Strekning

Dag 66 – 4. august 1998

Maren

Ble vekket av pappa kl 0700. Da ble alle dyner brakt ned i båten og seil heist ved kai. Vi hadde bra med vind og med alle kluter oppe gjorde vi bra fart. Seilte gjennom et trangt lite sund der det var bare 4 meter dypt. Det ble Pappa som sto og holdt utsikt hele dagen etter som ungdommen hadde hatt en tøff natt. Men vi våknet til liv utover dagen. På det meste maskinseilte vi i 8 knop, noe jeg vil si er veldig bra. Vi hadde Skiatos som mål. Og hit kom vi frem rundt klokken 16.00. Da var det bare å hoppe på land og springe for å kjøpe brus. Det går med noe sinsyke mengder. Vi hadde lagt til med "rumpa" mot kaia, og i det Maren tok sitt elegante tåhopp i sandaler, skrubbet hun sitt vakre kne. Vi pikene (mamma, Kristine og Maren) hadde planlagt en god salat som vi skulle ta med oss på stranden. Dit kom vi puljevis. Og det var enda bra. Ettersom vi hadde kun 3 gafler og ingen fat !!

Badet litt, før vi delte oss og noen gikk tilbake til båten mens noen ville nyte strandlivet litt mere. Nå er Erlend T og Andreas ute og spiser, Kristine, Erlend U og Grethe på butikktur. Pappa sover mens jeg og mamma koser oss på dekk.

Grynet

Vi startet dagen, som tidligere nevnt, i rett tid for å nå Skiatos der Harald og jeg har opplevd 14 koselige dager for 5 år siden. Mannskapet var slitent og etter å ha heist seil så vi lite til dem før vi nærmet oss havna på Skiatos. Vi ankom ca. kl. 1600 og Maren og Kristine gikk i gang med middag. Etter en middag på Skyros som ingen syntes var spesielt god er det hyggelig at mannskapet synes middagene vi lager ombord er de beste. Dette setter selvsagt jeg stor pris på. Det går stort sett på norsk kost. Husmannsgryte, spagetti på norsk vis og noe kjøtt med saus og poteter. Frokosten derimot overgår iallfall det man får på Conqubine, her er det opptil flere bacon skiver under egget og lite med billige pølser. Kapteinen har gått til sengs, de yngste av ungdommene har kommet ombord, "gutta" er ute på livet, det blir vel lite fart i dem i morgen også. Varmt og godt er det fortsatt. God natt.

Erlend U

Det ble en hard start på dagen, lite søvn pga en ungdomsaften på Skyros. Heiste alle seil ved kaia, noen var mer våkne enn andre Kristine var meget trøtt og måtte melde pass når det var seilheising. Det skal nevnes at hun ikke var den eneste. På vei ut fra Skyros passerte vi et lite sund som var 4 meter dypt, jeg (Erlend) ble sendt opp på råa som utkikker, det hele gikk heldigvis problemfritt. Dagen gikk med til avslapning på dekk, andre foretrakk å sove under dekk. Vi hadde en meget fin vind i dag, slørte til 8 knop og det var kommandanten veldig godt fornøyd med, men det var noe mer bølger enn vind i dag. På vei inn mot Skiatos fortalte Grynet om alle trønderne som drar på chartertur hit ned, og at vi ville sikkert møte på noen. Ganske riktig. Da vi holdt på å legge til kai, var det noen som sa : "E dokk fra Trondhjæm". Vel, ved kai skulle skværseilet beslås, jeg meldte meg frivillig og det var noe vanskeligere enn jeg trodde, men Andreas ga en hjelpende hånd. I all forskrekkelse oppdaget jeg at flagget var surret seg rundt masta og surret fast i vindmåleren. En liten rådslagning med Harald, viste det seg at den eneste utveien var å klatre opp og løsne det. Jeg nølte litt, men jeg og Harald var enige om at norske flagger er det vakreste flagget i verden når det flagrer i vinden. ( Patriotismen er til å gå på veggen av). Den delen fra den øverste vevlingen til det første beslaget, så veldig vanskelig ut, men da Harald ropte opp: "Skal jeg ta på meg joggeskoene, komme opp og vise deg," ble det en annen fart på meg, det hele gikk fint og flagget vaiet igjen på toppen av masten. Senere dro noen på byen, andre så i butikker og noen slappet av på båten.

Dag 67 – 5. august 1998

Harald

Vi har blitt liggende her i Skiatos i dag. Som nevnt av andre måtte jeg gi meg nokså tidlig i går kveld, men til gjengjeld var jeg rimelig tidlig oppe i dag, ca kl. 0630, dvs. like etter at det var begynt å bli lyst. Da var det samtale på dekk som viste at nachspielet med Andreas og en eller annen type fortsatt ikke var slutt. Etter en par tre kopper kaffe og etter å ha løst enkelte mindre oppgaver, laget innkjøpsliste mm. ble det etter hvert også liv i resten. Erlend U ble med meg til byen for å kjøpe brød til frokost, samt for å skaffe tokomponent lim til gummibåten. Var faktisk også innom en gullsmedforretning og kjøpe en liten oppmerksomhet til jentene som hadde vært så dyktige da båten drev av sør for Athen.

Etter frokost dro ungdommene ut på en eller annen strand. Grynet ble ikke med. Selv hadde jeg så mange oppgaver jeg ønsket å få unna ombord at det var uaktuelt. Gummibåten fikk førsteprioritet, men etter hver limeprosess må det ventes et par timer, så da er det å hive seg på andre oppgaver. På tur fra Skyros og hit røk sjøtebeslaget i mesanbommen slik at vi måtte seile den siste halvparten med en nødløsning som besto i et tau rundt bommen. Men det lot seg ordne å få det rettet opp og på plass igjen. Lekkasjene er et problem og det er også et problem at det er noe sand og stein i bunnen på båten der den fremre pumpen står. Når pumpen har fått tak i en stein og tar med den rundt noen tusen ganger gnager steinen fort hull i plasten og da slutter den å virke. Det har skjedd før og da har vi reparert den med lokket fra en boks med lys lapskaus og sikafleks. Denne gangen ble det benyttet plast fra en bøtte som fra før var skåret i stykker, blant annet for å lage foringer til roret og sparkler til sikafleksen. Men lekkasjene er et problem og i dag brukte jeg en del tid på å forsøke å tette dem igjen, dels med sikafleks og dels med sjømannsgarn. Ikke det beste og klareste vann å dykke i her inne på havnen, men temperaturen er det ikke noe å si på. Har ikke lykkes fullstendig, men noe bedre ble det dog. Det samme håper jeg at jeg i morgen vil kunne si om gummibåten, at den i hvert fall er blitt tettere enn den var. Vi har drøftet vider fremdrift i dag, det har vært nødvendig på grunn av hjemreisedato for de forkjellige. Grethe skulle egentlig ha reist fra Athen om tre dager. Vi vil forsøke å få endret dato for hennes retur til omkring den 15.08 da Erlend U og Kristine skal dra tilbake fra Athen. Erlend T har fly tilbake fra Istandbul den 10. Så imorgen legger vi sannsynligvis av gårde mot Dardanellene og Marmara (sjøen som ligger mellom Dardanellene og Istanbul). Det er ca 300 sjømil med motvind og motsrøm så det vil vel ikke gå så fort med oss. Vi får se.'

Erlend T og Andreas

Etter en hard, men veldig morsom og ikke minst dyr tur på byen stod jeg og Erlend T opp og gjorde oss klare til å overta BANANA BEACH. Denne stranden fikk vi anbefalt av Grynet, som hadde vært der for fem år siden. Vi var derfor seks ungdommer som bløffet oss inn i en taxi. Taxisjåføren var sur og gretten, og syntes ikke vi var spesielt festlige der vi satt med vår bakrushumor. Etter langt om lenge, kanskje lengre enn langt kom vi fram til BIG BANANA BEACH. Og det var godt at det var BIG BANANA, og ikke SMALL BANANA. Vi fikk senere opplyst at SMALL BANANA var beachen for "the people with no clothes". BIG BANANA BEACH var ikke overaskende formet som en banan. Vannet var krystallklart og asurblått. I skyggen av noen palmer lå der en bar. Der satt de fleste, de som ikke var i vannet, for der var varmt skal vite. Vi hadde måttet gå, og var derfor umiddelbart klare for en dukkert. Etterpå vanket det iskald Corona i baren. De som ikke hadde hatt frokost, fant seg også noget at spise.

Mens vi satt der, rolig i sjelen og med fred i sinnet, konstaterte unge Ulstad at der var mulighet at leie hurtiggående lettbåt, med baderinger på slep. Etter flere Coronaer hadde guttene snakket så høylytt om disse vannaktivitetene, at jentene mente der var på sin plass at guttene spanderte på seg en tur. Skulle dette først gjennomføres, måtte vi få valuta for pengene. Andreas sa derfor at sjåføren skulle hisses opp til å kjøre fortere enn tilrådelig var. Sjåføren var en fåmælt type, men hadde nok tatt seg nær av unge Ulstads insinuasjoner om at hans bestemor kunne kjøre både fortere og lengre enn han. Dette resulterte i en tur rundt bukten ingen i restauranten hadde sett maken til, og slik føltes det også. Herr Torsen som endte opp med den midterste ringen måtte nesten svelge mer vann enn han hadde godt av. Til de staute nordmenn vanket der både gratis drikke og applaus etter endt oppvisning. Resten av dagen tilbrakte vi i vannet med diverse aktiviteter, og i baren med flere Coronas, før vi så returnerte til byen med en badebåt.

Dag 68 – 6. august 1998

Harald

I dag var jeg ikke så særlig tidlig oppe. Lå på dekk i natt og sto vel opp ca kl. 0800, men det var i hvert fall 2.5 timer før nestemann. Varmen tar på og til og med de som ligger på dekk ligger og døser til det blir umulig på grunn av sol og varme.

Siste hånd på verket ble lagt på gummibåten mens jeg ventet på at resten skulle komme seg på beina. En nydelig dag lik de foregående. Jeg har nevnt at vannet ikke er spesielt bra her inne på havnen, men nå gir jeg blaffen og hopper uti når det måtte passe meg, og det gjelder flere enn meg. Hadde vel egentlig trodd at vi skulle komme oss av gårde i rett tid i dag etter nødvendig handling, men alt tar sin tid. Grethe står på venteliste for å reise hjem den 08.08 og det passer dårlig med våre planer. Jeg dro derfor til flyplassen sammen med henne, men der fikk vi ingen hjelp til å forandre hjemreisedato. Etter mye om og men står hun nå på venteliste omkring det tidspunkt da Erlend U og Kristine skal reise hjem.

Tok en joggetur i dag til en bensinstasjon utenfor byen som har bra med utstyr, filtre, batterivann m-m. Du store min for et vrak som for av gårde, det gikk ikke lett, men så var det også helt utrolig varmt. Følte meg i så bra form i går da jeg drev og dykket under båten for å finne lekkasjer. Av det jeg kan se innvendig er de helt nede ved kjølen så når jeg går ned så legger jeg meg på ryggen. Oppdriften holder meg da rimelig stabil opp mot bunnen av båten og jeg syns selv at jeg er i stand til å holde ut omtrent like lenge som i mine velmaktsdager. Men det er kanskje ikke helt riktig. Vel, med filtre, batterivann m.m. ble det spasertur tilbake.

Avreisen fra Skiatos ble noe for seg selv. Jeg tror både Andreas og jeg hadde samme tanke, une grande sorti, og det ble det. Gummibåten lot vi ligge klar med Erlend U ombord i tilfelle vi skulle få med oss noen fremmed anker når vi heiste vårt eget, men det gikk bra. Deretter dro vi lenger opp i bukten mens vi heiste det vi hadde av seil. Kanonene var gjort klar på forhånd. Vimpel og norsk flagg var allerede oppe. Jeg har allerede nevnt at selv om det var mye fint på havnen i Skiatos, ble Lyna viet stor oppmerksomhet. Vel, etter at vi hadde fått heist alle seil, sløret vi inne mot havnet igjen hvor vi hadde planlagt en jibb for deretter å seile ut av havnet. Etter jibben heiste vi vårt store sjørøverflagg og fyrte av alle våre tre saluttkanoner. Det som ikke var helt med i beregningen var at en av ferjene var i ferd med å dra samtidig som oss og det falt seg slik at våre skudd ble avfyrt rett mot ferja på nokså kort hold. Alle turistene ombord syntes selvsagt det var festlig, om besetningen syntes det samme er vel mer tvilsomt, men ingen reaksjon, tuting fordi vi var i veien for dem, neida. Deretter har vi hatt en smørseilas langs Skopolos som har vært helt makeløs. Nydelig, rom vind fra nord og ingen sjø, vi nyter livet i fulle drag. Akkurat nå er det jentelaget som har vakt og Maren er iferd med å fylle etter på parafinlanternene, de må nå opp for det begynner å bli mørkt. Grynet forbereder en sen middag, det skal bli kald kalkun med salat. Det skal smake. Får vi samme føret, fortsetter vi kanskje helt opp til Konstantinopel.

Dag 69 – 7. august 1998

Harald

På vei til Konstantinopel

Det siste jeg skrev i går var at dersom været holder deg så fortsetter vi til Konstantinopel. Vel, det gjorde det ikke. Da jeg ble purret kl. 0200 hadde situasjonen forandret seg ganske vesentlig. Ikke det at det hadde begynt å blåse så mye, men sjøen var blitt meget urolig og Lyna ble kastet hit og det ble ganske fort besluttet å snu. Vi hadde nettopp passert en mindre øy som ligger sør for Alonissos, den er nærmest ubebodd og heter Peristrera. På sørvestsiden der fant vi en bukt som ikke var omtalt i Piloten, men som vi likevel valgte å gå inn i. Det var temmelig mørkt men vi fant frem og ankret mellom fire, fem andre båter som lå der fra før. Med ankeralarmen på gikk vi alle til køys. CA. kl. 0700 ble jeg vekket av at Erlend T ropte ned til meg og jeg hørte idet jeg sto opp at motoren ble startet. Vi hadde visstnok vært i kontakt med en annen båt uten at det var skjedd noen som helst skade. Det ble til at Erlend og Andreas gikk til køys igjen og jeg ble sittende igjen med kaffe og Gammel Dansk og holde ankervakt. Etter at solen var kommet opp fikk vi en del vind, men den var veldig ujevn og med kraftige kast i denne bukten som var omkranset av nokså høye åser. Det medførte at de båtene som lå der kunne snu seg nokså ulikt. Etter hvert våknet resten av båten til liv, og det ble en dugelig frokost som Grynet sto for. Deretter var jeg nokså innstilt på at noe arbeid måtte utføres. Jentene ble kjørt inn til en strand i bukten og følgende oppgaver ble løst. Selv startet jeg vårt lille aggregat og fikk sydd på vimpelen som er begynt å bli nokså flisete. Deretter ble de siste sømmene i jageren ordnet, og etter middag ble også seilet montert, ca 2.5 måned etter at det blåse i stykker. Erlend U fikk ordnet med et strøk lakk og maling på lanternekassene og Erlend T et strøk med hvit maling på skansekledningen. Deretter ble det alminnelig bading, etter at jentene var kommet ut. Noen drinker ble også tatt hvilket muligens har sammenheng med det som deretter skjedde. Andreas var på et tidligere tidspunkt blitt noe provosert av uttalelser fra min side i forbindelse med at Erlend U og Kristine hadde hoppet fra storråa og ga uttrykk for at tiden også nå var inne for hans vedkommende, han ble i så fall nr. 4 til å hoppe fra storråa på LYNA. Han brukte noe tid på å innrette seg, hvilket medførte at han fikk noe oppmerksomhet fra de andre båtene, og så kastet han seg utfor. Jeg hadde på et tidligere tidspunkt gitt uttrykk for at å hoppe fra storråa var uaktuelt for meg. Jeg ville nok foretrekke å stupe med det samme. Vel, her syntes tiden å være inne så jeg karret meg opp og stupte og det gikk rimelig bra etter hva jeg følte og fikk av respons av mannskapet. Vimpelen hadde til tross for mine syferdigheter viklet seg inn på nye og Andreas klatret opp og klipte den opp. På tur ned tok han en ny variant fra storråa, hang seg under og slapp seg ned. Litt inspirert av at jeg hadde tatt dette stupet, følte jeg at jeg nå like godt kunne markere ytterligere at de gamle er eldst, enskjønt jeg vil vel helst ikke si det om meg selv. Det hadde vært en del svømming med maske og snorkel rundt båten, og det er jo noe som jeg føler jeg kan noe bedre enn andre. Jeg ga følgelig uttrykk for at jeg kunne tenke meg å dykke ned til bunn under båten og hente opp en neve sand. Det ville være en liten prestasjon for jeg antok at det kunne være mellom 8 og 10 meter ned til bunn. Vel igjen, som sagt så gjort, men det ble et ganske tøft opplegg. Jeg svømte nedover ganske lenge før jeg i det heletatt så bunn, dette til tross for at det er ganske god sikt. Så da jeg først så bunn var det fortsatt nokså lang ned dit. Men det gikk. Etter at jeg var kommet opp ble dybden kontrollert på dybdemåleren som anga at det var mellom 15 og 17 meter ned til bunn. Etter denne badesekvensen, som er noe skrytende fra min side, så dro gutta og Kristine inn til land for å fotografere oppe fra åsen, jfr. bildet. Deretter ordnet Maren og Grynet en gedigen middag, sweet and sour, og vi ble alle så mette og dorske at vi hadde ingen lyst til å forlate bukten, men det gjorde vi på tradisjonelt vis. Alle seil oppe, heising av anker og avfyring av kanon. Helt enkelt gikk det ikke fordi vi hadde huket oss fast i et stort utlegg med grov kjetting, men vi heiste hele greia opp, la en tamp rund, senket ankret igjen og fikk det frigjort. Deretter var det bare og slippe den ene enden av tampen og dermed sank utlegget på plass igjen. Akkurat nå er vi på nytt på vei i riktig retning. Vi har lite vind og fint føre og seiler i kanalen mellom Peristrera og Alonissos. Jeg skal på vakt igjen kl. 0200 og nå kl. 2300 skal jeg forsøke å få meg en liten blund. Dagen har vært lang med vind og sol og det tar på.

Grynet

I dag har vi hatt en dag etter mitt ønske, ligget for anker i en stille bukt slik en ser på reisebrosjyrene for Grekenland. Grønn sjø og noen få båter for anker. Maren og jeg hadde tenkt en deilig tur til toppen av øya, men vi fant ingen sti som kunne føre oss frem. Vi gikk tilbake til Kristine som lå på stranden. Maren svømte ut til Lyna mens Kristine og jeg tok 1/2 time på stranden. Nå er vi på vi nordover, vi jentene koser oss med damenes roman og jeg tror gutta misunner oss som finner litt underholdning i Dr. Drake og dens like.

Harald

Nå er klokken 2335 og jeg har fortsatt ikke kommet meg i køya. Akkurat idet jeg skulle legge meg oppdaget jeg at vi ikke hadde noen lading på 24v anlegget. En halv time i motorrommet mens motoren går har jeg hadde mange ganger på turen, men har vel ikke skrevet om det. Der er det varmt, ca 55-60 grader, så selv med bare shorts på så kommer jeg ut som ut av en badstue, det renner av meg. Nå må jeg ut og få et bøtte sjøvann over meg før jeg på nytt prøver å finne litt søvn.

Dag 70 – 8. august 1998

Erlend T og Andreas

Erlend og jeg gikk på vakt klokken ti. Da var det stor sjø imot og vi holdt bare to knop. Kapteinen hadde bestemt at vi skulle stoppe på Limnos, som er den siste greske øya før Tyrkia (tror jeg). Vi ankom hovedstaden Mineria som er en liten sjarmerende plass og urørt av turisme, klokken to. Her valgte vi og legge oss for anker, da det blåste litt og valget var "stern to". Som vanlig stod det en fyr og ropte og pekte på ankerkjettingen sin. Det virker som om folk ikke har noe tro på oss som sjømenn. Men det motbeviser vi gang på gang. Våre manøvre inne i de trangeste havner får folk på andre tanker.

Is trengte vi til isboksen, livet med og uten iskald drikke er ikke sammenlignbart, og derfor dro Erlend, Erlend og jeg i land. Vi skulle også finne turistkontoret for å forhøre oss om fly og båtavganger. Erlend T må hjem for å begynne på skolen, og det går for sent med oss. Turistkontoret var det ingen i byen som hadde hørt om. Og isen måtte vi gå langt etter, uten å finne noe. Men vi møtte en fyr som var i militæret, og han snakket meget godt engelsk. Denne soldaten sendte oss på en bar for å kjøpe is, men de hadde knapt nok til en drink. Etter en time med gange dro vi ombord igjen, uten å ha utrettet noe.

Grethe og Kristine var akkurat ferdige med å lage middag i det vi steg ombord. Under middagen ble det bestemt at vi skulle ligge her over natten og jeg tok meg derfor en hvil mens pappa dro for å få tak i is. Jentene dro på stranden, der bygde de slott i sanden. Da kvelden kom dro vi alle inn til byen en liten tur, Erlend T og jeg gikk til strand promenaden, for å finne oss en plass å ta noen drinker. Der ble vi sittende en stund, fordi det er mye pent å se på i Grekenland. De andre handlet litt for så å gå å spise på restaurant . Klokken ett var alle ombord igjen, vi gikk tidlig til sengs da det var avtalt at vi skulle dra så tidlig som mulig neste dag

Maren og Kristine på vei fra stranden

Dag 71 – 9. august 1998

Harald

Som nevnt i dagsrapporten for i går, var planen å dra tidlig i morges videre. Jeg var tidlig oppe for å gjøre alt klart og vekket også Andreas for at han skulle bistå med gummigåten og andre ting. Etter en sedvanlig men nødvendig gjennomgang av motoren ble denne startet. Den påfølgende kontroll viste at ladingen på forbruksbatteriene ikke var i orden. Ringte Trond Erik og fikk noen gode råd før jeg demonterte og plukket dynamoen fra hverandre. Vi kunne ikke dra videre mot Istanbul uten at vi hadde ladingen i orden. Nesten alle funksjoner, herunder lensepumpene er avhengige av at ladingen er i orden. Dagen gikk for mitt vedkommende med til demontering og forskning på hvorfor den ikke fungerte, måtte blant annet låne en tersj for å få av reimhjulet av en ny engelsk båt, Dardanella. Kapteinen ombord, som jeg fikk noe kontakt med, hadde hatt en norsk venn som hadde bygget seg en båt, og senere blitt borte i Texas, han het visstnok Wickstrøm.

Kortspill hører med

Etter en del strev fikk jeg åpnet dynamoen og fant en dings som var ødelagt. Med litt finjobbing med lodding fikk jeg ordnet den, men følge ikke at det var noen varig løsning. Monterte den sammen og prøvde opplegget. Det fungerte ikke. Om kvelden, dvs. kl. 2200, gikk Grynet og jeg ut for å spise på den nærmeste restauranten. Der fikk vi tips om et elektrisk geni som het Papadopolos som jeg skulle kontakt dagen etter.

Grynet

Det ble ikke slik vi hadde tenk da vi anløp Limnos. Harald hadde planlagt en liten lunsjstopp, men dette var en stopp etter mitt hode. Nydelig liten by, med fin strand og lite turister. Det var lørdagskveld og jeg så for meg en avslappende weekend i rolige farvann.

Erlend Ulstad sitter i toppen av et tre

Vi besluttet å bli her over natten og reise videre søndag morning med stor salutt og fulle seil. Søndag purret Harald Andreas for videre seiling mot Istanbul, men så var det slutt på dynamoen som gir oss strøm til pumper og andre viktige funksjoner. For min egen del må jeg si at Liominos er ikke den verste øya en kan bli liggende fast ved Harald reparerte hele dagen, uten hell. Maren og jeg besteg borgen som beskyttet byen mot Tyrkia en gang for lenge siden. Det var en fantastisk opplevelse og en fin tur sammen med Maren. Jeg tror Andreas vil legge inn noen bilder vi tok på borgen. Resten av ungdomsgjengen tok diverse turer inn til butikkene og Grethe og Kristine vartet opp med rislapper senere. Vi har problemer med å finne råstoffer til å lage middage ombord. Vel er vel egentlig mitt problem. Vi har det aldeles nydelig og Harald og jeg er privilegerte som har fått lov å ha med oss så flott ungdom ombord