Periode

Dag 36 – 07. juli 1999

Harald

Vi kom oss opp i ganske rett tid, fikk hevet ankret og var avgårde allerede klokken 0730. Det ble en fin seilas, svak vind og med moderat sjø. Ca. 70 n.m. gikk på knappe 12 timer, slik at vi var inne i havnen på Altea kl. 1930. Andreas hadde på forhånd hatt kontakt med en tidligere venninde, Gøril Ervik, og hele familien sto på kaiaen og ventet på oss. I utgangspunket var det ingen havneplass til oss, men vi ble til slutt tilbudt en plass stern to mellom to store cabincruisere. Det var trangt, men det gikk ganske fint. Om kvelden ble vi invitert hjemme i sommerhuset til Ervik, som var litt av et sted. Nesten som et lite slott med eget svømmebasseng. I tillegg nydelig mat og drikke. Det ble en nokså sen kveld med høy stemning.

Dag 37 – 08. juli 1999

Harald

Ingen var tidlig oppe i dag. Gunnar og Beate var de første som dro på bytur. Noe senere dro Grynet, Maren, Åse og jeg etter. Altea er en vakker by med smale smug og en meget vakker kirke som vi var inne i. Grynet og Åse måtte låne min skjorte for å komme inn. Vi hadde litt problemer med å komme oss tilbake for det var så mange smykkeforretninger som Maren og Åse ikke klarte å forlate. Da vi kom tilbake var også Andreas på beina, Gunnar og Beate var komme tilbake og herr og fru Ervik var på besøk. Vi har fortsatt ikke fått tak i parafin og Ervik lovte å gjøre et forsøk for oss. Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle dratt på formiddagen idag. I går kveld hadde imidlertid Grynet fått opplyst at de fleste charterflyene går i helgene og da gjerne fra Alicante som ligger bare noen få mil sør før Altea, eller fra Malaga. De ville derfor undersøke dette før vi dro, og det ble besluttet å dra i kveldingen og da i første omgang bare til Alicante. Ut på ettermiddagen fikk Andreas og jeg skiftet lys i topplanternen samt reparert giveren til vindinstrumentene. Den har etter hvert fått som mye juling av flagget at den måtte stives opp. En times tid brukte vi vel sikkert også på å finne en kontaktfeil til vindinstrumentene. Gunnar og jeg hadde på forhånd tatt frem kompressoren til fryseboksen og funnet ut at når denne aldri har virket som den skulle, så var årsaken den at vifta ikke gikk. Vi tok med oss den og dro innom alle yachtbutikkene for å skaffe en ny, men lyktes ikke med det. Jeg fikk dog tak i en motorromsvifte og sammen med et rele fikk vi koblet det hele sammen. Jeg tør allerede her røpe at det synes å fungere. Som følge av usikkerhet med hensyn til flyavgang for Grynet og Åse ble det besluttet å vente med å dra til dagen etter. Etter en skikkelig spaghetti ombord var vi så mette og dorske at ingen hadde tanke for å dra ut. Siden det ble nokså sent i går kveld, var det min intensjon at det skulle det ikke bli i kveld. Grynet og jeg var de siste og vi kom oss ikke i seng før kl.0200.

Dag 38 – 09. juli 1999

Harald

Det ble ikke til at vi dro i går. I dag gikk det også nokså tregt før folk kom seg opp. Klokken 1100 hadde vi avtale om å kontakte reiseoperatøren like sør for Altea. Det var litt vanskelig for henne å skaffe oss de opplysningene vi hadde behov for. Det var videre på det rene at vi måtte betale bilettene kontant der. Andreas og Åse tok derfor en taxi ned dit og ordnet opp. De fikk plass på et fly fra Alicante dagen etter klokken 1500. Da de kom tilbake var klokken blitt 1400 og det ble besluttet å dra til Alicante. Tre kanoner ble gjort klar og vi kastet tampene. Det gikk greit å komme seg ut. Det er nærmest ikke nødvendig å si noe om være, det måtte i så fall være om vi skulle få overskyet vær en kort stund. Nei, været er det samme hele tiden. Sol og varmt. Vinden og sjøren omtrent den samme. Men det gikk greit å komme seg ned til Alicante. Litt av en havn. Vi kom dit ca kl. 2000, og måtte da legge til for nyankomne båter hvoretter vi ble anvist plass, fin plass alongside. Ikke før hadde vi lagt til kom det et engelsk ektepar som spurte om de kunne få snakke med oss eller rettere sagt intervjue oss, hvilket de selvsagt fikk. Det viste seg at hun var freelance journalist for Yachting World, Yachting Monthly og Classic Boat. Jeg tror klokken ble over 2200 før vi kom oss avgårde på restaurant, hvilket var bestemt siden Åse og Grynet skulle forlate oss dagen etter. Det ble en restaurant nede ved havnen hvor vi fikk god mat og god service. Havneplassen kostet oss kr. 300.- inklusive tilgang til dusjanlegget som ble flittig brukt av oss. Imponerende havn, må jeg si og god sikkerhet. En ny sen kveld eller natt burde jeg vel heller si. Hva har jeg reparert i dag. Jo, barografen som vi nå har glede av noen dager, den sviktet plutselig og det viste seg at fjæra (som i en vekkeklokke) var gått av. For å få ut denne måtte hele urverket demonteres. Jeg så først ikke noen råd for å få reparert fjæra, men etter hvert kom jeg til at den måtte kunne skjøtes. Jeg tvilte på at jeg ville få det hele sammen igjen med alle tannhjul på rett plass, så jeg la det hele bort noen timer. Men som kom jeg til at jeg måtte ta fatt på det før jeg glemte hvordan det hele så ut inni. Jeg forsøkte å bore hull i fjæra for å "bolte" den sammen med kobberspiker. Men å bore i fjerstål med hånddrill, det går ikke, så det ble til at jeg bare tapet fjæra sammen. Etter noe plunder var også alle tannhjulene på plass og det tikket, dvs. det hørtes ut som om jeg hadde lykkes. Vi får se.

Dag 39 – 10. juli 1999

Harald

Ingen har sagt noe særlig i dag. Klokken er nå 2100 og noen har begynt å snakke litt etter at vi har fått servert nydelig sweet and souer av Maren. Grynet og Åse gikk av båten klokken 1200. Da måtte vi dra for å slippe å betale for et døgn til. Det ble litt tomt etter dem og det er vel årsaken til at det ble en noe tam stemning ombord. Vi hadde imidlertid en flott avgang med skikkelig salutt, heising og firing av sjørøverflagg. Det virket som om folk setter pris på det. Det er ikke så mange som lager litt ablegøyer i havnene. Sjøen har lagt seg noe så til tross for flau vind satte vi seil og seilte romt en periode forbi Torrevieja. Da vi nærmet oss Cartagene spisset vinden så vi hadde den nesten rett imot. Vi lot imidlertid seilene stå for etter Cartagene skulle vi endre kurs slik at vinden ble rommere. Vi har fortsatt ca 250 n.m. igjen til Gibraltar som blir neste stopp, dvs en gang på mandag ettermiddag. Lyna begynner nå å fungere ganske bra igjen. Det siste forsøket på å tette vanntanken synes å ha lyktes. Vi har godt med vann. Motoren og ladingen fungerer bra. Vi har ikke fylt drivstoff siden Sardinia og håper det vil holde helt til Gibraltar der dieselener meget billig. Det er ingen endring på vaktordningen etter at Grynet og Åse forlot oss. Maren og Beate har vakten fra 0600 til 1000 og fra 1800 til 2200. Andreas er alene fra 2200 til 0200 og 1000 til 1400. Gunnar og jeg har resten. Det er langt i mellom hver gang vi ser en båt med gaffelseil her. Vi passerte nettopp en som tok ned seilene og kjørte for full motor mot oss for å ta oss i nærmere øyesyn. Mørket kommer senere og senere etterhvert som vi seiler vestover. Vi har nå passert 0 meridianen og befinner oss på 0 grader 44 minutter vestlig lengde. Andreas sitter ved siden av og gjør klar lanternene. Den pyntelanternen som vi kjøpte i Bonifacio synes å fungere bra. Men vi har også en skikkelig en som venter på oss i Portugal. Robert på kontoret har tatt en av de jeg har hjemme med seg på ferie. Håper vi kommer dit før han reiser. Han skal vist nok være der til den 17.juli. Nå skal jeg ta en tur i "kassen" før Gunnar jeg blir purret på vakt kl. 0200.

Dag 40 – 11. juli 1999

Harald

Klokken er 0510 og det nærmer seg slutten på Gunnar og min vakt. Det har så langt vært en silkenatt, ingen vind og nesten flatt vann. Men vi har heller ingen måne, slik at det er meget mørkt. Vi ser lanternene på enkelte båter i horisonten. Vi ligger så langt ute at vi ikke ser land. Ut på morgenkvisten vil vi nærme oss land igjen. Andreas hadde på sin vakt en stor flokk med delfiner i baugen og det har også vi hatt. Vi må da lyse på dem med lommelykt for å se dem klart, - de blir ikke skremt av det. Gunnar har også sett flyvefisk og det er mer enn hva jeg har vært i stand til å observere. Mat på en slik nattvakt har vi ikke hatt så mye tanke for tidligere, men vi har ordnet oss slik at dette ikke skal bli noe problem på turen oppover fra Gibraltar. Vi har et ganske bra lager med suppeposer. Den første ble tatt nå i natt. Det var Andreas som laget en tallerken med tomatsuppe til oss alle tre før han køyet. Forøvrig går det stort sett på kaffe. Det er stort sett til enhver tid kaffe på termokannen. Mot slutten på vakten går det også an å ta seg en liten snaps uten at en blir for trøtt. Grynet ringte en gang etter klokken 0100 og fortalte at hun og Åse var kommet velberget hjem. De får begge søndagen til å ta seg litt igjen på før de begge skal på jobb på mandag. Det en ting som det kunne ha vært skrevet om tidligere, men som så langt har vært holdt hemmelig. Årsaken til at det har vært holdt hemmelig er at vi har vært engstelig for at det skulle skremme bort alle de som vi har invitert til å bli med på deler av turen. Men nå synes det som om vi kan konstatere at det ikke er noen som reagere på våre invitasjoner og da kan jeg vel kanskje røpe hemmeligheten uten at dette får noen konsekvenser. Det som har skjedd er noe som vi har vært engstelig for helt siden vi kom hit ned til Middelhavet. Det gikk bra i fjor og det gjorde det også i julen og i påsken, men ikke nå i sommer. Vi har tidligere sett på det som et stort problem, men nå når vi har fått det, er det slett ikke så ille. Jeg kan kanskje ikke si tvert imot, men det representere ihvertfall til dels en slags form for adspredelse og konkurranse. Har du fortsatt ikke forstått hva det er? Jo, vi har fått kakerlakker ombord. Hvordan det har skjedd vet vi ikke, men egentlig er det nesten umulig å gardere seg mot det. Vi har fått opplyst at det er noen av dem som flyr og da hjelper det ikke hvor forsiktig man enn er når man tar med seg ting ombord. Den første oppdaget Grynet allerede mens vi var i Hellas. Den var forholdsvis liten i forhold til de vi hadde sett på Kanariøyene så vi var faktisk i tvil en stund om det var en kakerlakk. Grynet fikk tatt knekken på den med en bok. Kort tid etter fikk vi tatt en til og det ble satt opp liste på veggen, en slags form for scorings-statistikk. Jeg lå lenge selv på topp for jeg trengte ikke noen bok for å ta dem, jeg tok dem mer på direkten kan en si. Problemet er som sagt ikke så stort. For å beskrive omfanget kan jeg fortelle at jeg nettopp har sett på scorings-statistikken og det er tatt 23 stykker på 40 dager. Dette med kakerlakker er litt fremmed for oss, men egentlig er det ikke verre enn å ha noen husfluer ombord. På Menorca fikk vi et godt råd fra hun som vi fikk katten av. I tillegg til at katten er flink til å ta kakerlakker, ble vi anbefalt å kjøpe borac acid på apoteket og blande dette med en type tykk melk og legge ut noen biter på forskjellig steder i båten. Kakerlakker som liker dette godt og som spiser det, dør ikke av det, men de mister formeringsevnen. Vi har prøvd å få tak i dette stoffet på apotek, men har ikke lyktes. Det er visstnok ikke lenger tillatt å selge det her i Spania. Vi har ikke vært i stand til å få opplyst hvorfor. Vi vil jo etter hvert få et klimaskifte, kanskje det er nok. Vi får se.

Da er vi på slutten av dagen, klokken er 2200 og jeg skal straks få mine fire timer før jeg skal på vakt sammen med Gunnar. Beate har laget middagen idag, vi er nettopp ferdig med å spise husmannsgryte, nydelig. Etter nattvakten hoppet jeg i køyen igjen, trodde kanskje ikke jeg ville få sove, og det gikk da også litt tregt til å begynne med. Gunnar skulle bare slappe av litt på sofaen i salongen. Men da jeg sto opp klokken 1030 lå han der fremdeles. Jeg fikk meg også en god dupp. Jeg hadde egentlig trodd at vi skulle kunne komme oss til Gibraltar uten å fylle drivstoff. Da vi var kommet ca halvveis, dvs. utenfor Capo de Gata, ble jeg usikker og ville sjekke hvor mye vi hadde igjen. Det går et målerør ut av tanken inn i maskinrommet hvor vi kan se hvor mye drivstoff vi har. Men når det er lite igjen står det ikke diesel i målerøret og vi får ikke sett hvor mye som er igjen. Det ble til at jeg åpnet mannhullet og ble overrasket over hvor lite vi hadde. Det ville åpenbart ikke holde til Gibraltar. Det ble til at vi gikk inn til Almeria, hvor vi fyllte 400 liter til kr. 5.- pr. liter. Det er det billigste hittil i sommer. Det var en del unger der som drev og badet og de var både hyggelige og innpåslitne. Maren og jeg malte skansekledningen mens vi ventet på lunsj. Jeg tok meg også et dykk under båten for jeg hadde fått en tanke om at båten var for begrodd og at det var årsaken til at fartsmåleren ikke virket som den skulle. Det viste seg å være riktig. Det er nesten rart at vi periodevis klarer å holde 6 knops fart. Vi kom inn til Almeria klokken 1500 og dro derfra igjen klokken 1800. Da hadde vinden snudd og vi hadde den rett imot. Det lille som er igjen av vind har vi fortsatt rett imot. Det er underlig med Middelhavet. Det bygger seg opp en ganske stor sjø selv om det nesten ikke blåser, så vi har nå ganske fete dønninger imot, enda det nå er nesten vindstille. Saluttkanonene har vært omtalt, men jeg har kanskje ikke nevnt også de har stått under vann, sjøvann. De er følgelig ikke blanke slik de skulle ha vært, snarere grønn av eir. Andreas kastet seg for over en uke siden over en av dem med vanlig pussemiddel. Han ble ikke ferdig. Det er for tungt. Nå i ettermiddag tok Maren og jeg fram aggregatet, en drill og pusseutstyr som jeg har ombord. Vi fikk tatt en kanon og den ble så blank at den er et syn. Det er mye arbeid å holde dem helt blanke, men det er litt stas også å ta frem saluttkanonene skinnende blanke. Dette at tanken var nesten tom for diesel fikk meg til å foreta en beregning av forbruket. Siste gang vi fyllte tanken var på Sardinia. Siden da har vi vært under veis ca 160 timer. Jeg har tidligere anslått forbruket til ca 10 liter pr. time og det er i så fall veldig lavt for en såpass stor motor. Men med 160 timers gange gir det ca 1600 liter og det stemmer ganske bra med det som var igjen på tanken. Tanken er på ganske nøyaktig 1720 liter. Nå er det mens jeg har sittet her blitt helt mørkt. Andreas sitter ute og har vakt til klokken 0200. Jentene er nettopp ferdig med sin og er i ferd med å legge seg. Jeg har anmodet Andreas om å se igjennom det jeg har skrevet idag for å si seg enig i at hemmeligheten blir røpet. Om han kommer til å gjøre det vet jeg ikke. Han vil nok sende opp de sidene som er produsert i løpet av natten og se om det er kommet noen mail til oss i løpet av dagen. Jeg synes vi har reist ganske langt allerede eller er det det at vi har opplevd nokså mye og at det til dels har vært ganske anstrengende som er årsaken til denne følelsen. Jeg sitter ikke med noe oversiktskart foran meg og jeg husker ikke distansene fra i fjor. Men jeg skal tro om ikke distansen fra Gibraltar opp til Trondheim er adskillig lengre enn distansen fra Patras til Gibraltar. I dag fikk jeg to mailer, en fra tidligere fullmektig, Ole Jørgen Schei og en fra en av mine klienter. Jeg besvarer dem straks og er ganske stolt av det. Den fra klienten gjaldt en avtale om voldgift i forbindelse med bruk av forkjøpsrett til aksjer. Jeg plukket frem avtale som jeg har fått mailet nedover og kopierte de delene som jeg ville kommentere og sendte svar både til min klient og til motpartens advokat. Jeg er litt stolt. Det er jo egentlig ikke særlig vanskelig, men jeg blir mer og mer imponert over hvor bra dette fungerer. Jeg har anmodet mine klienter ved kontoret om å sende meg mail isteden for å ringe. Mail er mer presist. Om de prøver på telefon så får de kanskje ikke tak i meg på grunn av dårlig forbindelse og så gir de opp. Har de laget en mail som kommer den inn på skjermen her straks vi får bra forbindelse. Og har mine kolleger på kontoret først sendt en mail, så trenger de ikke å tenke mer på at de skulle ha kontaktet meg. Da har de gjort det som behøves. Forøvrig er det som sagt mer presist og det lar seg gjøre å gå tilbake på hva som er avtalt eller sagt. Mail er tingen, men nå skal jeg finne kassen.

Dag 41 – 12. juli 1999

Harald

I dag skulle vi ha befunnet oss i Gibraltar, men det gjør vi ikke. Etter fylling av diesel i Almeria dro vi avgårde igjen klokken 1800. Jeg trodde vi fortsatt hadde rom vind eller at vi ihvertfall skulle få det etter at vi kom ut av bukten hvor Almeria ligger, men den gang ei. Vi hadde seil oppe, men vinden holdt seg rett imot. Til og begynne med moderat og så økende. Jeg fikk ikke sove på min frivakt på grunn av sjøgang. Sto opp kl. 0030 og deltok sammen med Andreas til klokken 0200 da Gunnar sto opp og Andreas tørnet inn. Da klokken var 0600 blåste det 30 knop over dekk og sjøen var så voldsom og krapp at det nesten ikke gikk fremover. Jeg hadde tro på at vinden skulle løye ved soloppgang, men orket ikke å vente. Purret Andreas og besluttet å seile innover mot land. Fokken som var tatt ned måtte settes. Nærmeste havn på kartet var passert og vi måtte returnere og miste ca 10 nautiske. Men ikke før hadde vi lagt om kursen og fått opp fokken så la vinden seg betydelig. Som sagt så hadde jeg problemer med å akseptere at vi skulle miste 10 nautiske som Gunnar og jeg møysommelig hadde hakket oss igjennom, så det ble så vi prøvde oss mot vinden igjen. Klokken ble etter hvert 0800 og Maren og Beate kom på dekk. Mange timer uten søvn medførte at såvel Andreas, Gunnar som jeg følte at vi måtte ha oss en dupp. Andreas og Gunnar i salongen og jeg på dekk. Maren tok hånd om seilasen. Vinden økte imidlertid på igjen og Maren purret meg. Vi besluttet på nytt å gå mot land. Vi var kommet over i et område hvor vi ikke har detaljkart og følgelig vet vi ikke hvor det finnes havner. Den siste havnen som vi hadde kart over var Motril, men den lå nå ca 25 nautiske lenger øst. Vi stevnet inn mot nærmeste tettbebyggelse og fant en havn. Hva det heter her er noe usikkert, men vi har sett på skilter at havnen er benevnt som Puerto de Andalucia, en ganske stor fiskerhavn med lystbåthavn innerst. I den sterke vinden var det vanskelig å legge til men det gikk bra. Ikke før hadde vi lagt til før vi ble anmodet om å flytte oss til enden av en utstikker lenger inne. Jeg mente det var best å snu båten der inne slik at vi ble liggende med baugen mot vinden. Det var litt risikofylt for om ikke snuprosessen gikk ville vi drive inn på båtene lenger inne. Vel, det gikk. I den kraftige motsjøen som vi hadde fikk vi det samme problemet som vi hadde på tur fra Sardinia, nemlig dårlig miljø i maskinrommet som såvidt vi har kunnet konstatere skyldes eksos. Er det ikke typisk. Dersom du ikke finner årsaken til et problem og det forsvinner av seg selv, vel da er problemet ikke løst og vil komme tilbake. Vi vet fortsatt ikke årsaken, men fenomenet dukker altså opp i kraftig motsjø. Vel fortøyd klokken 1300 gikk jeg rett til køys og var ikke oppe igjen før klokken 1730. Maren hadde ordnet med havnekontoret, havneavgift m.m. Sammen med Beate hadde hun også vært ute og handlet. Etter at de var kommet tilbake, gikk vi ut og spiste på restaurant. Inklusive drikke kostet det kr. 600.- for fem personer. Tilbake til båten viste det seg at vinden både hadde løyet og snudd 90 grader. Tidligere så blåste det fra sørvest, nå blåste det fra nordvest. Jeg tok opp spørsmålet om å dra videre, men fikk ikke noen positiv respons på det. Vi blir følgelig liggende til i morgen. Jeg er bekymret for tiden. Skulle gjerne hatt god tid i Atlanteren og i Nordsjøen. Der tror jeg det kan bli mer behov for landligge enn her. Vel, vi får se.

Beate

Ja, jeg må vel skrive et lite innlegg på denne hjemmesiden jeg også. Jeg vil først takke for en kjempefin tur her i Middelhavet, det har vært en sommer jeg aldri vil glemme ! Jeg kom på sammen med pappa, Gunnar, på Capri mandag 26. Juni. Det første som møtte oss, søndagen vi kom til Capri, var noe som kunne minne om, ettersom jeg forestiller meg, monsunregn. Det regnet ikke, det fosset ned fra oven. Vi satt da for det meste under et "party- telt ", på utsiden av en restaurant sammen med mange andre som søkte ly for regnet. Men på kvelden når vi hadde leid oss inn på et hotellrom ble pappa og jeg enige om at dette var jo en opplevelse i seg selv. Som dere har lest de andre dagene har vi vært mange plasser, og bare noen av de stedene har jeg vært før, så det har vært det største med denne ferien; å få se så mange fine plasser. Plassene er så forskjellige så en favoritt er det vanskelig å velge ut. Det er en av tingene som er fint med denne måten å reise på, at man får se mange plasser, noen med mye snobber og store båter, noen med mest lokalbefolkning, noen med mye skandinaviske barnefamilier på pakketur og noen med bare unge mennesker på fest- tur. Da blir man i alle fall ikke lei av noen av stedene ? Endel på sjøen har jo også vært, mer enn jeg noen gang har vært før. Disse turene har vært både og… men det er jo de fine opplevelsene som henger igjen. På overfarten fra Procida til Sardinia tror jeg at jeg hadde den beste dagen i mitt liv. Solen stekte hele dagen, det var en frisk bris over det rolige havet, og alt var så å si ganske perfekt! Vi lå og solte oss hele dagen, og midt på dagen var vel selve høydepunktet, det kom en flokk med delfiner! Jeg så på de hele tiden mens de lekte seg i baugen på båten, og ble virkelig fascinert. Jeg har sett delfiner i fangenskap, på delfinshow og lignende, men ingen ting kan måle seg med dette, å se delfinene komme opp fra det utenkelig dype og klarblåe vannet! Jeg fikk knipset noen bilder av de nydelige skapningene mens de gjorde sine kunster, så nå er det bare å håpe de blir noe fine. Vi mannskapet i mellom har også kommet godt overens og har hatt mange koselig kvelder med spill, gitarsang og middager, så det har ikke vært noe problem der nei. Til høsten skal jeg begynne på folkehøgskole i Børsa, og da er det trygt å vite at jeg kjenner en koselig familie ikke så alt for langt unna… I dag er det tirsdag, så jeg har bare denne og morgendagen igjen, før jeg flyr hjem igjen tidlig på torsdagen. Jeg må si at jeg gleder meg til å komme hjem til Arendal nå, å se alle kjente igjen, og jeg er så heldig at VM i offshore er den helgen jeg kommer hjem så da er det x-tra med liv i byen! Så da vil jeg avslutte slik jeg begynte; å takke for en uforglemmelig tur her på Lyna, og ønske dere en riktig så god tur oppover mot Norge igjen! Takk for meg

Dag 42 – 13. juli 1999

Harald

I dag var jeg tidlig oppe, allerede klokken 0500. Jeg tror nærmest jeg våkent av at det ikke blåste. Jeg tok en tur opp på dekk og lurte på om jeg skulle vekke de andre slik at vi kunne komme oss avgårde. Det ble ikke til at jeg gjorde det. Jeg fant køyen igjen og sto ikke opp før klokken 0800 da det fortsatt var ganske pent vær. Jeg dro inn på havnekontoret For å få værvarslingen men de åpnet ikke før klokken 0900. De meldte styrke fire fra nordvest og det hørtes veldig bra ut, også det at vindstyrken skulle minke til tre. Det tok imidlertid noe tid før vi ble klar og mens vi gjorde oss klare snudde den vinden vi hadde hatt om morgenen og vi fikk den gamle, rett imot. Den bare økte og økte utover formiddagen. Noen tyskere som var innom kunne fortelle at på TV hadde de meldt storm. Så galt var det nå ikke, men det var heller ikke det rette været å dra ut i. Vi kunne se de store sjøene i moloinnløpet. Vi besluttet å vente å se det hele an. Gunnar satte igang med å pusse fordekket og tette mulige sprekker med Sikafleks. Det hadde nemlig den natten vi hadde så dårlig vær, vist seg å være lekkasjer i dekk som medførte at såvel Beates, Gunnars som min køy ble våte. Andreas og jeg tok en ny innsats på riggen. Vi hadde planlagt å flytte lensetaklene opp på øverste beslag fordi dette løftet seg i akterkant.. Etter at masten brakk saget vi av kinnbakkene, slik at vi såvidt fikk plass til to beslag over vantene som også måtte ha plass på nytt. Både rærne og pikfallet er festet i det øverste beslaget. Gaffelen peker nå høyt over det som er igjen av stormasten og vi var engstelige for at beslaget rett og slett skulle vri seg av. Det ville vært katastrofe. Andreas fikk også tatt en skikkelig reparasjon av forluken. Selv fikk jeg skiftet skinn på gaffelen og klaumakken. Jeg synes ikke jeg kan bruke tid på å forklare hva det er. Ring til Gunnar Ravlo eller Helge Ryvarden om du vil vite det. Ut over ettermiddagen minket vinden og jeg gjorde meg på nytt til talsmann for å dra. Klokken var blitt 1800. Jeg regnet med at vi skulle kunne komme oss til Gibraltar i løpet av en natt. Maren hadde samlet skitne klær i løpet av formiddagen og hadde dratt avgårde med taxi for å få dem vasket. De kunne imidlertid ikke lever tilbake før dagen etter, så jeg tror hun var litt skuffet etter alt strevet. Beate og Maren hadde i tillegg en handletur samt en tur på stranden for å hente sand til Mahon. Han må ha ren sand for at han skal bruke den plassen eller kassen vi har gjort istand til ham til fornødenheter. Han er helt renslig. Vi kom avgårde kl. 2130 og det var ganske så bra føre, selv om det var en det gammel sjø. Vinden hadde lagt seg. Litt usikre var vi, for vi hadde fått opplyst at denne vinden som vi hadde hatt, den blåste i fire dager, selv om den holdt fred om natte. Men det skulle ikke bli vinden som ble problemet denne gang, men det må du lese om på dag 43. Jentene sammen med Andreas tok den første vakten frem til klokken 2400 da vi begge ble purret. Jeg hadde et slik søvnunderskudd at jeg sa rett og slett at jeg ville sove videre. Gunnar har imidlertid etterhvert blitt meget habil og kjenner seg trygg. Han lot meg få sove.