit inn. Jeg har vært gjennom det samme før, så jeg gikk bare ut og stoppet motoren. Etter en stund ble det mulig å se noe i maskinrommet. Først trodde vi at det var kileremmene som var gått av, men noe senere kunne vi konstatere at det var reimhjulet til kjølevannspumpen som var gått istykker igjen. Jeg sier igjen, for det var det samme som skjedde da vi dro fra Hitra da vi måtte seile til Ålesund hvor vi fikk det sveiset. Et nytt et fikk vi da opplyst kostet over kr. 4.000.-. Jeg kan vel nå kanskje angre på at jeg ikke tok det tilbudet.

Det var nesten ikke vind, men jeg fikk Andreas til å hjelpe meg med å heise seil slik at vi fikk noe fremdrift mens vi vurderte problemet. Etter min mening var det vanskelig å gjøre noe med det. Men Andreas, som ventet på sin hjertens kjær, var nokså opptatt av at dette problemet måtte vi klare å løse. Løsningen når det gjelder selve remhjulet ble laget av bunnen av en plastbøtte, sikafleks og fire vel tilpassende biter flattjern av rustfritt ståI. Det hele ble en nokså svak konstruksjon som ikke var egnet til å trekke dynamoen i tillegg. Vi måtte derfor lage en ny rem av et eller annet. Det ble til at vi forsøkte med sjømannsgarn, tre runder, først. Det gikk ikke særlig bra.

Mens vi drev og rotet med dette blåste det opp og det ble en del sjø. Vi hadde hele tiden hatt seil oppe og seilt utover fra kysten. Andreas og jeg ble enige om at vi ville gå over stag og seile innover mot land igjen mens vi prøvde ut en ny type rem av flaggsnor. Vi var på det nærmeste klar for stagvendig, da jeg hører en lyd oppe i riggen som får meg til å se opp. Det synet som møtte meg var nesten ikke til å tro. Hele mastetoppen begynte å velte over på siden. Til å begynne med så det ikke så dramatisk ut, men etter et sekund eller to røyset storseilgaffel med storseil, begge rærne, forstag og forseil, rett i dekk med et brak. Det var bra at ingen var på fordekket. Det hele landet egentlig nokså pent. Det vil si jeg visste ingen ting om skader på det tidspunktet. Med pent mener jeg at det var forholdsvis lite av seil og tauverk som havnet i sjøen. På dette tidspunktet hadde vi fått telefonkontakt igjen slik at vi hadde snakket med Maren og Åse som hadde kommet seg til Messina. Det så ikke lyst ut for å komme seg dit i kveld.

Rigghavariet fikk vente. Vi fikk gjøre noen nye forsøk på å få motoren til å gå. Og av alle ting, det lyktes vi faktisk med. Lavt turtall og god vridning på propellen ga oss ca 4 knop i den motsjøen som vi hadde. To tre stopp hadde vi vel med laging av ny remfør vi var inne ved land og i nærheten av første mulige havn. Vi hadde slått opp i den italienske piloten og funnet et detaljkart over en havn som lå like foran oss. Med galewarning på VHF, usikkerhet med hensyn til hvor lenge motoren ville holde, ble det besluttet å dra inn for å se på forholdene. På kartet var det angitt dybde i innseilingen på 10 til 15 meter. Det skulle vise seg være feil. Det var i hvert fall alt for grunt til Lyna og vi gikk på grunn flere ganger. Vi hadde riktignok ikke stor fart, men med noe sjøgang var jeg redd for at vi skulle bli sittende fast. Jeg fikk bakket noe. Andreas klatret opp i mesanriggen og ga anvisning og på den måten kom vi oss bort fra grunne.

Inne på havna fikk vi hjelp av noen dansker til å lage plass til oss. Det ga oss mer problemer enn en skulle tro var mulig. En liten plast fiskebåt ble flyttet noe. Fiskeren kom og han var meget opprørt. Jeg tilbød ham å ligge på utsiden av Lyna, hvilket ble resultatet. Mens han flyttet den lille båten sin greide han å knuse et sidevindu på båten. En meget uforskammet og ubehøvlet fyr må jeg si. Han kalte meg bastard en titalls ganger. Sa det mer til seg selv, men jeg var der tross alt og selv en nordmann forstår dette utrykket. Vi har spøkt litt med det i ettertid. Fyren har kanskje rett. Jeg er jo en blanding av frosting og soknedaling, dvs. en bastard.

Vi måtte vente nokså lenge på Maren og Åse. Klokken 0030 kom de med taxi fra Messina. Hvor alvorlig dette mastehavariet egentlig er far vi se på i morgen. Vi har imidlertid allerede konstatert at mastetoppen har gått gjennom dekk og gjennom køyen i lugaren under som et spyd. Vi får se om vi får det opp i morgen.