Dag 1 – 3. juni 1999
Andreas
Dessverre har det vært så mye å gjøre siden vi kom ombord, at vi har ikke hatt tid til å skrive en detaljert rapport. Den kommer så snart vi finner tid.
Harald
Det passer aldri å dra på ferie for en advokat. Oppdragsmengden er alltid ekstra stor, slik også denne gangen. Tre saker i retten i løpet av de sist to ukene samt et stort oppdrag for Byåsen Idrettslag gjorde at det ble ekstra mye arbeid for å bli á jour med oppgavene før avreise. Men vi kom avgårde. Kveldsfly ned til Gardermoen, noen få timer med søvn før vårt fly tok av til Athen kl. 0600. Vi var fremme i Athen kl. 1100 lokal tid. Som tidligere sto det en sjåfør og ventet på oss og turen til Patras tok ca 2.5 time og så var vi fremme ved Lyna som nesten hadde gått ned til bunns for 2 uker siden.
Jeg var ikke spesielt hissig på å gå ombord for å se på elendigheten. Ved første øyekast så det faktisk ikke så galt ut. Andreas Nicopolous var ombord, han drev med et nytt oljeskift på motoren. Etter at vi hadde fått bagasjen ombord begynte vi å rydde ut av båten, en jobb som skulle ta oss nesten en uke. Det første som ble tatt ut for tørk var putene i salongen og madrassene i de sengene vi skulle bruke. Alt sammen var mer eller mindre søkk vått av sjøvann.
Jeg var naturlig nok mest opptatt av motoren. Andras Nicopolous hadde vist meg at det gikk an å starte den før han dro. Jeg gjorde også noen startforsøk. Stoppknappen virket ikke. Etter skifte av noen sikringer var det i orden, men motoren ville ikke starte igjen etter å ha brukt startknappen. Det virket som den hang seg opp etter å ha blitt brukt. Litt eksperimentering viste også at motoren stoppet av seg selv ved å kjøre gasshendelen litt frem og tilbake. Ringte Rian hos Scania i Trondheim, men heller ikke han kunne gi noe forklaring på fenomenet. Han rådet meg i midlertid til ikke å demontere mer av drivstoffpumpen enn det jeg allerede hadde gjort. Vi håper at dette skal ordne seg av seg selv gjennom bruk.
Jeg hadde gitt instruksjoner gjennom telefon til Takis at ferskvannspumpen og pumpen til gråvannet måtte tas ut og behandles, dvs. i første rekke legges i ferskvann. Men pumpene sto på sin plass og etter hvert som jeg åpnet dem, viste det seg at ingen ting var gjort med dem. Jeg ga dem begge min beste behandling og fikk begge til å fungere igjen. Det gikk imidlertid ikke lang tid før begge pumpene kortsluttet og sluttet å virke. Tynne viklinger tåler ikke mye sjøvann før lakken blir ødelagt og motoren kortslutter. Disse hadde stått med sjøvann i 14 dager. Ny ferskvannspumpe ble kjøpt først, kr. 1500.-. Den lokale båtbutikken har ikke all verdens av 24 volts utstyr, så jeg følte meg heldig.
Vanntanken var tom, det var forsåvidt ikke noen stor overraskelse, for vi har hatt problemer med denne tidligere på grunn av krypstrøm i båten. Andreas tok fatt på reparasjon av denne. Det var et forholdsvis stort hull i fremkant av denne som først måtte tas. Det er nokså trangt nede i tanken og på grunn av skvalpeskott er det umulig å nå frem til den helt fremre og aktre del av tanken. Vi må lage oss spesielle redskaper for å nå frem og legge tettingslapper på plass. Men Andreas fikk tettet det første hullet. Vi begynte å fylle vann og kunne da se at vi også hadde en ganske kraftig lekkasje i akterkant. Ved å stoppe påfyllingen kunne vi imidlertid konstatere at denne lekkasjen var nokså langt oppe i tanken. Vi besluttet derfor å vente med videre tetting til dagen etter.
Mens vi holdt på med dette kom Takis innom. Han ble ikke spesielt vel mottatt. Han prøvde å gjøre meg litt lystig ved å fortelle at det i hvert fall var en hyggelig ting som hadde hendt opp i all elendigheten, nemlig at gitaren som var blitt brte før påske var kommet til rette igjen. Vi hadde allerede sett at det var kommet en gitar til ombord, men det var ikke den gitaren jeg kjøpte i fjor sommer. Det var en eldre, velbrukt gitar. Takis kunne videre fortelle at de kostnader som så langt hadde påløpt etter at båten var blitt lenset tom var ca 1700 dollar, dvs. ca kr. 10.000.
Jeg var ikke særlig opplagt til å ta noen diskusjon om hvem som skulle dekke disse kostnadene på det tidspunkt og vi ble enige om å snakkes senere. Jeg hadde allerede tenkt en god del på dette og var vel av den oppfatning at jeg kanskje kunne tenke meg å akseptere en løsning som gikk ut på at dersom Takis selv tok de kostnadene han hadde hatt, så skulle jeg ta resten av tapet. Jeg var på det tidspunkt nokså optimistisk med hensyn til hva vi kunne reparere selv.
Med hensyn til ansvar, så hadde jeg i en tidligere mail til Takis gitt uttrykk for at jeg vanskelig kunne tenke meg at han ikke skulle være ansvarlig for det som hadde skjedd. I mail tilbake anførte Takis at han ikke anså seg ansvarlig for noe som helst. En kaptein i en båt ved siden av kunne bekrefte at han hadde vært der hver dag og passet på. Litt senere på dagen tok jeg med meg en flaske Linje aquavit og dro bort og snakket litt med denne kapteinen. Det viste seg at det var han som var den virkelige redningsmann som hadde forhindret at Lyna ikke gikk til bunns. Han kunne fortelle at da han kom til Patras ca 5 dager før ulykken, så hadde han observert at Lyna lå lavt i vannet. Han hadde også sett at pumpene periodevis gikk kontinuerlig samt at tilkoblingen til landstrømmen var ødelagt. Dette fikk jeg til å stemme godt. Dersom landstrømmen var brutt, vil batteriene stadig bli svakere og pumpene vil arbeide saktere og saktere, og de vil til slutt gå kontinuerlig for å kaste ut det vannet som kommer inn.
Denne engelske kapteinen, som forøvrig hadde en katamaran med navnet One Each, fortalte at om morgenen den 17.mai så hadde han varslet marinakontoret. Han antok at det da bare var snakk om kort tid, kanskje en time, før Lyna ville synke. Jeg avsluttet samtalen der, idet jeg regnet med å ta dette nærmere opp på et senere tidspunkt.
Da jeg var 7 år, fikk jeg et trekkspill. Dette har fulgt meg gjennom tykt og tynt i 45 år. Selv om jeg har fått en nytt et av Grynet på min 50 års dag, har jeg fortsatt hatt en spesiell kjærlighet til dette trekkspillet. Vi har på en måte vokst oss sammen. Det var følgelig med nokså stor spenning jeg tok det fram fra kassen sin som selvfølgelig hadde stått lavt og hadde vært under vann. Det så ved første øyekast riktig så fint ut, men etter å ha åpnet det og sett inni, var det nokså klart at dette trekkspillet aldri mer vil gi en tone fra seg. Jeg har imidlertid ikke fått meg til å kaste det. Det blir nok til at jeg tar det med meg hjem til Norge slik at det kan få, jeg hadde nær sagt en verdig begravelse.
Dag 2 – 4. juni 1999
Harald
Dagen startet med å ta alle puter og noen av madrassene ut i solen for ny tørk. De var fortsatt våte. Jeg hadde begynt å se på batteriene. Vi har to batteribaser ombord. Et 12 volts anlegg som driver radio, VHF, samt koker og stekeovn. Anlegget består av to nokså store lastebilbatterier som er plassert i maskinrommet. Disse batteriene har åpenbart vært under vann, dvs. at syren er blitt blandet med saltvann, hvilket de neppe har godt av. Voltmeteret for disse batteriene viste da også til å begynne med mellom 9 og 10 volt. Jeg koblet til laderen slik at de fikk lading hele tiden. En kan da alltids håpe.
I løpet av dagen fikk jeg voltstyrken om i noe over 10 volt, men ved måling av syrevekten så det elendig ut. Avlesning på samtlige celler viste langt forbi det røde feltet på syremåleren. 24 voltsanlegget som består av 12 truckbatterier på ca 2 volt, så bedre ut. Voltstyrken lå på 25 volt, men det var en vandring i voltstyrke som gjorde at jeg fortsatt var litt usikker på om disse batteriene virkelig hadde berget. Morten Gaustad som har solgt meg disse batteriene, hadde på forhand fortalt meg at de godt kunne berge, for hele systemet er tett, ligger i en slags form for gele som ikke blander seg med saltvann.
Tok i løpet av dagen ny kontakt med den engelske kapteinen og spurte om han ville skrive en rapport om sine observasjoner. Det ville han ikke. Det virket som han ikke ønsket å bli blandet inn i saken. Han fortalte at de ville forlate Patras to dager senere. Etter at vi hadde kommet ombord, hadde det også kommet en svensk båt som la til ved den samme utstikkeren som vi ligger ved. Vi ble litt kjent med det svenske ekteparet som var ombord. Kona hadde fått fryktelig øreverk som hun gikk og fikk behandling for. Årsaken til øreverket var at hun hadde badet i sjøen på et sted hvor vannet ikke var særlig rent.
Jeg tenkte med meg selv at det er ikke bare jeg som plages for tiden, jeg hadde nemlig gått med en dundrende hodepine helt siden vi kom til Patras. Jeg hadde så langt ikke sagt noe om dette, men da jeg nevnte det, viste det seg at også Andras hadde vært plaget av det samme. Han tok nokså tidlig en tablett eller to og ble bra. Jeg ventet i det lengste med tok også en til slutt. Den hjalp ingenting. Om kvelden kokte vi oss kaffe. Mens jeg drakk den første koppen kjente jeg at jeg begynte å bli bedre. Etter fire kopper var jeg helt bra. Det kan selvsagt være tilfeldig, men vi fant en slags forklaring i at jeg vanligvis drikker godt og vel en liter kaffe pr. dag på kontoret, og de siste dagene hadde jeg ikke smakt en dråpe.
Jeg hadde to gode boremaskiner ombord. Disse var tatt til service og synes å være i orden. Spørsmålet er hvor lenge de holder. Jeg har etter hvert fått en del erfaring med at elektrisk utstyr som har vært i saltvann får nokså kort levetid, selv med skylling i ferskvann og god behandling og smøring etterpå.
Vi jobbet i dag flere timer med vanntanken, og den er bitt bedre seg om den fortsatt ikke er helt tett. Brukte også en god del tid i maskinrommet. Alt er tilgriset av olje. Stopphendelen på motoren ble montert tilbake på plass igjen. Bensinagregatet har vært til service. Det ble testet på dekk og synes å fungere bra.
Takis kom en tur innom og vi hadde oss en liten prat. Han ville vite hvordan jeg var innstilt til hans krav. Jeg ga da uttrykk for at jeg gjerne ville komme til enighet med ham, dvs. få til en ordning som innebar at han tok på seg å dekke en del av mitt tap. Jeg forsto nokså fort at fra hans side så var dette helt uaktuelt. Jeg refererte hva jeg hadde fått opplyst av den engelske kapteinen, men det gjorde ikke noe inntrykk på ham. Han holdt på sitt, han hadde gjort det som skulle gjøres, og hadde ikke noe ansvar for at Lyna fylte seg med vann. Jeg antydet for ham at jeg ville søke råd før jeg tok noen endelig stilling til hans krav om penger. Allerede på dette tidspunkt ga Takis uttrykk for det jeg på forhand hadde fryktet, nemlig at han ville sørge for at båten ble holdt tilbake inntil beløpet var betalt. Samtalen ble avsluttet med at jeg ga uttrykk for at dette fikk vi komme tilbake til. Vi kom under enhver omstendighet til å bli liggende en hel uke ført vi fikk båten klar.
Gråvannstanken tømmes for hånd.Ti liter kaffegrut ble hentet opp sammen med diverse hår og fettklumper.
Dag 3 – 5. juni 1999
Harald
Det er ikke så lett å huske alt når en skriver flere dager i ettertid. Forhåpentligvis vil Grynet og Andreas gjøre en tilføyelse til det jeg har skrevet, slik at det blir mest mulig komplett. Vi driver fortsatt og rydder. Plukker ut våte klær, bøker og sengetøy for soltørking. På formiddagen i dag begynte jeg å se over pumpene. Det viste seg at det var bare en av dem som var koblet slik at den fungerte med nivåbryter, det er den forut. Pumpen bak motoren var frakoblet og jeg satte den i stand igjen. Den tidligere lekkasjen helt bak i båten er nesten helt borte slik at det er ikke det samme behovet for pumpen lenger. Da vi var her i påsken hadde forøvrig vannet bak motoren funnet seg en vei under motoren slik at det ble pumpet ut av den pumpen som står forut.
Den pumpen som star midt i båten, har hele tiden fungert uten nivåbryter, dvs. at den må settes i gang med bryter på instrumentpanelet. Pumpen forut var som nevnt satt i stand, men den var ikke montert slik at klokken på instrumentpanelet viste hvor mye den gikk. Jeg monterte det hele på nytt slik at dette ble i orden. Siden vi også hadde avdekket en nokså klar lekkasje noe foran denne pumpen, var det med en viss spenning jeg avventet svaret på hvor mye denne pumpen arbeidet. Etter et par timer foretok jeg en kontroll som viste at pumpen gikk ca. 30%, hvilket må anses som normalt og i samsvar med det inntak av vann vi har hatt hele tiden mens båten har vært her i Middelhavet.
Med andre ord fikk jeg herigjennom et bevis for at det ikke var nye store lekkasjer som hadde medført at båten nesten sank, det måtte være mangel på tilsyn. Da vi forlot båten var det tre pumper som var koblet med nivåbryter, hvilket innebærer at disse pumpene var i stand til å pumpe ut ca 10 ganger den vannmengden som kom inn. I tillegg står det en 220 volts pumpe foran motoren med nivåbryter som har omtrent samme kapasitet alene, forutsatt at tilkoblingen til landstrøm er i orden. Min konklusjon så langt er følgelig at tilkoblingen til landstrømmen har vært brutt gjennom lang tid. Da virker ikke 220-voltspumpen. Videre får det etterhvert den effekt at batteriene blir svake, de lades av landstrømmen. Etter hvert blir de så svake at de ikke er i stand til å gi nok strøm til pumpene. Hvordan det står til med batteriene er lett å se på instrumentpanelet. Straks landstrømmen blir kuttet faller voltstyrken ned fra ca 26 voIt til 24 volt og deretter kryper denne nedover til den til slutt blir så lav at pumpene ikke går.
Når pumpene får for lite strøm, går de saktere, hvilket stemmer godt med de opplysninger som jeg fikk av den engelske kapteinen, nemlig at pumpen forut gikk kontinuerlig. Når effekten av pumpen avtar må den gå oftere for å pumpe ut det samme vannet.
Den lekkasjen som vi hadde avdekket forut, var på ingen måte dramatisk, men det ville være hyggelig om vi fikk tettet den. Jeg besluttet følgelig å ta et dykk for å se om jeg kunne finne den. Det er 22 grader i vannet så det ikke noe problem med temperaturen. Vannet er imidlertid ikke særlig rent og sikten er nærmest lik null. Etter en del strev måtte jeg bare gi meg uten å ha funnet lekkasjen. Ganske kort tid etter dykkingen, jeg tror det bare gikk noen timer, fikk jeg et kraftig øreverk som fikk meg til å tenke på den svenske damen. At jeg hadde fått vann i ørene var ikke så rart i og med at jeg må ligge i så mange forskjellige stillinger når jeg leter etter lekkasjer under skroget. Jeg fikk Grynet til å gi meg noen Q-tips og fikk med disse tørket opp noe av det vannet som var i øret og etter hvert ga øreverket seg. Jeg tror jeg måtte ned i horisontalen, dvs. sengen, noen timer.
Stekeovnen som hadde fungert da vi kom sviktet i dag. Jeg satte i gang en nokså omfattende reparasjon, som viste seg unødvendig. Takis har hatt elektriker ombord som har koblet fra strømmen til flere elektriske komponenter i koblingsboksen i storiesen. Løsning ble funnet.
Andreas monterte ut radiator på toalettet. Da han spylte gjennom denne, så vi at kjølevannet så nokså rustent og fælt ut. Vi besluttet følgelig å skifte ut alt kjølevannet til motoren. Det er en del arbeid med dette som følge av at en del slanger på motoren må kobles av for å få spylt igjennom hele systemet, etter at alt vannet på motoren først er tappet av. Nokså sent på kvelden, etter at det var blitt mørkt, kortsluttet plutselig 24-voltsanlegget og det ble helt bekmørkt i båten. Etter en del målinger viste det seg at det var et av batteriene i 24-voltsanlegget som hadde kortsluttet. De gikk ikke strøm gjennom det. Batteriet som normalt skal vise ca 2.1volt ga et utslag på voltmeteret på nesten 30 volt. Vi besluttet å koble oss forbi dette batteriet og vi fikk på nytt lys i båten. Helt bra er ikke dette for vi får et anlegg som bare gir ca 22 volt.
Vi har forlengst sett at batteriene i dette anlegget har begynt å bule og at polene er på vei opp av batteriene, så vi ser for oss at disse batteriene kan vi ikke dra av gårde med, de må skiftes. Kanskje kan vi klare oss med en del mindre bilbatterier til vi kommer tilbake til Trondheim.
Dag 4 – 6. juni 1999
Harald
I dag ble alle bøker og sjøkart båret ut på dekk. Jeg har ikke sett så mye på bøkene, men en del av dem var i så dårlig forfatning at de måtte kastes. Bøker som ellers ville blitt kastet har vi likevel beholdt på grunn av innholdet som vi tross alt vil ha glede av. Det er vanskelig å tørke bøker. Man kan ikke sitte og bla i dem mens de tørker og da risikerer man at de klistrer seg sammen og ikke lar seg bla i når de er blitt tørre. Sjøkartene var også til dels søkk våte, verst med de som var pakket i plast. Det var en del vind i løpet av dagen, slik at vi måtte hele tiden sikre kartene med tunge gjenstander slik at de ikke fløy på sjøen.
Madrassene i forkabinene ble også tatt opp i dag. De var våtere enn madrassene i vår kabin. Det er klær i de fleste skap og det er bare en brøkdel av disse klærne som er blitt tatt hånd om av Takis sine folk. Grynet har følgelig hatt fullt opp med å trekke ut, skylde og tørke klær. Både i forkabinene og i ankerbrønnen har det vært lagret klær som tilhører familien Svendsen. Disse klærne har vi til dels vært nødt til å kaste, de hadde ingen verdi lenger på grunn av fukt og tilgrising.
I ankerbrønnen forut er det mest tauverk og maling/lakk. Dette har berget bra. Men vi hadde også en pumpe med bensinmotor der som vi har hatt stor glede av. Denne ble plukket frem i dag og ettersom det ikke gikk an å starte den, plukket mer og mer i stykker. Jeg er redd den ikke lar seg reparere. Den har egen oljesump. Der var det bare en slags kombinasjon av olje og salt som lå der i klumper. Vi forsøkte å løse det opp med parafin. Forgasseren ble demontert, men alt sammen var så eiret at vi ødela mer enn vi reparerte. Det er besluttet å vente med å gjøre ytterligere forsøk på få den i orden. Delene er plukket sammen og lagt i en plastpose i maskinrommet.
Ellers har dagen for mitt vedkommende gått med til forsøk på reparasjon av pumper og da med nokså dårlig resultat. Bare det å holde en viss orden tar også tid. Det er helt utrolig hva vi drar utover av verktøy i våre forsøk på å reparere ting. For at vi skal finne det verktøyet vi har bruk for er det nødvendig å rydde en gang i mellom.
Dag 5 – 7. juni 1999
Harald
Takis kom innom på formiddagen. Han har nå begynt å mase om at jeg må ta en avgjørelse med hensyn til oppgjør. Jeg sa at jeg ville ta sikte på det i løpet av kvelden eller neste formiddag. Jeg hadde planlagt å dra i Rotarymøte samme kveld. Et par telefoner til Tor Einar Kristiansen i min klubb hadde avklart at det var møte både mandag og tirsdag kveld i Hotel Astir, dvs. ca. 15 minutter å gå fra marinaen.
Vi nevnte også for Takis problemene med batteriene. Han er flink til å ordne opp i slike ting på mobiltelefonen og det tok bare ca en halv time, så hadde vi to karer som kunne hjelpe oss med dette. Den siste som kom var Antony. Han har eget firma som kunne leverer batterier. Han fortalte at han hadde vært i Norge og Sverige flere ganger og syntes godt om skandinaver. Det viste seg å være en både hyggelig og dyktig fyr. Nye batterier til 12-voltsanlegget ble bestilt først. Han påtok seg å levere to nye batterier på 230 ampher dagen etter, etter at de hadde stått ca 8 timer på lading. Mens han var ombord viste jeg ham også 24-voltsanlegget hvor vi hadde koblet oss forbi et batteri. Jeg koblet det hele tilbake igjen og til min forbauselse fungerte det hele igjen. Jeg ble usikker på om vi skulle skifte hele anlegget ut slik vi hadde blitt enige om. Andreas var imidlertid sikker på at det burde skiftes ut. Han mente vi ikke kunne ta sjansen på å dra avgårde med et anlegg som kunne svikte når som helst. Antony kom tilbake senere på dagen med forslag om hvilke batterier vi burde kjøpe.
Det er flere av instrumentene til motoren som ikke fungerer. Først og fremst oljetrykket og varslingslampen til dette. Jeg har utsatt å finne årsaken til dette. Jeg har imidlertid funnet årsaken til at ikke amper-metret ikke fungerer. De folkene som har vært ombord har skiftet ut den kombinerte shunt og hovedsikring til motorbatteriene med en ny stor sikring. Hverken Antony eller den andre karen som kom ombord har hørt om shunt i tilknytning til måling av amper. Jeg har følgelig måttet ringe til Industri og Marinediesel og bestilt nytt der. Maren vil ta den med seg når hun kommer til Italia.
Klokken 21.00 pyntet jeg meg litt opp og dro i Rotarymøte. Det ble bomtur. Det var ikke noe møte og jeg fikk følgelig ikke noen å rådføre meg med, slik jeg hadde håpet. Jeg måtte vente til dagen etter.
Dag 6 – 8. juni 1999
Harald
Det er strevsomme dager. Det kan bli så som så med spisingen. Bare et par dager har vi klart å samle oss om en skikkelig frokost. Været er nydelig. Det er så varmt midt på dagen at vi har all forståelse for siestaens berettigelse. Men det er nesten for varmt å sove ombord, så vi har ikke hatt mye siesta. Vi forsøker å passe på å drikke tilstrekkelig slik at vi ikke tørker ut. Det skal ikke store bevegelsen til før svetten renner.
Antony kom med de nye batteriene til 12-voltsanlegget i dag tidlig. Tunge batterier, både de nye som skulle inn og de gamle som skulle ut. Før montering vasket Andreas og jeg batterikassen og gjorde ren kablene som var blitt sprayet med grease av Takis sine folk. Resultatet ble bra. Jeg føler meg trygg at vi har et 12-voltsanlegg som vil fungere godt på turen hjem. Vi varslet samtidig om at vi hadde bestemt oss for å skifte 24-voltsanlegget også. Antony hadde et forslag til batterier som medførte at batterikassen måtte omarbeides noe. Dette arbeidet tok vi fatt på noe ut på dagen. 12 temmelig tunge batterier ble lempet ut på dekk. Vi demonterte hele batterikassen og tok denne ut på flytebryggen. Mens vi holdt på med dette kom batteriene slik at vi kunne kontrollere at det hele stemte. De nye batteriene vil gi bare ca halvparten av de ampertimene det forrige anlegget hadde, men forhåpentligvis vil det fungere godt. Vi må kjøre motor og lade oftere.
Enda så omhyggelige vi syntes vi var, Andreas og jeg, så klarte vi faktisk å skape en liten kortslutning i forbindelse med montering av batteriene. Da vi endelig hadde fått dem på plass, startet vi motor for å se hvordan det hele fungert. Til vår overraskelse hadde vi ingen lading fra motoren på det nye anlegget. Etter en del undersøkelser viste det seg at det var diodeskilleren som ikke fungerte (det er den som sørger for at både motorbatteriene og 24-voltsanlegget får lading uten at det går an å ta strøm fra motorbatteriene til forbruk). Diodeskilleren har også vært under vann så det var ikke helt uventet. Problemet lar seg løse ved at vi kobler oss forbi denne når vi går for motor. Jeg har ringt Morten Gaustad og bestilt ny om Maren vil ta med seg.
Andreas har foretatt flere reparasjoner av toalettet som ikke har fungert særlig bra. Etter mye strev, har det vist seg at problemet har sammenheng med en egen sikring som er knyttet til toalettbryteren. Men selv med ny sikring, så fungerer det ikke bra. Motoren går saktere og saktere hvilket tyder på at det kan være noe galt fatt med den. Den har jo også vært under vann(saltvann).
Om kvelden gikk på nytt til hotel Astir og denne kvelden var det møte. Det var flere der som kjente med igjen fra i fjor sommer, blant annet en eldre herre som jeg hadde håpet på å treffe. Det ble til at jeg rådførte meg med ham. Han ga meg det råd å oppsøke "harbour master" og be om hans hjelp. Det var forøvrig et trivelig møte med god mat og god vin som fikk meg til å holde en liten tale på engelsk om min egen klubb i Trondheim.
Harald skifter batterier.
Agenten Takis Vryonis utfører en flott tryllekunst, hvor vanlig vann fraspringen skal brenne. Ja, hva finner han ikke på for å blidgjøre oss?
Dag 7 – 9. juni 1999
Harald
Det er ca 20 minutter å gå til havnekontoret som har en egen bygning helt på andre siden av havna. Jeg var der kl. 0800. Oppe i andre etasje fant jeg en person som forsto engelsk og jeg forklarte ham at jeg ønsket å snakke med sjefen. Han spurte hva det gjaldt og jeg forklarte det. Det virket som en grei kar, men han var nokså klar i sin oppfatning av at dette var et forhold som havnesjefen ikke kunne gjøre noe med. Han anbefalt meg å gå til en advokat. Jeg sa jeg kjente ingen og spurte om han kunne anbefale noen. Han kjente en som han ringte til og det ordnet seg slik at jeg kunne dra rett opp til hans kontor som ikke lå så langt unna. Havnebetjenten spurte om jeg snakket tysk, hvilket jeg tok sjansen på å bekrefte. Denne advokaten behersket visstnok tysk bedre enn engelsk. Jeg tenkte med meg selv at de fikk vel gå på et vis. Det er mange år siden jeg har praktisert mine tyskkunnskaper.
Advokatkontoret lå i 4 etasje i en bygning ikke langt fra rettsbygningen (tinghuset). Det var heis der, men den så jeg ikke første gang. Jeg tok trappene. Oppgangen så ikke innbydende ut, det lille jeg så, for det var nesten ikke lys i trappeoppgangen.
Oppe i 4. etasje var det flere kontorer og jeg spurte etter Kafesas og ble vist inn på et kontor hvor det satt en hyggelig ung dame som snakket godt engelsk. Jeg oppfattet henne som Kafesas sekretær, men jeg har senere fått rede på at også hun er advokat. Det ble til at jeg fortalte henne om mine problemer. Kafesas var nemlig ikke tilstede så jeg ble sittende å vente. Etter en halv time ble jeg utålmodig og ville gå. Hun bestilte kaffe og sa at Kafesas skulle være der hvert øyeblikk. Jeg hadde ikke så mye tro på det, men jeg ble sittende litt til, og til min overraskelse dukket faktisk Kafesas opp. Jeg ba "sekretæren" fortelle hva jeg hadde fortalt for å spare tid, samt fordi jeg så for meg at jeg skulle forsøke å fortelle det samme på tysk.
Kafesas konklusjon var omtrent som følger: Du har en ganske god sak, men du må være klar over at Takis kan kjøpe seg vitner som vil medføre at saken står mye dårligere enn hva du tror. Hvorfor ikke kaste fortøyningene og dra?" Jeg fortalte at jeg var advokat selv og at det ikke falt seg naturlig for meg å bare dra. Mitt gode navn og rykte er mer verdt enn de kr. 30.000.- som Takis så langt hadde forlangt at jeg skulle betale. Dersom det var tilfellet mente Kafesas at jeg bare måtte betale og dra avgårde. Jeg ga uttrykk for at jeg kunne tenke meg å engasjere Kafesas for å saksøkte Takis. Han rådet meg fra det, både fordi det kunne bli vanskelig å nå frem og fordi det ville ta lang tid. På spørsmål om hvor lang tid, viste det seg at det ikke er verre her enn i Norge. Saken vil komme opp til våren 2000 en gang.
På spørsmål fra meg om hva jeg skyldte han, svarte han: Forget it. Med disse opplysningene dro jeg tilbake til båten hvor vi i fellesskap drøftet spørsmålet og ble enige om at vi skulle betale og komme oss avgårde. Noe senere kom Takis innom. Han ville vite hva jeg hadde besluttet og jeg fortalte at vi hadde bestemt oss for å betale. Jeg ba imidlertid om å få se regningen på forhånd og han lovte å komme innom med denne senere samme dag.
Det er forresten en ting jeg må nevne fra advokatmøtet. Kafesas sa like før jeg dro at jeg antagelig hadde en kanon i reserve. Dersom jeg kunne føre bevis for det jeg tidligere hadde betalt til Takis, så kunne jeg varsle SDOE, som er skattemyndighetene her. Kafesas følte seg sikker på at Takis ikke hadde oppgitt de beløpene han hadde fått av meg. Det er imidlertid mager trøst i det for meg, og det passer meg vel heller egentlig ikke å operere som angiver.
Takis kom innom senere på dagen med regningen. Jeg kikket igjennom denne som var på ca 11.000.-. Jeg har et forhold jeg må ta opp med deg, Takis, sa jeg, før jeg betaler denne regningen. Du har sagt at du vil sørge for at jeg vil bli holdt tilbake her gjennom rettslig beslutning. Jeg har av min advokat fått opplyst at det tar ca 3 uker å få en slik beslutning. Hvordan skal du da kunne stoppe meg. Takis svarte: Jeg vil stoppe deg fra å dra og den regningen jeg da vil presentere for deg vil være flere ganger større enn den du nå har sett. Jeg vil kreve bergerlønn for at jeg har reddet båten fra å synke. Jeg vil påberobe meg at båten ikke er sjødyktig og ikke kan forlate havnen og jeg vil også kreve at båten blir undersøkt som forurensningskilde, det er nokså mye olje i kjølsvinet.
Jeg kunne bar gjenta den beslutning vi hadde tatt, nemlig at vi ville betale. I og med at vi så for oss at vi ville dra neste dag, gikk Andreas og jeg løs på en oppgave som gjerne måtte være i orden før vi dro. Det var å montere et prefabrikert slitebeslag for gaffelen oppe i stormasta. Men vi sto der og jobbet kom det en større engelsk katamaran inn til vår utstikker. Takis var der og tok imot båten. De manglet et kraftig skrujern til en bestemt oppgave og Takis kom og spurte meg om jeg hadde et slikt jern. Jeg sa jeg hadde et, men det måtte kvesses om det skulle bli bra.
Grynet hørte denne samtalen og hun kom til å tenke på at kanskje det ikke var Andreas Nicopolous som hadde stukket av meg verktøyet. Kanskje var det Takis selv som hadde brukt vår båt som base for å låne bort verktøy til de båtene som han opptrådte som agent for. Dette følte vi at vi måtte bringe klarhet i og det ble til at vi kontaktet Angela, kona til Andreas Nicopolous, som er engelsklærer og ba henne komme en tur sammen med Andreas. De kom og vi hadde en hyggelig kveld. Noen fullstendig klarhet i dette spørsmålet kan jeg ikke si at vi fikk, men vi fikk bekreftet at Andreas ikke hadde tatt noe fra båten, ikke noen gitar heller. Det var heller ikke han som hadde skaffet den nye gitaren til veie. Vi syntes vel at det begynte å lukte mer og mer av Takis, som hadde gitt oss inntrykk av at det var Andreas om var kjeltringen, men så var det han selv som hadde stått for det meste, herunder kanskje utlån av vår gitar til en annen båt som ikke hadde levert den tilbake.
Takis kom innom mens vi satt der sammen med Nicopolous. Det virket litt underlig. Det ble avtalt at Takis skulle komme å hente meg kl. 0800 neste morgen og så skulle jeg bli meg å betale.