Dag 43 – 14. juli 1999
Harald
Først klokken 0230 våknet jeg. Det var bare Gunnar på vakt. Været var fortsatt fint og sjøen hadde lagt seg ytterligere så det var meget fint føre. Skulle vi nå frem til Gibraltar før det blåste opp på nytt?. Det var den eneste bekymring. Gunnar holdt ut til klokken 0600, da hoppet han i køyen. Jeg ble sittende oppe, hadde ordnet med en kopp kaffe og nøt natten. Nei, det skulle ikke bli vind og sjø som ga problemer denne gang. Klokken 0700 stoppet motoren. Det var ingen vind å seile på så vi hadde ikke engang seil oppe. Filteret nå igjen tenkte jeg, entret motorrommet, fant et nytt og var i ferd med å skifte det da jeg plutselig kom i tanke for at årsaken kanskje kunne være en annen. Tom for diesel. Andreas hadde sagt at vi burde fylle 600 liter slik at vi var sikre på å nå frem til Gibraltar. Jeg hadde regnet ut at 250 liter var det vi trengte om det gikk lett for oss. Som nevnt tidligere fyllte vi 400 og det burde etter min mening være mer enn nok. Men det hadde ikke gått lett, vi hadde stampet oss av gårde i motvind og motsjø i nokså mange timer. Jeg tok vekk dørken og åpnet mannhullet, og desverre, det var som jeg fryktet, vi hadde gått tom for diesel. Men det er jo alltid noen skvetter igjen i en slik tank. Jeg skar av en vannflaske og fyllte den med diesel, koblet av ledningen på forfilteret og puttet den ned i flasken. Deretter forsøkte jeg å pumpe diesel frem, men det funket av en eller annen grunn ikke. Jeg løsnet på grov- og finfilteret på motoren og hørte at det var et sug idet jeg løsnet filtrene. Aha, det er disse som er tette. Jeg hadde på dette tidspunkt sikkert drevet og rotet snart et time på egen hånd. Med mellom 50 og 60 grader i motorrommet, drev svetten av meg. Både shortsen og T-skjorta var så gjennom våte av svette at det rant av dem da jeg hang dem opp på dekk. Andreas hadde selvsagt hørt at motoren stoppet og hadde etter hvert tilbudt sin hjelp da han forsto at det ikke bare var å skifte forfilter. Grov- og finfilter på motoren ble skiftet, men det hjalp ikke. Håndpumpen på motoren ble brukt hele tiden for å pumpe diesel frem og det for mitt vedkommende med så stor iver og heftighet at jeg fikk stor vannblemmer på tomlene. Hva fanken er dette? Er det riktig slange som er koblet av og puttet ned i flasken. Jeg husket ikke hvordan jeg i sin tid hadde koblet dette. Det er faktisk fire slanger. En til motoren og en retur tilbake til tanken, men i tillegg en til Vebastoen og en retur der også. Vi fikk fyr på motoren en del gangen med den ville liksom ikke gå, stoppet straks vi satte den i gear. Ny seriøs og nøyaktig undersøkelse ble foretatt for n;te gang. Det viste seg at det var en returledning som sto nede i flasken. Hele systemet var tørt, de nye filtrene, dieselpumpen og drivstoffledningene. Etter mange nye starter gikk endelig motoren. Andreas hadde fått hentet opp ca 20 liter fra tanken i to bøtter. Han kom opp fra motorrommet og meddelte at han trodde motoren brukte 10 liter pr. minutt. Selvfølgelig, returen gikk jo fortsatt tilbake til tanken. Ned igjen, koble av returen og stikke den ned i flasken. Endelig syntes det hele å fungere. Vi hadde på forhånd blitt enige om legge kursen inn mot Estepona, siste havn før Gibraltar. 12 nautiske og 2.5 timers kjøring. Ville det holde og var det noen havn der hvor vi kunne få drivstoff. Det var noe disig så vi kunne ikke se noen havn etter at vi hadde brukt opp den første bøtta med diesel. Jo da, det var havn der, og vi kom oss inn med den dieselen vi hadde og la til ved fiskernes påfyllingskai. En tysker på vei ut hadde anvist oss dit. Der kunne vi ikke få diesel, det var bare for fiskebåter. Maren argumenterte med dem, forklarte vår situasjon, men vi ble bare avvist. Jeg kalte opp havnekontoret på VHF og ba om forklaring. "Neket" som svarte, ja, jeg må si det var det jeg tenkte da, hun ba oss komme til utstikker nr. 1. Ingen av utstikkerne var merket, så vi dro dit vi trodde måtte være. Jeg hadde også bedt om hun at sendte ut en anviser, men det hadde ikke skjedd. Jeg kalte opp på nytt og hun kunne nå fortelle meg at vi ikke kunne fylle diesel i denne havnen. Vi hadde for stor båt. Det ble til at Andreas og Maren tok en taxi til en bensinstasjon for å hente diesel. Jeg måtte ha meg en liten strekk. Dette begynte å bli vel mye for meg. Andreas har bebudet at han vil skrive om denne tildragelsen. Det kan være hensiktsmessig. Klokken er nå 1540 og vi er på vei mot Gibraltar igjen. Skarve 100 liter er det vi har fylt på. Det var 20 nautiske til Gibraltar fra Estepona og vi har fortsatt 10 nautiske igjen.
Andreas
Harald leste nettopp for meg det siste han hadde skrevet, og jeg kan godt fortsette der. Da vi var vel fortøyd ved utstikker nr. 5, gikk Maren og jeg i land for å se om vi kunne få til en løsning på vårt drivstoff problem. Halvveis inne på piren ble vi møtt av en spanjol som tydeligvis jobbet på marinaen. Maren konverserte med vedkommende på Spansk, og jeg kan derfor ikke si så mye om hva som ble sagt. Men jeg forsto ihvertfall at Maren ble meget sint på typen da han påstod at dette var vårt problem, og at han ikke brydde seg noe videre. Maren lekset da opp denne inkompetente tosken, og vi ble da bedt om å henvende oss til kontrolltårnet. I kontrolltårnet satt det en engelsk snakkende kvinne, som jeg tror er nevnt tidligere. Jeg valgte en litt mer ydmyk tone ovenfor henne, enn den Maren hadde brukt på tosken. Jeg ble da fortalt akkurat det samme som vi visste fra før. Det var nå engang slik at der kunne vi ikke få diesel, og vi måtte hente det på bensinstasjonen. Etter litt fram og tilbake gikk tosken og hentet to tyve liters kanner som han ikke hadde da vi møtte han på piren. Og det var all den hjelpen vi fikk. Vi hentet penger og to kanner til. Etter en tur på bensinstasjonen med taxi, og litt om og men, fikk vi fylt 100 liter på tanken og kastet loss. Hva skal man ikke utsettes for. De pengene som ble spart da jeg mente vi skulle fylle fem hundre liter isteden for fire, ble tapt, samt at vi må plusse på en jerry-kanne og en taxi tur. Bortsett fra det tapte vi vel ikke mere enn en seks- syv timer på hele opplegget. Jeg har ennå ikke sagt "hva sa jeg".
Harald
Joda, han har det, men det var ikke vakt noen særlig reaksjon hos meg. Jeg kunne selvsagt ha vært ganske sint på meg selv, men hvorfor skulle jeg det – det derre der, det er da Harald Krogstad. Hvorfor spille safe når man kan få litt spenning ved å gamble. Jeg tror jeg gir opp fyren. I ettermiddag sa jeg til Andreas at dette var siste gangen, jeg skal aldri ta en sjanse mer, aldri i hele mitt liv. Han trodde meg selvfølgelig ikke. Og det samme gjelder for meg. Jeg tror ikke på fyren heller, og hvis det er noen som kjenner han godt, så er det meg.
Dag 44 – 15. juli 1999
Harald
Jo da, det holdt, med dieselen mener jeg. Men det er ikke noen god følelse å tenke på at du kan gå tom hva tid som helst. Vi hadde fin sjø på veien til Gibraltar, men noe sjøgang vil det alltid være og da ser jeg for meg dieselen i tanken skvulpe hit og dit, og når den skvulper dit. då kommer nivået nedenfor utløpet til motoren og den super bare luft. Men som sagt, det holdt. Forøvrig var det en deilig etappe hvor vi hadde besøk av delfiner en rekke ganger og hvor vi faktisk også passerte en hai på nokså nært hold. Andreas kløv opp i riggen og fikk sett den bedre. Jeg tror klokken var ca 1900 da vi kom innenfor moloen i Gibraltar og vi fikk opplyst at det var for sent å fylle diesel, vi måtte vente til neste dag. Vi gikk inn i den samme havnen som på tur nedover og fikk omtrent på centimeteren samme plass som sist. Gibraltar er et sted vi tør anbefale. God service og hyggelige folk. Vaskeriet var også stengt. Maren måtte også følgelig vente til dagen etter. Jeg tror alle tok seg en dusj like før eller etter at vi kom inn. Det ble nokså sent før vi kom oss inn på land for å spise. Vi valgte den nærmeste restauranten. Gunnar ville spandere denne siste kvelden sammen og det fikk han. Vi hadde oss et nydelig måltid. Jeg ga uttrykk for at jeg syntes det var veldig hyggelig at de hadde valgt å bruke ferien til å bli med oss og håpet de hadde hygget seg. Idag, torsdag, måtte vi opp i rett tid alle mann. Maren skulle sette igang vask straks vaskeriet åpnet. Vi skulle alle opp på klippen og se på severdighetene. Andreas hadde vært der før, men ikke jeg. Forrige gang hadde jeg blitt igjen ombord for å mekke litt. Men jeg er glad jeg ble med denne gangen. Klippen er fantastisk i seg selv. Noen gidede selskaper kom i nærheten av oss og vi fikk med oss litt ekstra opplysninger både om hvordan det hadde vært under siste krig m.m. Det ble blant annet opplyst at på grunn av tysk bombing hadde befolkningen trukket inn i klippen hvor det etter hvert var blitt utviklet et veisystem som var mer omfattende enn det utenfor. Vi besøkte St. Michaels Cave, som hadde vært innredet som hospital under krigen. Nå er det konserthall i denne dryppestenshulen som er helt fantastisk. Men tiden gikk fort og vi måtte tilbake til båten. Gunnar og Beate måtte dra med taxi til flyplassen klokken 1215. Etter at vi hadde tatt avskjed med dem, dro vi straks på handletur. Oppe i handlegaten fikk vi tak i nødvendig utstyr til førstehjelpsskrinet. Andreas fikk kjøpt seg nytt fotoapparat og Maren en ny minidiskspiller med opptaksmuligheter. Jeg kjøpte et nytt VHF håndapparat slik jeg hadde planlagt. Det var ikke så billig som jeg hadde trodd. Kursen på pundet er blitt så høy, over 14 kroner. Neste stopp på handlerunden var Sheppards båtforretning. Der handlet vi en ny trakt, nye hengsler, nye støvler til Andreas og en Navtex. Det siste er et instrument som gir oss værmeldinger nærmest uansett hvor vi er. Jeg glemte å fortelle at oppe i handlegaten var vi også innom en spritbutikk som solgte taxfri til slike som oss. Vi handlet ikke så mye, men dog såpass at de ville levere varene nede på båten slik at vi slapp å bære. Før vi dro kom det innom en fyr som solgte oljeprodukter. Vi bestilte parafin, motorolje, tørkepapir og rensepasta som også ble levert ved båten. Mens vi sto og handlet hos Sheppard ble vi enige om at jeg måtte ta meg tilbake mens Andreas og Maren foretok de siste innkjøpene på Supermarkedet. De kom ikke før klokken var 1700 og det var siste sjanse for dieselfylling, så vi flyttet båten straks og fikk på 1500 liter. Vanntanken hadde jeg fylt før de kom. Vi følte nå at vi var godt rustet for å dra videre, men kom ikke avgårde før klokken 2000. Mange små gjøremål ble unnagjort. Alt skulle ryddes på plass og dessuten måtte vi få oss noe å spise. Ingen av oss hadde spist siden i går kveld. Andreas meldte til slutt av til meg at nå måtte vi komme oss avgårde, ellers ble vi for trøtte til å dra. Et saluttskudd ble avfyrt etter at vi var kommet et stykke utpå. Og så skulle vi altså få det supre føret. Andreas hadde den første dekksvakten, mens jeg monterte det nye instrumentet som ser ut til å fungere bra. Da det ble min tur, registrerte jeg at vi hadde en nydelig akterlig vind, ikke så sterk, men dog nok til at jeg fant det hensiktsmessig å heise breifokken hvilket ble gjort. Jeg var spent på fartsøkningen, men den kunne ikke registreres. Vi hadde en motstrøm som medførte at vi lå på ca 4 knop. Senere på natten endret dette seg og vi lå periodevis jevnt på 7 knop. Klokken er nå 0200. Det er Maren og jeg som er på vakt, mens Andreas får seg en velfortjent dupp. Det er tid for å skrive maskinjournal så jeg får avslutte her.
Dag 45 – 16. juli 1999
Harald
Jeg ble på vakt helt til klokken 0400. Det er nymåne, bare en liten skalk, slik at natten er spesielt mørk. Vi har derfor spesielt nytte av radaren. Vi holder oss litt lenger inne mot land i forhold til skipsleden hvor det er ganske stor trafikk. På VHF`en hører vi av og til diskusjoner mellom båter utenfor oss om hvem som skal vike og endre kurs. Når en annen båt blir ropt opp må også vi følge med, er det oss det gjelder. Det anropes på kanal 16 på engelsk: "Wessel sailing 290 degrees, speed 7 knots, position latitude --- longitude. This is "---" coming on your starboard side, please alter your course....." Når farten opplyses til å være 15 knop trenger ikke vi å undersøke nærmere, men om det opplyses under 7 knop sjekker vi om posisjonen stemmer med vår. Men som sagt, vi gikk noe lenger inn. Vi fikk en del prakk inne ved Capo de Trafalgar. En del grunner og et større fiskefelleanlegg med lysbøyer medførte litt sikksakk seiling. Noen av bøyene var ikke opplyst, men vi tar dem inn på radaren. Under denne sikksakkkjøringen hørte jeg duren av en kraftig motor, som av en motortorpedobåt, like i nærheten. Jeg så ingen ting, men kunne ta inn et fartøy på radaren. Plutselig kom dette fartøyet helt opp på siden av oss og belyste Lyna med et kraftig lys. Nokså nifst. Såvidt vi kunne se måtte det være et kystvaktfartøy som drev og patruljerte. De hadde ingen lanterner på. Etter noen minutter slo de av lyskasteren og snudde. Ingen melding over VHF eller direkte. Andreas hadde en mye nifsere opplevelse senere på natten, men den kan han få skrive om selv. Jeg fikk meg en lur mellom klokken 0400 og 0800. Fortsatt like fint føre, men vinden hadde dabbet av slik at vi hadde ikke den samme nytten av den, dvs. fartsøkning, som tidligere på natten da vi i perioder seilte mellom 7 og 8 knop. Tidligere i sommer har vi stort sett hatt tre måltider pr. dag. Frokost, gjerne med ferskt brød, og lunsj litt lenger utpå dagen som har bestått av omtrent det samme. Den populære brødskiva i sommer har vært uten smør, men med majones i stedet. Deretter kjøttpålegg av et eller annet slag og med tomatskiver oppå der igjen. Middagen har vært sen. Både i land og underveis har ikke den vært servert før kl. 2200, noen ganger senere. Der har vi også funnet oss noen favoritter. Det veksles mellom spaghetti, husmannsgryte og sweet and souer. Det laget godt med middag slik at den holder både til nattmat og ev. også til lunsj dagen etter. Etter at vi nå er bare blitt tre ombord, er brødmaten blitt borte. Det serveres bare varme måltider. Dvs. samme middagen serveres inntil det er tomt, ellers går det suppe. Det siste smaker virkelig godt, særlig på natten. Maren laget spaghetti i natt. Noe må man jo holde på med for å få tiden til å gå. Den har fungert både som nattmat i natt og som middag nå idag. Om jeg har reparert noe? Det får jeg komme tilbake til. Vi passerer nå Faro i Portugal, klokken er 2030. Vi regner med å være i Vilamoura, litt syd for Albufeira kl. 2300. Der treffer vi Robert Helberg med lanternen. Maren vil sende mail, så jeg får gi meg her foreløpig.
Andreas (med god hjelp av skips-katten)
Den nifse episoden
Jeg er ikke sikker på klokkeslettet episoden inntraff, men det var i grålysningen. Jeg hadde sittet ute noen timer og holdt øye med båtene rundt oss. Vi gikk for seil og motor og været var fint, bortsett fra at det var mørkt var det også ganske disig. I de siste to timene hadde vi holdt nøyaktig samme kurs og fart. Maren satt nede og leste en "pike-roman". Til å begynne med dreide det seg om et lys som dukket opp litt styrbord for baugen. På radaren kunne jeg se at det nærmet seg oss, men jeg kunne ikke fastslå hva det var siden det eneste jeg så var et skarpt gult lys. Da lyset var en nautisk mil unna fikk jeg Maren på dekk slik at hun kunne hjelpe meg med å prøve å finne ut hva dette lyset kunne være. Da båten var på fem-hundre meters avstand så vi hva det var. Det var en fiskebåt med full dekksbelysning og en bitte-bitte liten grønn lanterne. Det var ingen fare med den da jeg hadde full kontroll på den på radaren. Det hadde jo kunne vært noe opplyst fiskeredskap eller noe i forbindelse med det "Restricted area" vi befant oss i, og dermed vært noe interesant. Men som sagt, båten passerte oss på styrbord side. Da fiskebåten var passert sa jeg til Maren at det skulle være en båt til, litt til styrbord, ca klokken ett. Maren pekte da på et svakt lys ca seks nautiske mil unna. Og det er her episoden begynner. Hun gikk så ned og satte seg til å lese. Jeg satte meg bak og holdt utkikk. Jeg fulgte hele tiden med på GPSen og radaren. Båten nærmet seg, og det så ut til at den skulle passere oss på styrbord side slik som den første. Når man over lengere tid følger med på en båt på radaren kan man danne seg et bilde på dens kurs, fart, og størrelse. Og slik jeg vurderte situasjonen var det ingen grunn til at vi skulle gjøre noe med vår kurs. Da båten var en nautiskmil unna kalte jeg Maren nok engang opp på dekk. Vi hadde da konstatert at det var en fraktebåt på godt over femti meter. Den var da ca klokken to i forhold til oss. Plutselig skiftet den kurs og la seg rett ned mot oss. Jeg kunne se både rød og grønn lanterne på den. Jeg trodde da at fraktebåten kanskje kunne være et militært fartøy som skulle praie oss.
Denne mistanken ble bekreftet, trodde jeg, da den store skuta begynte og legge seg parallelt med oss. Så plutselig begynte den å avskjære oss, og jeg fant det best og koble ut motoren. Vi mistet da mesteparten av farten, og fraktebåten passerte mindre enn hundre meter foran oss. Da den var passert la den atter engang om kursen, og slik at den seilte i den retningen den hadde til å begynne med. Jeg koblet da inn motoren og gikk ned for å lytte på VHFen. Det eneste jeg hørte før det ble stille var en fyr som sa: "that was very very close". Jeg hadde god lyst til å kalle opp denne fraktebåten for å spørre hva faen den holdt på med, men jeg lot det være siden det tross alt gikk bra. Etter å ha tenkt gjennom saken kommer jeg frem til at hele situasjonen ble skapt av fraktebåten. Jeg hadde som tidligere nevnt holdt samme fart og samme kurs i godt og vel to timer. Pluss at jeg hadde fulgt nøye med fraktebåtens bevegelser i vel sju nm. En litt ekkel opplevelse var det, men det endte godt. Det er i ettertid litt skummelt å tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde stanset Lyna. Det er ingen tvil om at da han avskjærte oss var vi dømt til å kollidere. Lærdommen er at man hele tiden skal ha en person på dekk, ihvertfall når det er andre båter i nærheten. Selv om havet er stort oppstår det raskt situasjoner, spesiellt i mørke.
Ellers har det vært en nydelig dag med vindstille og flatt hav, noen delfiner og ganske varmt. Vi gikk inn til en havn som heter Villamora Marina for å møte Robert Hellberg. Der var vi ca. klokken 2300. Han hadde med seg lanterne og datakabel. Det ble et kort møte siden han skulle ta fly hjem dagen etter. Lanternen som vi har jobbet mye for å få bragt nedover, var til vår store skuffelse feil. Det skulle ha vært styrbord lanterne og ikke topp/akter-lanterne som vi nå har fått. Sånn er det med den saken. Vi ble liggende i Villamora knapt en time, før vi atter var underveis. Nå klokken 0400 17/07 har det begynnt å blåse fra nord, og vi skal snart runde Cabo San Vicente. Det er meldt vind fra nord styrke 4-6, og det kan se ut som om vi får det. D.v.s. motvind og motsjø. Det skal visstnok være ganske vanlig med den typen opp langs Portugalskysten. Maren har lagt seg, og Harald har tatt over utevakten etter meg.
Dag 46 – 17. juli 1999
Harald
Alt var så bra, et helt nydelig døgn med pen sjø og båt som oppførte seg bra helt i fra Gibraltar, men nå er det ikke så bra lenger. Jeg får starte med begynnelsen. Andreas avsluttet med at han hadde purret meg og at vi var på vei ut mot Cabo de Sao Vicente, som er Portugals vestligste punkt på fastlandet, spissen. Det hadde begynt å blåse fra nord allerede før jeg ble purret og vinden bare økte og økte, det gjorde sjøen også. Til å begynne med syntes jeg Lyna tok sjøen pent og vi holdt en etter forholdet brukbar fart, 4.5 til 5 knop. Men etter hvert ble sjøen såpass svær at den periodevis nesten stoppet Lyna. Men vi nærmet oss spissen hvoretter vi kunne endre kursen nordover med ca 90 grader. Det ville medføre at vi fikk sjøen på siden og ikke mot og vi kunne også heise seil som ville hjelpe til å holde fart i skuta. Jeg gikk og purret Andreas for å få hjelp til å heise seil. Han hadde for anledningen lagt seg i salongen. Like etter at han var kommet seg på beina meldte han fra at det var røykutvikling i motorrommet. Jeg slakket litt på farten, gikk ned og fikk konstatert at det medførte riktighet. Hva kunne det være. Både Andreas og jeg saumfor motoren for å finne ut hvor det kom fra, men vi kunne ikke finne det. Vi sprang opp på dekk og heiste fokken slik at vi hadde noe å lense avgårde med. Turtallet begynte å synke av seg selv og det kunne virke som det var noe galt med gearet. Så svær som sjøgangen var, var det ikke lett å bevege seg ombord. Andreas mente at gearet var varmt i forkant og spurte om jeg var sikker på at det var tilstrekkelig med olje på det. Jeg hadde sjekket dette grundig før vi for fra Gibraltar, men kunne ikke huske om jeg hadde tatt en ny sjekk mens vi lå i Vilamoura. Vi besluttet å fylle opp med en del nye liter. Jeg hadde kledd meg for det været vi hadde ute og ikke for de over 50 gradene i maskinrommet, så før vi var ferdig med den operasjonen, så var jeg våt av svette. Vi forsøkte å koble inn gearet igjen, men vi syntes begge det var rar lyd av det som om det var noe som var ødelagt inne i gearet. Mens vi holdt på med dette, som inntraff ca kl. 0800, fikk vi periodevis slik sjøgang at ting begynte å løsne nede i båten. Kaffekjelen som var festet på ovnen løsnet blant annet og havnet ute på dørken og kastet selvsagt ut det den hadde av grut i samme vendingen. Like etter kom Maren også på dekk. Jeg antok at det var både endringene i motordur og bråket av ting som slang som hadde vekket henne. På dette tidspunktet hadde Andreas og jeg gjort klart for å heise storseil. Det virket som om vi befant oss i en båt uten motorkraft. Det hadde etter hvert gått en time siden gearet ble koblet ut og vi drev sakte tilbake vekk fra odden. Etter at storseilet var vel oppe, mente jeg at vi kanskje kunne forsøke å fortsette, men den vinden som jeg hadde sett muligheten for å seile på, nemlig fra nordvest, den hadde dreid til nesten rett nord. Dette innebar at enten måtte vi seile tilbake, eller sette til havs. Det ble til at vi besluttet å seile innover. Vi lå på dette tidspunkt med kurs utover. Mens jeg forsøkte å endre kursen, merket jeg at motoren gikk tyngre og tyngre og jeg nødt til å koble ut gearet igjen. Jeg instruerte Maren som måtte stå bak og styre en stund om at hun måtte bare koble gearet delvis inn en gang imellom for ikke å kvele motoren. Det måtte være noe styggelig galt med gearet siden motoren ikke klarte å drive det rundt. Det underlige var at mens dette skjedde hadde jeg flere ganger registrert at akslingen og propellen gikk rundt på grunn av den hastigheten vi seilte med. Maren gjorde som hun hadde fått beskjed om og hun hørte at motoren nesten stoppet når hun koblet inn gearet. Det ble derfor ikke til at hun koblet inn i det hele tatt til slutt. Men til tross for dette gikk motoren bare dårligere og dårligere. Til slutt stoppet den av seg selv. Hva f.... kunne dette være. Andreas spurte om jeg var sikker på at det var olje på motoren, og det var jeg selvsagt sikker på, det kunne man jo lese av i loggen hvor oljetrykket sto oppført. Men vi kunne jo ha fått en plutselig akutt lekkasje. Jeg begynte til min egen gru å operere med en teori om at motoren hadde skåret seg som følge av mangel på olje. På grunn av at motoren er montert såpass skrått i båten, dvs. den er montert nedover i akterkant i linje med akslingen, fyller vi ikke på så mye motorolje at det gjør utslag på målepinnen. Før vi kunne få gjort noe mer måtte vi få konstatert hvorvidt det var olje på motoren. Ca 6 liter ble fylt etter og da gjorde det utslag på stikka. Ah, det var en lettelse, da kunne det følgelig ikke være snakk om noen skjæring. Jeg hadde før etterfyllingen av olje forsøkt å starte motoren, men det var ingen reaksjon, så jeg gikk med tanker om at vi kanskje måtte forsøke å bruke spett for å se om vi i det heletatt klarte å få tørnet motoren. Andreas anførte at han trodde at jeg ikke hadde slått på Run Switch og det var årsaken. Jeg ba ham gå opp og gjøre et lite forsøk på bryteren i stilling. Joda, den flyttet såvidt på seg, men stoppet nesten tvert syntes jeg. Jeg visste ikke at Andreas bare såvidt hadde rørt startknappen. Nå etter at vi hadde fylt etter med olje, ville Andreas ut å forsøke på nytt, men jeg ba ham vente. Kanskje var det en enklere forklaring på dette. Kanskje var det forfilteret som var tett igjen. Vi hadde jo tross alt hatt ganske mye sjøgang. Jeg plukket fram et nytt filter og skrudde av det gamle. Vanligvis pleier man å stenge dieseltanken under et sånt skifte, jeg synes det er for tungvint. Det er nokså mye bry å få stengt av og når motoren stopper i litt sjøgang, så er det viktigere å få motoren igang igjen enn å hindre at det rennet ut en halv eller hel liter diesel i kjølsvinet. Slik ble skiftet selvfølgelig også utført denne gangen. Og bra var det, for dermed fant jeg årsaken til at motoren hadde stoppet. Det var ikke filteret. Etter at jeg hadde skrudd av filteret så rant det ikke ut diesel slik det pleier. Følgelig måtte det være tilførselsledningen som var tett. Jeg begynte å gjøre meg tanken om hvor hen den var tatt og hvordan jeg skulle få blåst den åpen, men først måtte jeg få av meg alle klærne. Jeg var klissvåt av svette og det jeg nå skulle i sving med kom til å grise til alle de klærne jeg hadde på meg. Så jeg flådde av meg alt bortsett fra "arbeidsshortsen." Jeg begynte med å sjekke stengekranen på tanken. Den var åpen og jeg skrudde den igjen og åpnet på nytt. Ingen reaksjon. Det kom fortsatt ikke diesel. Jeg drøftet det hele litt med Andreas, kanskje ville vi få bruk for pumpen til Yamaha gummibåten for å blåse ledningen ren fra filteret og til tanken. Det blir kanskje litt teknisk dette, men de som leser dette og som har hatt litt problemer på sjøen selv, vil ha innlevelsesevne til å se for seg denne situasjon. Høy sjøgang, Maren til rors og Andreas og jeg som forsøker å løse problemene så raskt som mulig. Vi hadde allerede på dette tidspunktet begynt å vurdere hvor vi skulle søke nødhavn. Det var en ankerplass like innenfor fyret på Cabo de Sao Vicente, men vi ville ikke kunne bruke den uten at motoren var igang. Det er den som driver hydraulikken til ankervinsjen. Jeg gikk inn i motorrommet igjen og koblet av tilførselsledningen fra tanken ved forfilteret. Kanskje klarte jeg å blåse den ren med egen lungekraft. Det viste seg å bli unødvendig. I enden av ledningen, dvs. et stålrør, så kunne jeg se blokkeringen, jeg antok ihvertfall det da jeg så den lille svarte klyse som lå der i åpningen. Jeg fikk pilket den ut, dieselen fikk fri bane og jeg visste at jeg hadde funnet feilen. På med filteret igjen og på med ledningen. "Nå kan du prøve, Andreas." Motoren startet og gikk som en klokke. For en lettelse. Jeg tok meg et lite glass Aquavit. Hva med gearet, kunne vi koble det inn. Jeg prøvde forsiktig, redd for at motstanden fortsatt skulle stanse eller kvele motoren. Neida, det svivet rundt greit. For ikke å gjøre denne delen av historien lengre enn nødvendig, etter et par slag innover mot land, tok vi ned seilene og fikk ut ankret, det største på hundreogfemti kilo, helt oppe under land i bukten rett nedenfor fyret. Dette hadde tatt på oss alle sammen. Maren varmet opp spaghettien fra tidligere for tredje gang og den smakte fortreffelig. Jeg var den som hadde vært lengst oppe og fikk bevilgning til å besøke køyen. Det er stupbratte skråningen på over hundre meter rundt oss slik at vi har noen underlige fallvinder her. Det går følgelig ikke an å ligge her uten å ha noen på dekke til å holde vakt kontinuerlig. Vinden er meget ujevn både med hensyn til retning og fart. Bygene er nok oppe i 40 knop. Det er så det knaser i kjettingen etter at vi har hatt en byge. Etter knappe to timer ble jeg purret. Vi lå nesten inne i berget. Vi måtte flytte ankret lenger ut. Jeg startet motoren slik at Andreas kunne håndtere vinsjen. Han fikk inn noen meter, men så var det ubønnhørlig stopp. Det som hadde skjedd var det Andreas hadde fryktet. Det ligger en god del store stener rundt om i bukta her og særlig inne ved land der vi hadde kastet anker. Nå hadde kjettingen lagt seg innunder en av disse stenene og låst seg skikkelig fast. Jeg ba Andreas om å gi ut på kjettingen så skulle jeg manøvrere båten over mot den andre siden av bukten, så kunne vi kanskje trekke kjettingen fri. Som sagt så gjort. Hele manøveren kunne kanskje ha vært utført bedre om vi hadde vært i stand til å kommunisere noe bedre. Men i vindkastene så er det vanskelig å høre hverandre, jeg med motordur i ørene og Andreas med bråket av vinsjen. Vi kom riktignok fri, men det var ikke på grunn av at kjettingen løsnet, det var fordi den brakk, som det heter på sjømannsspråket. Et 150 kilos anker og ca 50 meter kjetting lå igjen på bunn. Vi har heldigvis et anker til på 100 kilo, men det tar noe tid å klargjøre det for ankring. Det ligger fast surret til svineryggen. Reparasjonen av løfteanordningen viste seg å holde og etter noe om og men har vi fått ankret på nytt. Men trygge føler vi oss ikke. Det er som tidligere nevnt så kraftige vindkast her at det knaker og braker i kjettingen. Jeg er redd for at også denne kjettingen kan brekke. Det er jeg som sitter ankervakt nå. Andreas har tatt seg en velfortjent hvil i køyen og Maren ligger og sover på dekk. Jeg sitter her og spekulerer på hvordan vi skal få opp det store ankret som vi har mistet. Det er ca 10 meter dypt der det ligger. Det lar seg nok gjøre å finne det og få festet et tau. Men i tillegg bør nok de femti meter med kjetting følges for å finne ut hvor den eventuelt sitter fast. Videre sitter jeg også å spekulerer på dette med gearet. Det løper lett og det ikke gearet som var årsaken til at motoren stoppet, det var dieseltilførselen, men vi har ikke funnet årsaken til at vi hadde røykutvikling i maskinrommet. En kan aldri være trygg nå en ikke har funnet årsaken. En ting er ihvertfall sikkert. Vi drar ikke herfra før det har sluttet å blåse slik som det gjør, og før vi har fått gjort et skikkelig forsøk på å berge det ankret som vi har mistet. Klokken er nå 1500. Når Andreas våkner skal jeg få ham til å ta et bilde her så dere kan se hvordan det ser ut. Vi har bra telefonforbindelse. Kanskje kan vi få sendt ut de siste dagsrapportene i løpet av dagen.
Dag 47 – 18. juli 1999
Harald
Jeg sitter ankervakt og klokken er 0200. Det lille ankret har sålangt holdt båten på plass, men vi føler oss ikke trygge. Vi har den samme vinden, som her inne i bukta varierer mellom 10 og 40 knop. Dette medfører at båten jager i kastene og det blir en voldsom påkjenning på ankerkjetttingen. Det knaket og smalt slik i den her for en time siden at Andreas var overbevist om at det var røket. Det lille vi hadde av en ny måne er borte så det er bek mørkt. Jeg nevnte tidligere at vi ligger i en bukt rett nedenfor fyret. Det er ikke helt presist. Fyret ligger litt lenger ut. Den bygningsmassen vi har oppe på klippen rett ovenfor oss er nok et kloster. Vi har sett noen folk oppe ved klostret i løpet av dagen, men ingen munker eller nonner, så jeg er litt usikker på om klostret er i drift. Helt siden det ble mørkt har det vært lys inne ved land inne i bukta og ute ved odden. Jeg lurer på hva de driver med, kanskje det er en form for nattfiske. Det har blitt lite søvn på meg i det siste og når jeg først tar meg en lur, så har føler jeg at jeg sover urolig og våkner etter bare et par timer. Jeg fikk meg en slik dupp i går formiddag. Deretter ble jeg sittende oppe mens de andre sov helt til klokken 1800 i går kveld. I det vi var i ferd med å heise seil i går, gjorde Andreas meg oppmerksom på at masten beveget seg voldsomt i mastehullet. Det var kilene som hadde løsnet. Det er ikke spesielt farlig, men det ser ikke hyggelig ut når en 30 cm tykk mast vaier fra side til side i mastehullet. Dessuten mister jo masten et støttepunkt. Mastekraven ble følgelig åpnet og en midlertidig festing av kilene ble foretatt. Nå i ettermiddag har jeg festet kilene skikkelig og lagt mastekraven på plass igjen. Når de verste kastene farer over båten, er det nesten så det freser av vannet. Jeg satte derfor på instumentene og gikk bak for å avlese vindstyrken i kastene. Men måleren viste null. Årsaken var at flagget som vi har i mesanen hadde snurret seg på vindmåleren. Det er slikt som kan skje når flagget blir flisete i "akterliket" dvs. enden. Etter at jeg hadde klatret opp og løsnet flagget ble det til at jeg tok frem aggregatet og symaskinen og fikk reparert flagget. Jeg sydde samtidig noen poser til verktøy som jeg ikke synes jeg har nok orden på. Vi har ikke foretatt noen videre undersøkelser når det gjelder gearet og ev. årsak til det som skjedde igår. Andreas har imidlertid pekt på at syntes motoren og akslingen beveget på seg i den verste sjøgangen før vi kom inn hit. Jeg har derfor gått etter alle boltene til motorfestene og dratt disse til skikkelig. Det står igjen å se over boltene som holder akslingen sammen, samt innfestingen til omstyringen. Jeg skal se på det nå litt senere, så får jeg tiden til å gå. Det er jo delvis derfor jeg sitter og skriver også. Jeg skulle vel kanskje ha gjort et forsøk allerede i dag på å finne ankret som vi mistet. Men jeg er litt urven og det har vært nokså lite lystbetont. Med den vinden vi har hatt, har vi ikke kunnet dra videre likevel. Vi får se om jeg ikke ser litt lysere på det i morgen. Finner jeg først ankret, vil jeg også kunne følge kjettingen, men det blir ikke helt enkelt, det er 50 meter som ligger igjen på bunn. Poenget med å følge kjettinge er å sikre at ikke den ligger låst fast noe sted. Det vil vel bli lettere å heve ankret dersom jeg får opp enden av kjetting enn motsatt, dvs. heve ankret og deretter dra opp kjettingen. Klokken er når straks 0400. Jeg har fått gått over boltene til omstyringen og fått luftet denne. Det var overraskende hvor mye luft det var. Kanskje burde den vært luftet oftere eller kanskje burde vi ha mer hydraulikkolje på tanken. Jeg kom på et lite emne som jeg kan skrive noen ord om, slik at Andreas får sove noen minutter til før jeg vekker ham. Selv om Lyna er et seilfartøy er vi veldig avhengig av at det maskinelle fungerer. Jeg synes jeg alltid har vært var på endring av lyd fra maskinen, men etter de opplevelser vi har hatt er jeg nok blitt ekstra var. Det gjelder forsåvidt for Andreas også. Jeg har ofte reagert på at det spillles musikk som gir en slags tilleggslåt til motoren som har fått meg til å tro at noe er galt. Dersom andre båter kommer i nærheten slik at motorlyden deres blander seg med vår, kan det også gi samme reaksjon. Like etter at vi hadde forlatt Gibraltar, fikk jeg en slik reaksjon og det var ingen annen båt i nærheten. Hva pokker kunne det være. Jo. det var et helikopter som fløy over båten. Nå skal jeg gi meg. Det blåser mindre, kanskje blir det fint i morgen.
Før jeg la meg hadde jeg og Andreas avtalt at neste økt måtte Maren ta, hun hadde fått sovet en god del. Da jeg kom meg på bena henimot kl. 1000 satt Maren i salongen og hadde da hatt vakt siden klokken 0700. Etter en morgenpils, ja, jeg må bare innrømme det, at en morgenpils kan bli det første måltid, tok jeg en tur innover i bukta med gummibåten. Jeg hadde med meg dykkermaske og snorkel og håpet på å få øye på anker eller kjettting ved å henge over båten og se ned i vannet. Men den gang ei. Like dårlig om ikke dårligere sikt en i Trøndelag. Så knapt bunn på to meters dyp. Vel, en må vel helt ned da for å se noe. Andreas kom seg på beina ca kl. 1200 og etter en god frokost som Maren laget istand, dro vi på nytt innover med meg iført dykkerutstyr. Maren ble satt på land først borte under klosteret. Hun fikk seg en fin spasertur og kunne fortelle at klosteret var omgjort til to restauranter. Hun var også borte ved fyret en tur og der solgte de noen gensere som hun gjerne skulle ha hatt et eksemplar av. Sao Vicente er etter det Maren fikk rede på en martyr som druknet utenfor odden her ca 400 år e. Kr. Jo, så var det dykkingen. Ikke bare var det dårlig sikt, i tillegg var det dypere en jeg hadde fryktet og det kan jeg vel si om formen også. Det tok noe tid før jeg fant ankeret. Andreas hadde med kraftige fortøyningstamper til å feste i anker og kjetting samt blåser til å feste i tampene. I enden av tampene var det kaus med sjakkel. I frykt for å miste splinten våget jeg ikke å skru opp sjakkelen før jeg gikk ned. Noe tid hadde det også tatt før det hele ble klart, så det ble en svømmetur før jeg fant kjettingen og ankret på nytt. Kapasiteten er skuffende dårlig, men jeg fikk da skrudd opp og festet sjakkelen i kjettingen, nokså sugen på frisk luft. Så langt så bra, men vi skulle helst ha hatt enden på kjettingen, dersom den skulle ha kilt seg fast et eller annet sted. Jeg tok noen dykk og fulgte kjettingen, heldigvis gikk det ikke nedover. Snarere tvert imot, kjettingen gikk oppover mot en kjempesten, anslagsvis 5-6 meter i alle retninger, og det var nok her problemet hadde oppstått. Nytt taug med ny sjakkel ble festet. Andreas dro opp kjettingen så langt han klarte, men plutselig var det dønn stopp. Jeg dro ned og så at kjettingen hadde kilt seg fast i et utspring på steinen. For å få det hele løs måtte jeg ha slakke, noe Andreas ikke uten videre ville gi meg, men det ordnet seg.Vi dro kjettingen til ca 2 meter under overflaten og festet en blåse. Det var så vidt den fløt. Deretter bandt vi denne sammen med den andre blåsa slik at vi kunne få tak i taugene når vi kom med Lyna. Etter at Maren var blitt hentet igjen, ja, jeg kan ikke gå i detaljer på alt, men om nonnene kom seg i båt og på land igjen på sitt eget landingssted, så måtte de ha vært spreke. Det var med nød og neppe Maren klarte det. Jo, deretter hadde vi lunsj i form av en suppe før vi gikk i gang med neste steg av operasjonen. Andreas var engstelig for at også det lille ankeret hadde kilt seg fast, men det fikk vi opp. Vi hadde på forhånd ordnet oss med både blokk på hyttetaket, stoppere for kjettingen og annet utstyr som vi trodde vi ville få bruk for. Maren i gummibåt fremme i baugen på Lyna, Andreas som sjef for ankervinsjen og jeg først og fremst bak ved spakene, men også noen turer frem på dekk. En vellykket operasjon. All kjettingen og ankeret kom på plass igjen, skjøtt med en rustfri sjakkel fra Erling Haug AS. Med begge ankrene oppe ville vi teste hvordan maskineriet fungerte og besluttet å gå litt østover til en bukt hvor vi hadde sett at det gikk båter ut og inn. Det viste seg at der var det badestrender, nydelige badestrender med ganske mye folk. En bred trapp førte ned dit fra klippene. Selve landet her er porøse saker. Derfor er det nokså mange huler nede ved sjøen og inne på stendene her er det også huler som fører fra den ene stranden til den andre. Flere steder, ikke bare der vi lå til i dag, har det gått ras slik at en del av fastlandet er blitt borte. Vi besluttet å ankre utenfor stranden, nokså langt ute for dybden var bare ca 8 meter. Andreas og Maren har dratt avgårde med gummibåten til klosteret igjen. Det var den genseren da. Det var nok kvassere vind da vi kom hit inn i går, men Maren kunne fortelle at oppe ved fyret kunne hun se at sjøen fortsatt gikk hvit og at båter kastet nokså kraftig på seg, og det var båter som lenset av gårde. Jeg tror ikke vi drar med det første. Det er for hardt for både folk og båt å hakke seg frem i den motsjøen som har bygd seg opp i løpet av mer enn et døgn.
Andreas
Når man ligger for anker i denne bukta kan man ikke se hva som befinner seg oppe på klippene. Og det var derfor ikke motvillig jeg ble med Maren for å kjøpe den genseren. Vi satte sammen Yamahaen og putret bort til det stedet Maren hadde gått iland tidligere. Veien ble litt lengere nå da vi hadde flyttet oss litt lengere Sør. På veien stoppet vi i noen huler vi hadde sett tidligere. Den ene av den typen man kan kjøre rett igjennom. Da vi kom bort til klosteret fikk vi tatt noen fine bilder, før vi begynte spaserturen bort mot fyret. Jeg teste den nye VHFen på turen, og den funket meget godt. Da vi kom ut til Cabo de San Vicente var selgerne i ferd med å pakke sammen. Men Maren fikk likevel kjøpt en genser. Jeg fant et sengeteppe jeg likte, men da selgeres var lite villig til å gå ned i pris fikk det heller være. Vi dro deretter helt ut på pynten for å se på sjøen. Fyret lå helt ute på kanten, og da vi så over muren gikk klippen rett ned i havet hvor det skummet og sydet. Jeg så en båt som var på veg nordover, og for å si det mildt så det ikke særlig trivelig ut. Til tider var den helt borte i det hvite skummet. Vi gikk så tilbake til gummibåten. Nå har vi spist og Harald har ryddet litt. Vi har snakket litt om turen videre, og blitt enige om å prøve oss så snart det ser litt bedre ut. Jeg synes kapteinen er vell opptimistisk med hensyn til hvor fort denne vinden og sjøen skal gi seg. Men saken er jo den at vi taper tid hele tiden, og litt framdrift er bedre enn ingentting. Men vi er alle enige om at vi ikke skal utsette oss selv og båten for for harde påkjenninger. Nå skal vi legge oss slik at vi er utvilte til imorgen. Vi skal ikke ha ankervakt, da vi ligger ganske åpent og kan snurre alle veier.
Dag 48 – 19. juli 1999
Harald
Vi fikk oss en god natts søvn utenfor stranden. Men 50 meter kjetting ute og caq 7 meters dybde og sandbunn følte vi oss såpass trygge at vi droppet ankervakt. Både Andreas og jeg var imidlertid oppe flere gangen i løpet av natten og sjekket at vi lå der vi skulle. Det var en gode del mer sjø her enn i den forrige bukta. Vi var oppe i nogelunde rett tid, men kom ikke avgårde før klokken 1100. Det minste ankret skulle legget skikkelig på plass og det som vi hadde hatt ute skulle surres skikkelig. Jeg gikk over motoren og så til at alt var i orden. Jeg må nevne det mens jeg husker det. Jeg tror vi har funnet årsaken til røyken i maskinrommet. Andreas kunne fortelle meg i går at en av isolasjonmattene under dekk hadde falt ned på eksosrøret og var blitt noe brent. Det hadde sannsynligvis ikke skjedd i går, men i forigårs da vi fikk disse problemene mens vi var utpå. Hverken jeg eller Andreas hadde tanke for å lete så høyt i maskinrommet etter årsaken. Klokken 1100 kom vi som sagt avgårde. Det blåste en del fremdeles og vi var nokså spente på hva slags forhold som ville møte oss utenfor fyret. Det var mye bedre en forventet og vi hadde i flere timer fin seilas med god fremdrift. Vinden sto rett imot slik at det var ikke aktuelt å sette seil. Alle var vi meget opplagte etter en god natts søvn så ingen sov før klokken ble 1630 da Andras tok seg en dupp. Andreas og Maren har gode bøker som de har startet med og de satt med nesen i boka hele dagen. Jeg har startet på en reisebeskrivelse av Gøran Schildt som jeg har fått låne. Den er litt tung å lese så det blir bare en side hver gang jeg legger meg nedpå, av og til samme siden flere ganger. Men det finnes andre måter å få tiden til å gå på. Idag har jeg laget nye lærpakninger til griskoppene i maskinrommet. Jeg har lenge hatt mistanke til at en av dem ikke fungerte. Det viste seg å være riktig. Jeg fikk også brukt en del tid til å operere kompasset på en peilekikkert som har begynt å fungere dårlig. Foreløpig har jeg kommet så langt med kikkerten at nå fungerer den ikke i det heletatt, men jeg har mange forsøk igjen. Etter at Andreas hadde hoppet i kassen økte det på med sjø. Vi hadde allerede en stund hatt ca 25-30 knops vind over dekk. Det var Maren som satt ute, mens jeg, som vanlig må jeg nesten si, har en mer eller mindre evig vandring mellom dekk, kartbordet og maskinrommet. Da Maren etter hvert ga uttrykk for en viss bekymring for værutviklingen, hadde jeg allerede planen klar. Vi skulle vente til klokken 2000 da Andreas skulle vekkes. Om vinden hadde øket ytterligere skulle vi sette kursen inn mot land mot en havn som lå litt lenger nord enn vår posisjon som heter Sines. Vinden økte ikke så mye mer, men det gjorde sjøen. Den var etter hvert blitt så voldsom at vi hadde konstant sjø over dekk. Maren ble faktisk litt sjøsyk og måtte legge seg nedpå. Beslutningen ble tatt. Vi heiste storseil og fokk og la kursen innover mot land. Med så god seilvind fikk vi god fart i båten, men det ble en meget ubehagelig seilas på grunn av den voldsomme sjøen som vi nå fikk fra siden. Det var ca 25 nautiske mil inn til Sines da vi la om kursen og vi var ikke innenfor moloen før etter midnatt. Sines er opprinnelig en liten fiskerhavn, men den er senere oppbygd til en av de største industrihavnene i Portugal. Det var så stort innenfor moloen der, flere nautiske i aller retninger. Andreas mente vi burde dra innover mot noe som på kartet var kalt "service-havn" og det viste seg å være meget fornuftig for der fant vi også seilbåthavna. Det var temmelig mørkt så det tok noe tid før vi endelig fant oss en plass. Maren laget en nydelig tomatsuppe til oss før vi krøp til køys. Noe skikkelig middagsmat har det ikke vært mulig å lage i dag. På tur inn i havna kunne vi konstatere at vinden hadde løyet betraktelig. Kanskje ville den løye helt, slik at vi faktisk kunne ha dratt videre. Det er slike tanker som kommer når man er nesten i havn og man vet at man har et visst tidspress på seg. Den sjøen som hadde gravd seg opp ville imidlertid holde seg i timesvis og vi var alle meget sliten og trøtte. Så etter tomatsuppen brukte ingen av oss særlig tid på å finne søvnen.
Dag 49 – 20. juli 1999
Harald
At det går an. Jeg har ikke brukt det uttrykket før nå, men nå synes jeg snart det begynner å bli på sin plass. Hva har skjedd? Jo, det kommer, alt i sin tur. Vi hadde en veslignet god natts søvn i havna på Sines. Jeg var tidlig oppe og konstaterte at det var nesten vindstille. Det var nesten ikke til å tro. Her fikk vi se å komme oss avgårde. Andreas og Maren ble purret. Det ble ingen handling av ferskt brød, fylling av diesel. Mens jeg gjorde klar motoren, fyllte Andreas på noen liter vann for det var slange like i nærheten av der vi lå. Deretter ble tampene løsnet og vi var underveis igjen. Da vi kom utenfor moloen, ble vi nok litt skuffet for det var mye igjen av den sjøen som var blitt skapt i går. Men bølgene hadde flatet ut, selv om de var høye og det skummet ikke på toppene. Det er en sjø som Lyna håndterer meget bra. Hun går så fint og lett i sjøen i på sånt føre og holder rimelig bra fart. Men det skulle ikke gå stort mer enn en time før vi fikk en trekk fra nord som bare økte i styrke. Vi kom vel avgårde ca kl. 0830. Maren ble litt dårlig i går, det nevnte jeg. Hun har heller ikke vært bra i dag. Vet ikke helt hva det er. Hun deltar når hun blir purret, men ellers har hun stort sett ligget og sovet. Nei, det er ikke helt riktig. På formiddagen mens været var bra har hun forbredt en stor gryte med husmannskost. Vinden bare økte og det skulle ikke så mye til før vi fikk hvite skummtopper på de bølgene som var nokså høye fra før. Vi begynte etter hvert å få sjøsprøyt innover dekk og Andreas og jeg fant det hensiktmessig å ta på regntøyet. Mens vi står på dekk begge to, ganske så fornøyd med situasjonen, så får vi en meget kraftig bankelyd fra motoren. Hva pokker er det nå, dette hørtes alvorlig ut. Det første jeg oppdaget da jeg kom inn i maskinrommet var at lyden på en måte kom ut fra luftfilteret. Jeg holdt hånden der og det blåste støtvis ut av luftfiltret. Det skal det jo ikke gjøre. Det var åpenbart at det gikk ikke an å kjøre videre med en slik ulyd i motoren, så jeg ba Andreas stoppe motoren. Maren ble purret og vi satte seil og la kursen ut fra land. Mens vi satte seil spekulerte jeg på hva dette kunne være. Det måtte være ventilene på en sylinder som hadde sluttet å fungere. Men av hvilken årsak? Min teori viste seg å være riktig, men årsaken var ikke så alvorlig som jeg fryktet. Etter å ha fått åpnet toppdekslene, viste det seg at en av vippearmene hadde forsøvet seg på grunn av en fjær som var for slakk. Det var ikke så lett å få det hele på plass igjen i sjøgangen og med en meget varm motor, men det gikk på et vis. Det tar litt tid å skru av det som er nødvendig for å få skiftet fjæra, så vi bare strammet den opp med hvert vårt skrujern. Satset på at det skulle holde en stund. Jeg ba deretter Andreas starte motoren igjen, men vi hadde fortsatt en rar ulåt som måtte finne sin årsak. For å få sett hva dette eventuel kunne skyldes, ble det til at jeg skrudde av toppdekslene mens motoren var igang. Da kunne jeg konstatere at det var en av ventilene som ikke fikk noe støt av vippearmen, dvs. at ventilen ikke åpnet. Og det underlige var at det var ikke den ventilen som hadde skapt det første problemet. Jeg trodde kanskje det var meg som ikke hadde fått plassert ventilstangen på riktig sted. Neida, det var ventilen bak. Motoren ble stoppet igjen og ventilstangen tatt ut. Den så ut som en S. Jeg hadde heldigvis fått kontakt på telefon med Rian hos Grødem og Dyrseth AS som sa at det eneste jeg kunne gjøre var å rette ut ventilstangen. Ikke banke på den men sette den i en skrustikke. Skrustikka her ombord er for liten til det, så det ble til at jeg rettet den ut som best jeg kunne ved å sette den ned i hullet til en av koffilnaglene. Det ble ikke så aller verst. Inn med den igjen og starte på nytt. Helt bra er det nok ikke, men motoren går. Ventilåpningen skulle nok ha vært sjekket, men det får bli når vi eventuelt ligger i havn. Vinden ga seg etter hvert og vi passerer nå Lisboa. Med de problemene og det været vi hadde tidligere, så vi for oss at vi måtte finne havn utenfor Lisboa, men nå ser jeg noe annerledes på det. Vi har ikke råd til å ligge i havn med det føret vi etter hvert har fått. Motoren går som sagt pent og Marens husmannsgryte putrer mens Andreas er på dekk og Maren sover. Men et skikkelig måltid mat må vi nå ha, jeg føler meg helt innhul her jeg sitter med peanøtter og et glass rødvin Klokken er nå 1945. Etter at vi har fått i oss litt mat vil vi nok gå over på skift slik at Andreas eller jeg også får sove litt. Det kan bli en lang natt. Jeg tenker stadig på Birger Svendsen, Byggteknikk AS. Han fortalte meg om den evindelige nordavinden på Portugalskysten. Jeg var følgelig forberedt, men føler likevel at du verden hvor evindelig den føles.