Periode

Dag 15 – 17. juni 1999

Harald

En skulle ikke vente flere dager med å skrive, men det har vært så mange andre oppgaver å løse at det å skrive har blitt nedprioritert. Det er så mange interessante detaljer som blir borte bare etter en dag eller to. Vi får se om vi nå ikke klarer å komme á jour og så deretter tar dagsrapportene dag for dag.

Når jeg nå sitter og skriver er klokken 0300 søndag morgen og vi er endelig underveis igjen til Capri ved Napoli. Etter at vi hadde kommet oss inn til havn på onsdag kveld fikk vi kontakt med en av de "innfødte" som faktisk snakket fransk. Kommuniseringen gikk ikke spesielt lett. Han hadde jobbet 15 år i Tunis og den fransken som de snakker der, negerfransk, er ikke så lett å forstå. Det ble imidlertid avtalt at han skulle sørge for at det kom en mekaniker til båten dagen etter kl 0800.

Jeg var derfor tidlig oppe før kl. 0800 italiensk tid. I og med at jeg fortsatt hadde klokken stilt etter gresk tid ble det faktisk før klokken 0700. Allerede dagen før hadde jeg laget utførlige arbeidstegninger som viste hvordan hjulet burde og kunne repareres. Mekanikeren kom ikke før etter klokken 0900. Jeg viste ham remhjulet og tegningene. Tegningene hadde han ingen interesse av, men hjulet tok han med seg og antydet at han ville komme tilbake klokken 1300.

Etter hvert som flere våkent ombord startet vi med å rydde på dekk. Der var det mange oppgaver å ta fatt på. Forseilene ble sjaklet av og surret til baugsprydet. Flere hundre meter med tauverk og blokker ble montert av, merket og lagt bort. Selv jobbet jeg for det meste i maskinrommet. Ladingen hadde ikke vært særlig bra på overfarten fra Patras og jeg monterte et LADAC-system som jeg hadde med fra Trondheim. Maren hadde med en ny shunt til ampermetret til motorinstrumentene som også ble montert.

I løpet av dagen kom vi i kontakt med en fyr som kom ut på piren sammen med datteren sin som sa seg villig til å kjøre jentene til supermarkedet. Det ble til at Grynet og Åse dro for å handle. Da de kom tilbake tok vi frokost med ferskt brød. Klokken ble faktisk 1700 før de kom tilbake med remhjulet. Ikke bare var remhjulet mesterlig reparert, dvs. nærmest sveiset sammen på ny, men de hadde også med nye remmer, hvilket imponerte meg. I fjor sommer brukte jeg en hel dag i Napoli for å få kjøpt et nytt sett med remmer. Etter å ha fått montert det hele på plass, var det en fryd å få startet opp. Remhjulet fungerte perfekt, helt uten kast. Det gode humør skulle imidlertid ikke vare så lenge. Det viste seg at 24-voltsdynamoen hadde sluttet å fungere. Jeg antok at det hadde sammenheng med at dynamoen hadde blitt dynket med kjølevann i forbindelse med at motoren kokte. Normalt ville jeg vel ha tatt den ut, demontert den og forsøkt å reparere den selv, men han som snakket negerfransk var fortsatt tilstede, han var til og med delvis ombord og hjalp til å rydde på dekk. Han lovte å skaffe tilveie en elektriker til dagen etter klokken 0800. Det ble til at jeg satset på dette tilbudet. Det var allikevel nok oppgaver å gå løs på.

Etter at det meste av tauverk og seil var ryddet, begynte vi å se på om vi klarte å få løs mastetoppet som hadde gått gjennom dekk. Det var ikke en lett oppgave, tung som den var med alle beslagene, selv om alle blokkene og tauverket var koblet løs. Mastetoppen var brukket akkurat der den gikk gjennom dekk og vi måtte inn in kabinen å sage den helt av for å få den løs.

Under dette arbeidet hadde vi fått nytt besøk av fiskeren fra i går, han som kalte meg bastard. Vi hadde lovet å flytte oss fra plassen hans på morgenen, men det hadde vi ikke fått gjort på grunn av at motoren var ute av stand. Fiskeren brukte ikke lenger skjellsord, men det var åpenbart at han var meget misfornøyd med opplegget. Sent på ettermiddagen, etter at vi hadde fått det nye reimhjulet tilbake, kom han nedover på havnen i ens ærend for å se til at vi flyttet.

Med noe hjelp av folk inne på land til flytting av noen små fiskebåten fikk vi til slutt plass bak en engelsk seiler. Denne havnen som vi ligger i, er egentlig ikke noen havn hverken for lystbåter eller fiskebåter. Etter det vi har fått opplyst er det en meget stor industrihavn som er bygget for EU-midler. Den industrien som havnen skulle betjene har imidlertid oppgitt driften slik at fiskere og lystbåter har overtatt. Når jeg nevner dette, så er det fordi dette forklarer at det ikke er så lett å fortøye. Fortøyningspullertene er kjempestore, men det er ca 50 meter mellom hver pullert. Dette medførte at vår fortamp måtte festes i båten til engelsmannen som lå foran oss.

Andreas og jeg hadde allerede begynt å få tanker om hvordan vi skulle få til en nødrigg på Lyna. Det første vi måtte få ordnet var å få opp et fall i den nakne masten som sto igjen. Den var ribbet for enhver form for innfesting. Alle beslag og vant var blitt med mastetoppen ned. Å få opp et fall skulle imidlertid ikke by på noe problem tenkte jeg. Jeg anser meg for en habil masteklatrer. Etter at vi hadde fortøyd på nytt, tok jeg følgelig frem regnbuksen, det er den som gjør susen. Den suger seg så godt fast at det er lett å klatre opp. Men der skulle jeg ta grundig feil. Min erfaring jeg jeg fra de forholdsvis tynne mastene på Bør og Midnight Queen. Dette skulle vise seg å være noe helt annet. Med en mastediameter på ca 30 cm er det bare så vidt en klarer å holde seg fast. Allerede da jeg var kommmet halveis, var jeg så sliten at jeg regnet med at jeg måtte gi opp. Pusten gikk som på en hval og jeg begynte å bli redd at jeg skulle falle ned. Det var ikke krefter igjen. Men med flere og flere pauser kom jeg da til slutt opp og fikk festet den tunge blokken som jeg hadde hengende på ryggen. Det tok nesten en halv time før jeg kom meg etter denne kraftanstrengelsen, med svie både på innsiden av lår og armer.

Noe tidligere på dagen hadde vi kommet i kontakt med nok en innfødt, som ikke snakket noe annet språk enn sitt eget. Vi forsto imidlertid at han tilbød seg å kjøre oss til en restaurant hvor vi kunne kjøpe pizza. Nokså sent kom han på nytt og det ble til at vi ble med. Han måtte kjøre to turer. Det viste seg at vi var de eneste gjestene på denne restauranten så vi berget på en måte kvelden for eierne, dvs. familien. For å kjenne igjen Andreas og Åse som hadde begynt å gå, ble Maren spurt om hun ville bli med å hente dem, hvilket hun gjorde. Mens vi spiste fikk vi høre av Maren at denne innfødte, som heter Nicolas og er ca 50 år, hadde tilbudt Maren å ta henne med inn til sentrum av byen hvor hun skulle kunne treffe gutter på sin egen alder. Dette hadde Maren sagt seg uinteressert i, men hun følte et visst ubehag ved dette for fyren presset på og ville ha henne med. Han kjørte oss også tilbake til båten og ble da med ombord og fikk en aquavit eller to. Det ble nokså sent. Dagen etter skulle han ordne med både det ene og det andre for oss. Elektriker til dynamoen, is til kjøleboksen m.m. Men vi så ikke noe til ham dagen etter nede på havna.

Dag 16 – 18. juni 1999

Harald

I påvente av elektrikeren som skulle komme var jeg også i dag oppe før kl. 0800. Jeg tror klokken var bortimot 0930 før han kom. Det var to personer. Ingen av dem snakket annet enn italiensk, men med en del plunder fikk jeg da forklart hva problemet var. De spurte om jeg ville bli med å se på at de reparerte dynamoen og det ble til at jeg gjorde det. Problemet viste seg ganske riktig å ha sammenheng med at dynomoen hadde fått vann på seg i forbindelse med at motoren hadde kokt over da reimhjulet gikk i stykker. Det var noe kjekke karer. De ordnet også med alarmklokken til oljetrykket med det samme de var ombord. Strammet opp remmen til 12-voltsdynamoen gjorde de også. 220.000 lire, dvs. cirka kr. 1.100.- var ikke urimelig for to manns arbeid en hel formiddag. Mynter og visittkort ble utvekslet før de dro.

Selv om en ikke snakker samme språk er det utrolig hva man klarer å utveksle av opplysninger. Jeg fikk blant annet opplyst at det skulle være fest oppe i byen samme kveld. Tidligere hadde vi fått opplyst det samme og at det var en fest for San Salvatore. Elektrikerne opplyste imidlertid at det var en fest for det lokale fotballaget, Regina, som etter å ha spilt i serie B i 87 år, nå hadde rykket opp i serie A.

Arbeidet med riggingen gikk videre i dag. Når jeg beskriver dette nokså inngående, så er det nesten mest for min egen del. Jeg har forståelse for at dette ikke har all verdens interesse for de fleste. Hele riggen på en jakt som Lyna er først og fremst stivet av med vantene som hviler på kinnbakkene ved gods. I og med at mastebrekket var nettopp her, var det ingen innfestingsmulighet tilbake. Vi bestemte oss derfor å halvere kinnbakkene, dvs. sage dem av like over den nederste bolten. Det er tungt arbeid å sitte i en båtsmannstol og sage og slå ut bolter cirka en halv meter høyere enn der du har hodet. Kinnbakkene er i tillegg limt slik at vi måtte bruke kiler for få av den øverste delen.

Da det begynte å bli mørkt hadde vi kommet så langt at vi kunne begynne å gjøre klar vantene for innfesting igjen. Åse og Grynet hadde tatt nøyaktig mål av disse slik at de skulle komme riktig på plass igjen. Vi hadde ikke all verdens tid på oss til dette arbeidet. Først hadde vi mistet 11 dager i Patras og nå dette. Våre tidligere naboer på Ugla, Gunnar Adolfsen og hans datter Beate, skulle komme til Napoli på lørdagskveld. Vi hadde på dette tidspunkt hatt flere samtaler med Gunnar, som hadde blitt kjent med vår situasjon gjennom hjemmesiden. Vi ga utrykk for at vi ville ha forståelse dersom Gunnar valgte en annen ferieform enn å bli med et ulykkesskip som Lyna. Men Gunnar så ikke svart på det. Han ville komme sammen med Beate.

Etter dagens strabaser, sene kvelder og tidlig oppe, var jeg nokså sigen da vi avsluttet arbeidet like før klokken 2100. Da hadde vi hatt en ny skikkelig opprydding på dekk. Vi hadde nemlig invitert det engelske ekteparet i båten foran på en drink. Alle hadde vært borte ved marinakontoret og tatt seg en dusj. Nokså primitivt. Et spring og en kort liten slange ute i friluft. Klokken 2045 kom engelskmannen og fortalte at kona var i dårlig form så de kunne ikke komme. Kanskje hadde dette sammenheng med at de skulle dra videre tidlig neste morgen.

Vel, det ble ingen drink sammen med dem. Derimot var det fest oppe i byen og samtlige bortsett fra meg, som var dyktig sliten og tøtt, ville opp i byen. Når jeg hadde liten lyst, så hadde det også sammenheng med at det var langt å gå, cirka 5 km, for vi visste ikke hvordan vi skulle få tak i en taxi. Men lysten på mat gjorde vel utslaget for mitt vedkommende. Det var som sagt et godt stykke å gå og det var bekk mørkt. Det første opplyste stedet vi kom til, var restauranten fra dagen før. Der krysset vi motorveien og kom på samme side som restauranten, og hvem dukker ikke da opp? Jo, Nicolas fra kvelden i forveien. Han insisterte på å kjøre oss inn til sentrum og det ble til at vi aksepterte det. Grynet, Åse og Andras dro først. Maren, som på grunn av hans forslag dagen før likte fyren dårlig, ville holde seg til meg, så vi begynte å gå inn mot sentrum mens vi ventet på at Nicolas skulle komme tilbake.

Sentrum var pyntet nærmest med en slags form for opplyste julegater og det var rigget opp en sene like ved kirken. Det var også satt opp en rekke boder hvor de solgte forskjellige former for juggel, luftgeværskyting m.m. Vi havnet etter hver på stedets fineste fiskerestaurant, La Lanterna, hvor vi fikk en rekke forskjellig fiskeretter, blekksprut m.m. Det var Nicolas som tok oss med dit, og han ble også med og spiste. Jeg hadde begynt å bli nokså klar av fyren. Han virket nokså innpåsliten og ville at vi skulle bli lenger på restauranten, bestille kaffe, grappa osv. Men vi ville gå. Det var ingen billig restaurant og jeg syntes det var en dårlig kveld til en høy pris.

Men vi kom oss da til slutt tilbake til båten. Grynet, Maren og jeg først. Andras og Åse begynte å gå. Maren varslet allerede i bilen om at hun ikke ville bli med Nicolas tilbake for å kjenne igjen Andreas og Åse, og jeg sa at jeg kunne gjøre det. Da vi var fremme ved båten var Maren snar for å komme seg fort ombord, men Nicolas var like snar og fikk tatt opp spørsmålet om ikke Maren kunne bli med tilbake. Det ble meg som gjorde det. Etter at vi hadde fått hentet Andreas og Åse sa vi god natt og for egen del hoppet jeg til køys nokså omgående. Før jeg sa god natt til Nicolas hadde han på nytt påtatt seg å ordne med is, vann til båten, grappa m.m. Andreas var ikke like snar med å gå til sengs og han kunne fortelle at Nicolas og han som snakker negerfransk hadde oppholdt seg ved båten i 2 timer etter at jeg hadde lagt meg, dvs. cirka til kl. 0300 Harald

Dag 17 – 19. juni 1999

Harald

Ukuelig optimistisk hadde vi dagen før planlagt å komme avgårde i 12-tiden i dag. Men for det første er det bare jeg som er oppe i rett tid, og for det andre så tok det gjenstående riggarbeidet mye lenger tid en vi hadde antatt. Vi fikk riktignok vantene på plass i løpet av formiddagen og det var godt å se. Men vi følte at vi også burde fil opp et fokkestag og lensetakler før vi dro.

Dette tok tid. Det var de to nederste beslagene fra den avbrukne toppen som skulle på plass. Disse beslagene er tunge, de er laget av 10 mm flatjern, cirka 10 cm brede og det å få åpnet dem noe slik at de skulle gli over den lille mastetoppen som vi hadde laget ved å halvere kinnbakken, var slett ikke lett. Først ut på ettermiddagen hadde vi fått dette på plass. Rærne, som vi også gjerne skulle hatt på plass, lå fortsatt nede på dekk da vi dro over på andre siden av havnen for å fylle drivstoff og vann cirka kl. 1700. Klokken 1800 kom vi avgårde. Grynet hadde på forhånd fått tatt en handlerunde sammen med eldre kar med en meget liten lastebil, hvor det egentlig bare er plass til en person i forsetet.

Hjemmelaget spagetti ble servert cirka klokken 2200, hvoretter jeg hoppet til køys. Min vakt skulle starte klokken 0200 og jeg måtte få meg litt søvn før det. Det ble følgelig Andreas og Åse som fikk navigere oss gjennom Messinastredet. Min vakt er nå nesten snart slutt. Klokken er 0545 og det er Maren og Grynet som skal gå på vakt. Det er allerede blitt lyst og vi har øya Stromboli ute til babord. Vi ligger nokså langt ute fra land. Det gir den rette linjen mot Capri, hvor vi håper på å være fremme i kveld en gang. Det er fortsatt cirka 122 nautiske mil igjen.

ADDENDUM

Akkurat ferdig med å skrive, det var bare loggføringen som sto igjen av min vakt. En av kontrollene i forbindelse med loggføringen er å kjenne på eksosrøret om det er varmt. Det er for å kontrollere at eksosrøret får kjøling. Det var meget varmt. En times arbeid med feilsøking viste at det var impelleren som var røket. Denne ble skiftet da vi hadde en ekstra. Klokken er nå 0800 og jeg akter å hoppe til køys.

Dag 18 – 20. juni 1999

Harald

Jeg får fortsette litt der jeg slapp i går. Det siste jeg skrev om var kjølingen til eksosen. Jeg må skrive litt mer om det. Selve eksosrøret ut fra motoren er av stål, men etter cirka en meter går eksosen over i gummislange. Selv om denne slangen er nokså varmebestandig, tåler den ikke varmen av eksos. Fra samme punkt er følgelig eksosen tilført sjøvann fra en pumpe som holder slangen kald, forholdsvis kald. En del av maskinloggføringen består i å skrive OK på eksoskjøling etter at man har lagt hånda på slangen og følt om denne er varm. Det var den sjekken som medførte at eksosslangen berget.

Den var allerede blitt meget varm. Årsaken til at impelleren hadde sluttet å fungere var at den ikke lenger beholdt grepet på akslingen. Dette kan igjen skyldes at pumpa er strupet. Det er grense for hvor mye kjøling det er fornuftig å tilføre eksosslangen. Vannet skal tross alt blåses ut. Vel, reparasjonen har så langt vært vellykket.

I dag har vi hatt en litt kjedelig dag. For det første har det vært gråvær med enkelte regnbyger, det er nokså uvanlig. Dernest har vi hatt nokså kraftig sjøgang fra vest som kanskje er årsaken til at alle har vært nokså trøtte og har sovet når muligheten har vært tilstede. Jeg sitter her med nokså dårlig samvittighet for Gunnar og Beate. Ingen av oss har hatt tanke for at vi kom til å miste telefonforbindelsen, så langt ute som vi ligger. Opprinnelig plan fra i går om å seile til Capri er forlatt. Vi ville ikke vært fremme før langt etter midnatt. Vi tar nå sikte på å seile til en by et stykke sør for Napoli som heter Maratea. Klokken er nå 1655 og det er enda 21 nautiske inn dit, så vi er nok ikke der før cirka klokken 2200.

Noe måtte selvsagt svikte også i dag. I dag er det GPS kartplotteren som har sviktet. Jeg har gjort alle mulige undersøkelser uten å finne årsaken. Det kan være antenna. Det er litt kjedelig at den har sviktet. Vi har riktignok en ekstra GPS nede, men den har ingen kartfunksjon.

Maren

Ble vekket noe etter vakttimene mine hadde startet, satt på kjøkkenet sammen med mamma og leste bok, byttet på å holde utkikk. Resten av dagen var noe søvnig, alle unntatt pappa sov noen timer på dekk. Det var overskyet hele dagen med antydninger til regn innimellom. Etter noen timer bestemte vi oss for å gå inn til Maratea som ligger på fastlandet, cirka a70 nautiske mil fra Capri. Capri ville vi ikke ha nådd før i morgen tidlig. Da vi skulle begynne innseilingen begynte det å regne, det høljet ned. Ikke noe vanlig trønderregn, men store dråper, tett i tett. Alt ble søkke vått på få minutter. Pappa, Andreas og jeg i fullt regntøy. Sikten hadde vi også mistet, og vi kunne ikke finne åpningen i moloen. Havna var liten og fin, og stappe full. Vi la oss ved bensinpumpa, med tanke på at vi skal dra tidlig i morgen. Gikk en liten tur på land. Byen er kjempesøt, med en dyr klesbutikkk hvor vi fant mye fint til himmelhøye priser.

Alle tok en tidlig natt. Til en avveksling hadde vi til og med spist middag til normal tid i dag, klokken 1700. Ellers er det eneste som plager meg for tiden er myggen, de spiser meg fullstendig opp. 10 stikk under ankelen er rekorden. Men det hjalp godt å høre av Åse at man regnes som seksuelt attraktiv hvis man blir oppspist av mygg. Nikolai er jo et bevis på dette, selv om det ikke var bare hyggelig.

Dag 19 – 21. juni 1999

Harald

Jeg får starte med å fortelle slutten på gårdagen. På tur inn mot Maratea skyet det til og like før vi var fremme fikk vi et voldsomt regnskyll om vi sjelden har sett maken til. Vi mistet nærmest all sikt og en ble gjennom våt på et øyeblikk. Vi fikk også erfare at båten ikke er tett i dekk. Vi avdekket store lekkasjer, særlig i skylightene og i dekksprismene.

På tur innover mot Maratea oppdaget jeg en nokså stor lekkasje i vannlåsen til eksosen. Jeg tror den kan ha oppstått i forbindelse med at eksosen ble kjørt tørr en periode, dvs. at det var dette som utløste lekkasjen. Forøvrig må det ha sammenheng med den krypstrømmen som vi har hatt ombord i vinter. Vannlåsen er også av rustfritt stål slik som vanntanken og lekkasjen har oppstått der tanken er i kontakt med skroget. Lekkasjen innebærer ikke at vi får eksos ut i maskinrommet. Det er bare vann som trenger ut. Lekkasjen er i bunn av tanken og der vil det alltid være vann.

Innseilingen til Maratea ble ganske spennende. På grunn av skydekket var det veldig mørkt og det var ikke lett å finne moloåpningen. Selve havna var veldig trang, men når vi først var kommet inn dit, tok vi det med ro og sonderte terrenget. Det ble til at vi bestemte oss for å legge oss alongside ved bensinpumpene. For å komme oss dit måtte vi rygge mellom en del båter som lå med anker ute. Det var nokså trangt. Vi må også ta hensyn til at vi har rærne liggendes på dekk og de stikker nokså langt ut. Maratea er en koselig havn, men med få muligheter for proviantering. Andreas og jentene tok en liten tur på land mens jeg gjorde et forsøk på å reparere vannlåsen. Forsøket ble gjort med et stykke presenningsduk med sikafleks som ble lagt innvendig der hvor lekkasjen er. Jeg glemte å nevne at lekkasjen fungerte som en skikkelig havsaltprodusent. Med den høye temperaturen som vi har i maskinrommet, vil det hele tiden tørke en del saltvann der lekkasjen er. Jeg har fortsatt ikke vasket bort disse saltkrystallene, som sikkert nok er tilstrekkelig til å fylle opp flere saltbøsser.

Dagen i dag startet litt etter klokken 0800. Vi hadde avtalt i går at vi skulle prøve å komme avgårde senest klokken 1000. Det holdt nesten. Klokken 1030 var vi ute av havnen. Da hadde Maren vært oppe i byen og handlet litt og vi hadde fått oss en deilig frokost. Utpå hadde vi fortsatt den samme sjøen som i går, men til å begynne med mer rett i mot slik at vi rullet ikke så mye.

Andreas og jeg tok fatt på enkelte tettingsoppgaver i sjøgangen. Flere kraftige regnskyll i løpet av natten hadde vist at det var behov for det. Andreas startet med den aktre hytta og dekket rundt denne. Selv startet jeg med det store hullet som vi har fått i dekk der mastetoppen gikk igjennom som en torpedo. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gjøre en litt skikkelig reparasjon av dette hullet, men med de redskaper og det utstyr som står til rådighet, tror jeg at jeg må nøye meg med en provisorisk bot.

Noe har sviktet ombord hver dag og jeg var forså vidt forberedt på at noe også måtte svikte i dag. Om det er av alvorlig art eller om det lett lar seg ordne, si det vet man ikke. Med de erfaringer som jeg etter hvert har, kan jeg ikke lenger si at jeg møter hver dag med trygghet og optimisme, men snarere en slags uro for hva er som i dag skal gjøre dagen vanskelig.

Etter et par timers fart kom dagens overraskelse i så måte. Jeg hadde forut for dette drevet og justert turtall og vridningen på propellen for å få til cirka 6 knops fart i motsjøen. Plutselig raser turtallet nedover og motoren stopper. Jeg kunne egentlig ikke to annet enn at det måtte være forfiltret til dieselen som var tett, men det har aldri skjedd på den måten før. Vanligvis får vi en periode hvor turtallet varierer uten at motoren stopper. Nytt dieselfilter hadde vi ikke, men jeg hadde en fire, fem filtre som jeg hadde vasket og renset i fjor. Det filtret som sto i var vanskelig å få løs på grunn av det vakuum som hadde oppstått, hvilket styrket min tro på at min diagnose var riktig. Etter å ha pumpet frem diesel startet motoren villig og har frem til nå, dvs. klokken 2245, gått meget fint.

Før vi startet id ag testet jeg lekkasjen på vannlåsen. Den var ikke vellykket og jeg la på en utvendig bot før vi dro fra havn. Det ble nesten tett. I skrivende stund har vi Capri rett foran oss. Det er mørkt og vi har halvmåne. Gunnar Adolfsen som sitter der sammen med Beate og venter på oss har nettopp ringt. Det er bare Andreas og jeg som er oppe. Resten har tatt seg en dupp.

Dag 20 – 22. juni 1999

Harald

Slutten på gårdagen gled inn på dagen i dag. Klokken var 0200 før vi la til kai på Capri. Gunnar ringte oss da vi var kommet inn på havna og sa fra om hvor vi kunne legge oss. Han hadde avklart det med havnekontoret. Det var helt ytterst på innsiden av moloen. Litt senere kom Gunnar og Beate, ikke gående, men i gummibåt fraktet over av en havnebetjent. Det ble et hjertelig gjensyn med flere drinker og vi kom oss ikke i seng før cirka kl. 0400. Like etter at vi kom innenfor moloen begynte det å blåse mye kraftigere. Det var flaks at vi kom oss inn nettopp da. Det været som kom var temmelig stygt. Det vil si vi fikk fortsatt sol og varmt vær, men det blåste så kraftig at mindre rutebåter var innstilt. Det var heldig for oss for det var sannsynligvis årsaken til at vi fikk ligge der. Vinden kom fra nordvest og den satte opp en kraftig sjø som vi også kunne merke inne i havnen innenfor moloen. Det var en urolig havn med anløp av større rutebåter hele tiden.

Etter en god frokost tok vi fatt på en del oppgaver. Gummibåten som hadde blitt slengt frem og tilbake i davitene bak en hel dag var i en sørgelig forfatning. Den ene pontongen hadde nærmest åpnet seg og hele akterspeilet, dvs. motorbrakketen, var revet løs fra resten av båten. Det var bare innfestingen i bunn som holdt båten sammen. Vi fikk løftet av påhengsmotorene og løftet båten inn på moloen. Andreas begynte med reparasjon. Selv fikk jeg tatt en del telefoner til Ladac i Norge og etter noe strev kom ladingen på 24-voltsdynamoen i gang. Fortsatt syntes jeg at voltstyrken under ladning var noe lav, men spesialisten i hos Ladac sa det kom til å ordne seg når batteriene ble mer fulladet.

Litt ut på dagen begynte vi å se på riggen igjen. Jentene dro en tur opp i byen, den ligger lenger oppe og det tar cirka en halv time å gå. Det er så tungt å løfte på plass og feste blokkene at vi tredde ut både storråfallet og skværråfallet før blokkene ble heist opp til Andreas om satt oppe ved gods i båtsmannsstol. Han måtte sitte der også mens vi tredde fallene på nytt. Topplentene på begge sider av masten ble huket inn direkte. Dermed var det klart for å heise rærne og det fikk vi gjort.

Hva vi oppnådde med dette? Jo, for det første fikk vi fjernet rærne fra dekk. De hadde ligger der og sperret fremkommeligheten på dekke siden mastebrekket. De stakk forøvrig nokså langt ut over dekket også. For det andre pyntet det litt på utseendet til Lyna. Selv om det ser underlig ut uten mastetopp, så ser Lyna litt mer rigget ut etter hvert. Det tredje som vi oppnådde med dette, og kanskje det viktigste, er at vi har fått skværseil og eventuelt breifokk å seile med på rom vind.

Arbeidet som Andreas har utført på gummibåten ser så langt ut til ikke å lykkes. Andreas er mest innstilt på å gi opp hele båten. Jeg for min del ønsker å gjøre noen ytterligere forsøk på å få den i orden. Jeg må imidlertid innrømme at den nok synger på siste verset.

Klokken ble 2100 før vi kom oss avgårde for å spise. Det ble på en pizzarestaurant like i nærheten nede ved havnen. Etter en kaffe avec ombord så jeg langt etter køyen. Det har for mitt vedkommende blitt litt smått med søvn i det siste.

Maren

Som fortalt var vi jentene i byen. Vi gikk i et langt smalt smug, med masse trapper helt opp til byen. Der vi kom rett inn på torget, vi vandret gatelangs på leting etter hatter, og andre ting vi kunne ha lyst på. Vi gikk forbi den ene merkebutikken etter den andre, og alt var til priset DYRT. Etterhvert bestemte vi oss for å prøve å finne de butikkene de fastboende handlet på, men måtte fort gi opp da vi merket at vi hadde gått oss bort. Etter mange endesmug, og skumle kryss kom vi oss tilbake til torget. Da vi begynte å gå ned alle trappene merket vi at vi ikke hadde helt taket på å gå fort ned trapper. Redningen ble å herme etter en mann som kom susende forbi. Den store hemmeligheten for å gå fort i trapper er å slippe løs knær og slenge med armer. Litt bøy i knær er også viktig. Da vi kom ned på havna fant vi butikken vi hadde lett etter, billig og med mye rart. Vi kjøpte kort og jeg endte opp med to nye hatter, en fjortishatt som heller litt over til safarihatt, og en heklet grønn. Den sistnevnte liker ikke min far så altfor godt, og han mente den var best for fest bruk.

Dag 21 – 23. juni 1999

Harald

I dag startet jeg dagen med en joggetur opp til byen på Capri. På grunn av mange andre gjøremål har det blitt lite med jogging siden vi startet ferien. Formen er ikke den beste kjente jeg. Jeg var tilbake på båten cirka klokken 0845 og hadde da vært innom bakeren og fått med et ferskt brød til frokost. Men det skulle ikke bli noen frokost med det første og heller ikke noen dusj etter joggeturen. En uniformert fyr fra havnekontoret kom nemlig og varslet om at vi måtte flytte oss, dvs. forlate havnen på grunn av en passasjerbåt som skulle komme om 8 minutter. Ingen andre hadde stått opp enda, men de var våkne og vi hadde faktisk forlatt plassen før de 8 minuttene var gått. Etter en del drøftelse ble det besluttet å seile til Isola de Procida en liten naboøy til Ischia, avstand cirka 20 nautiske mil. Vi var på ingen måte klar til å dra avgårde på noen langtur. Ikke hadde vi vann ombord, tanken var tom, og ikke hadde vi fått foretatt innkjøp av mat og drikke. Vi dro ikke til hovedhavnen som ligger på nordsiden, men til en liten havn, Chiaioella, som ligger på sørsiden. Vi var fremme cirka klokken 1200. Det var trangt i havnen, men noen vinket at vi kunne legge oss stern to, mellom en flott gammel tomastet seilbåt og en motorbåt. Først skværet vi rærne slik at disse ikke skulle bli i veien. Deretter begynte vi å gjøre klart et anker, hvilket var nødvendig dersom vi skulle ligge stern to. En gummibåt kom ut til oss og varslet at det ikke var nødvendig med noe anker. Da vi hadde fått manøvrert Lyna på plass, noe som ikke var helt lett i den trange havnen, viste det seg at de hadde faste utlegg som det bare var å legge på i baugen.

Dette er en meget koselig havn hvor vi så langt bare har truffet hyggelige og hjelpsomme italienere. Det er en strand her i nærheten som vi har gjort nytte av i dag. Vi har også fått handlet noe. Landstrøm og vann har vi også fått. Apropos vann, vanntanken er jo fortsatt lekk så vi ble enige, Andreas og jeg, om at vi skulle gjøre en liten innsats igjen. Denne gangen på utsiden av tanken hvor vi mente å se at det kunne være lekkasje. Bøter av presenningsduk med sikafleks ble lagt på og deretter startet vi å fylle. Vi skulle ikke lykkes denne gangen heller, men da vannet nådde det nivået der lekkasjen er, kunne vi om ikke annet se nøyaktig hvor den var. Det ble gjort nok et forsøk, men heller ikke det ble vellykket.

Som nevnt tidligere har Andreas ikke lenger noe håp for Zodiac-en. Allerede på tur hit hadde han følgelig plukket frem Yamaha-en og blåst den opp. Etter at vi hadde jobbet med tanken, plukket Andreas frem påhengsmotoren til denne. Den har ligget nederst i ankerbrønnen og har følgelig var druknet en periode i Patras sammen med alt det andre. Å få start på den var følgelig ikke enkelt. Andreas sitt strev med denne har imidlertid gitt resultater, slik at nå går den, selv om den fortsatt ikke vil gå på tomgang.

Hullet i dekket etter mastetoppen ble tettet i dag, og overkøyen som også var ødelagt, ble reparert. Det virker så lite når jeg skriver om hva vi har fått utrettet på en dag, men alt tar tid. Det er gledelig for oss at vi har fått forsterket mannskapet med Gunnar og Beate. Gunnar går riktignok litt "i lære" enda for det tar litt tid å gjøre seg kjent ombord, men det vil nok komme etter hvert.

Bomløft og klofall ble skåret inne i skumringen nå i kveld slik at etter reparasjon av kloa i morgen så har vi kanskje et redusert storseil også. På grunn av blokkene til pikfallet nå blir festet så lavt, vi har ingen mastetopp, vil vi noe måtte nøye oss med å heise storseil med et rev inne, kanskje to. Vi får se.

Klokken er nå 2200. Vi venter alle på middag ombord. Jeg tror ikke det blir gjort stort mer i dag. Men det er duket for et slag kort etter middag.

Maren

Etter at Beate hadde opplyst oss andre om at i dag er det St. Hans måtte vi ut å plukke 7 forskjellige blomster til å ha under hodeputen, så vi kan drømme om den vi skal gifte oss med. Beate og jeg satte ut på tur. Her skal det plukkes blomster. Vi fant en hage med et fraflyttet hus, trodde vi. Men da vi hadde kommet godt inn i hagen, og hadde plukket noen blomster kom eieren. Med hjerte i halsen smilte vi pent og spurte om vi kunne plukke noen blomster, og det fikk vi lov til. Da vi kom til båten hadde vi fått tak i våre 7 sorter. Ellers var Åse, Beate og jeg ut på handletur, og fikk hamstret noe mat. Fant til alles store glede slakteren, det var ei snodig dame. Pratet og lo. Hun var strålende fornøyd med besøket. Så i dag ble det biffsnadder og poteter. Mamma er en helt som stekte kjøttet.