S/J Lyna

Dag 12 – 11. juni 1998

Andreas

---

Dagen i dag har vært en høyst spennende og innholdsrik dag. Den startet nydelig med liten bris imot, og flat sjø. Solen tittet fram innimellom uten den helt store varmen. Vi gikk selfølgelig for motor og holdt ca. 8 kn. i medstrøm, og ca. 3 kn. i motstrøm. Det var meldt NW force 4. Frisk bris. Etter hverdt dreide vinden som meldt og vi begynte å heise seil. Vi var da kommet til Dunkerque.(bilde 2). Jager, klyver, fokk, storseil og mesan ble heist, kursen ble lagt 10 grader babord og vi gjorde god fart for seil. Men så økte vinden på, og det gjorde også bølgene. Etter en halv time surfet vi 12 kn. og det blåste 40 over dekk. Bølgene var da blitt så store at vi bestemte oss for å gå inn til Calais. Idet avgjørelsen var blitt tatt hørte vi ett smell. Jageren revnet, og delte seg opp i større og mindre deler. De resterende seilene berget vi takket være godt sjømannskap.

Kursen ble lagt mot Calais, kastene var oppe i 50 kn. og sjøen var den verste vi har opplevd. Pumpene i båten gjorde ikke jobben sin, og snart hadde vi vann over dørken i salongen. Trond Erik mekket pumper, Terje og Harald styrte uten kartet som hadde blåst overbord, og vi andre hadde nok med å holde oss fast. Slik slet vi oss fram til Calais med 1 kn. i 3 timer.

Vel framme i Calais ble vi seilende i ring da det ikke fantes kaiplass, ei svensk jente på VHFen fikk til slutt dirigert oss til en roligere del av havnen. Med tanke på trafikk, ikke vær. I Calais går det/kommer det ei ferje hvert femte minutt. Nå ligger vi og stanger mot ei kai hvor høyde forskjellen er ca. 6 meter. Vi skal nå lage oss litt mat, og så krype til køys, alle er ganske ferdige. Jeg avslutter denne dagsrapporten med en bønn om litt bedre vær. Slikt som man kan bruke shorts i. Og kjære værgud, la meg presisere att når vi ber om medvind til å seile på, mener vi ikke liten storm.

Harald

---

Gårdagen ble avsluttet med stor stemning. Besøk av hollandske Ellen og Louis med tilhørende akkevit ble avsluttet i løpet av en halv time etter at Stein Arne hadde vært opp og meldte fra om at vinden hadde gitt seg. Jeg ga da uttrykk for at jeg ville dra, og de fleste var enige i det. selv om opplevelsen fra Nordsjøen og forholdene der fortsatt satt i. Etter en skikkelig salutt, bakket vi ut i elva, og omsider fikk vi satt kursen nedover. Det gikk raskt, som følge av en medstrøm på ca 3 til 4 knop.''

Det var mørkt da vi dro, og det var det også da vi kom utpå. Som antatt hadde ikke sjøen lagt seg enda, men det ble roligere etter hvert. Det var meldt vind fra nordvest utpå dagen. Som følge av strømmen med flo og fjære ble farten noe avhengig av om vi hadde den med oss eller mot oss. Ca 15 mil før Duncirque kom det en nordlig bris som hjalp til på farten. Vi gikk fortsatt for motor men hadde alle seil satt bortsett fra skværseilet og breifokka. Til disse var vinden for spiss. Ca 50 grader.

Ved Duncirque tyknet det til og vi fikk mer vind. Trond Erik var ivrig på å skifte remmer på 24 voltsdynamoen og det passet bra at vi fikk ca 20 knops vind slik at vi kunne slå motoren av og likevel holde 6 knop. Vi traff enkelte seilbåter for klossrevede seil, vi hadde full seilføring, sjøen hadde ikke bygget seg opp, og jeg koste meg. God fart og alle seil sto godt. Men det skulle vise seg at det var litt tidlig å banke seg selv på brystet.

De fleste hadde allerede da, ca kl. 1600 vært opp ganske lenge og det ble spørsmål om å gå over på vaktordningen igjen. En eneste som kom seg til køys en kort stund var Terje, men også han måtte opp kort senere. Trond Erik hadde styringen en lang periode etter meg. Autopiloten hadde fungert godt for meg også under seil, men Trond Erik måtte surre roret i lo for å hindre Lyna å gå opp mot vinden. Stein Arne tok opp spørmålet om vi ikke burde ta ned noen seil eller ev. reve. Jeg sa nei til det. Lyna tok det pent og seilene sto godt uten særlig krengning. Det blåste da ca 35 knop. Jeg ga uttrykk for at så lenge seilene sto fulle og ikke slamret så trodde jeg de ville holde. Dette holdt faktisk stikk helt opp til 50 knop - storm.

Jeg var dels nede og så at pumpen forut hadde problemer med å holde vannstanden ned. Nokså mye sjø begynte å slingre rundt under dørken. Jeg satt samtidig å navigerte og visste følgelig at vi om kort tid skulle seile rommere og rommere etter at vi hadde passert Calais. Men en beslutning måtte tas. Vinden hadde bare økt og det blåste 40 til 50 knop jevnt og sjøen hadde bygget seg opp og var voldsom. Det ble besluttet å gå inn til Calais. Forseilene skulle berges når vi hadde bøyen til innseilingen foran oss. Andreas og jeg hadde allerede gått frem på dekket for å klargjøre dette da Lyna skar noe opp og jageren ble slått til filler på et øyeblikk. Jager og klyver ble berget. Vi hadde egentlig planlagt å la storseil og fokk stå, mesan ned. Alle seil ble tatt ned, hvilket kanskje ikke var klokt. I motstrømmer inn mot Calais, klarte motoren nesten ikke å holde oss fra stranden.

Vinden og sjøen føltes verre enne noen gang. Vi slang som en, jeg vet ikke hva. Trond Erik var gått ned for å jobbe med pumpene. Jeg kunne høre at det singlet av glass og annet under dekk. Distansen inn fra bøya var litt lenger enn fra Munkholmen og inn til Skansen. Jeg ble stående til rors, mer eller mindre søkkvåt i ca 3 timer. Var faktisk noe i tvil om det ville gå.

På veien inn ble vi passert av 5 store ferger, som alle skulle inn til Calais. Den siste kom inn mens vi lå i moloåpningen. Vi hadde aldri sett havna før, og noen mente jeg burde holde til styrbord og andre til babord. Det ble litt av begge deler.' Noe senere fikk vi høre på VHF, på engelsk at skipperen på ferja mente vi hadde skapt en farlig situasjon.

Vi gikk inn i den vestre havna, som er en industrihavn mellom fergehavna og den havna vi ble liggende i. Det blåste fortsatt voldsomt og jeg hadde problemer med å snu båten. Da vi etter ca en times venting kom oss over i den andra havna opplevde vi verre forhold. Sjøen gikk stor og det virket som om dieselfiltret var iferd med å kvele motoren, hvilket ville blitt krise. Til slutt fikk vi lagt til. En verre plass har jeg aldri ligget med noen båt, nesten som å ligge på havet i styggvær.

En del konsekvenser av en fantastisk seilas i 10 til 12 knop er allerede avdekket. Nå er klokken 0500 og også jeg må få meg noen timer. Resten av mannskapet har sovet lenge. Konsekvensene får jeg komme tilbake til. Lensepumpene er i drift igjen. Forøvrig må jeg få berømme mitt mannskap.

Dag 13 – 12. juni 1998

Harald

---

Vi har fredag den 12; og det nærmer seg midnatt. Jeg har nettopp fått opplyst at vi ikke får fylt drivstoff og kommer oss ut igjen, om vi går inn i marinaen nå klokken ett i natt. Vi har ikke tatt noen beslutning. Alternativet er å dra nå i natt. Været og forholdene forøvrig er de beste, men da drar vi nesten uten drivstoff, og uten reparert jager. Dersom vi går inn i marinaen for å fylle drivstoff, kommer vi ikke ut igjen før i morgen. Jeg tror det blir det vi gjør. Da kan vi dra avgårde i morgen kl. 1400 med forhåpentligvis klart skip. Dagen i dag har gått med til å rydde opp etter det ville "bukkerittet" i natt, hvor det ble satt ny fartsrekord med Lyna for seil, 12 knop. Under den ville seilasen, og kanskje like mye på turen inn til Calais for motor i motstrøm på 3-4 knop og vind i ca 45 til 50 knop, og med alt for mye vann i båten, slang vi slik at vannet ble slynget under garneringen helt opp under dekk og inn i køyer og skap. Motorrommet har følgelig i dag fått prøvd seg som tørkerom. Ellers har dagen i store trekk gått med til rundvask av båten, maskinrom, pantry, salong og lugarer. Autopiloten gikk i stykker igjen i natt, men er nå reparert igjen. Forøvrig har vi vært uheldige i dag og fått en skikkelig punktering av den ene pongtongen på Zodiac’en. Nye vifteremmer til 24 voltsdynamoen er på plass, Pumpene er brakt i orden. Ekstra pumpe er montert bak forbruksbatteriene, ny impeller er satt inn i pumpen til eksoskjølingen. Totalt sett synes jeg at Lyna har klart brasene bra, julingen hun fikk tatt i betraktning. For å bistå i forbindelse med innseilingen til Calais tok Terje med kartet over området ut på dekk, hadde det under armen. Et kraftig kast i sjøgangen, Terje måtte ta seg for, og sjøkartet var borte. Kartet på GPS;en var imidlertid mer enn bra nok til å seile inn på. Forøvrig har Terje klart å skaffe tilbake et nytt kart oppe i byen i dag. Stein Arne som er avbildet på kaien med bagasje, mønstret av i dag, tok ferjen over til Dover. Vi har hatt telefon fra ham. Han kom seg ikke med noe fly til Norge i dag.

Vår havneplass i natt var meget urolig. Vel vitende om at det var ca 8.5 m måtte vi bruke det meste vi hadde av tauverk til fortøyninger. Våre fendere var ikke nok til å holde oss bort fra kaien som vi dasket inn i nokså kraftig. Først etter at Andreas hadde fått tak i et par store bildekk ble det orden på dette.

Fyret i Calais stod midt i byen og gav restriksjoner på hvor høye husene mellom sjøen og fyret kunne være.

På supermarked i Calais fantes det ikke grovbrød å oppdrive. Sprit, vin og øl var det nok av.

Dag 14 – 13. juni 1998

Terje

---

Etter en diskusjon fram og tilbake med "Calais port" (havnevakten) ble det klart at vi ikke kunne få diesel i natt og at vi måtte vente til 13.30 med avgang fra Calais. Denne kvelden gikk de fleste tidlig til køys da vi måtte inn i indre kanalhavn (gjennom sluse) for å få fylt diesel.

Dag 14 startet da for oss alle litt før midnatt. Vi var klare ved dokkporten kl. 01.00., men som vanlig her i Frankrike (tror vi) ble vi liggende å vente til ca. 01.30 før vi slapp inn. Vi fant anvist plass fort, men alt tar tid med fortøyninger etc., og da Andreas kokte suppe ble vi sittende til rundt klokken 03.30 før vi gikk til ro. Vi gjorde et estimat på avstanden til Lisboa og måtte erkjenne at det var ca. 1000 nautiske mil fram dit og at det ville ta ca. 7 døgn med 6 knop. Adkomst Lisboa måtte da bli 20.06.96 og vi er da fortsatt 4 døgn etter ruteprogrammet. Dårlig vær og elendig service i Franske havner er hovedårsaken . Vi mistet et døgn i Calias på dieselfylling.

Dagen startet kl. 09.30 for omtrent alle, et par mindre vellykket reparasjonforsøk på gummibåt, og gråvannstank (nivåbryter ble igang satt etter frokost). Det er underlig nok problemer med å skaffe maritime deler i denne sentrale havnen på Franskekysten. Det var ingen lokal båtbutikk og en måtte milevis (30 km) avgårde for å finne slike. Nivåbryter på gråvannstank ble improvisert som en kortsluttningsbryter for vi skrudde sammen, men vårt lokale "EL- geni" har ennå ikke helt avsluttet denne oppfinnelsen så vi venter spendt på resultatet.

Dieselfylling ble en ny opplevelse på Fransk service. Undertegnede var innom det lokale havnekontor for Yachthavnen ca. kl 11.45 og varslet om vann og dieselfylling, samt sanket en del opplysninger og betalte havneavgift på 39 F.fr. Da båten hadde lagt til kom ingen, og jeg dro på nytt bort til kontoret og bad om vann og dieselfylling, og fikk til svar at det var selvbetjening. Undrende spurte jeg om at det bare var å sette igang dieselpumpen selv, og han forsto da omsider at det var drivstoff vi skulle ha, (på fransk visstnok gaz) og misforståelsen ble oppklart, men dette var et problem for han da ha tok middag kl 12.00. og at desverre ikke var mere "GAZ" å få i dag. Da var det like før undertegnede fikk fult "vulkanutbrudd", men av erfaring fikk holdt temperamentet tilbake og fortalte rolig at vi nu hadde ventet et døgn på diesel, og at det dessuten var gitt beskjed før deres stengetid. Etter litt betenkning ga han seg og kom bort til pumpen, men da han fikk høre at vi skulle ha ca. 1500 l så måtte han ha kontant betaling. Kredittkort kunne han ikke ta, undertegnede og skipper måtte da ta en rask joggetur opp i byen og robbe den lokale minibank. Dieselprisen var hele 4.70 F.fr pr l så det føltes ikke særlig rimelig. Skipper dro tilbake med cash, og lett aggressiv ovenfor fransk service. Vel på plass oppsto en ny diskusjon om diesel skulle betales før eller etter fylling, som endte med at betjenten fikk penger etter hvert som telleverket gikk. Det var ikke særlig kredittvillighet fra noen av partene, men frankmannen roet seg da etterhvert ned da han forsto at pengene kom inn.

Trond Erik

---

Vi har forlatt Calais og er nå nærmere England enn Frankrike.(kl 0200). Farten er for øyeblikket ca 2 knop. Vi har det meste mot oss akkurat nå. Store bølger, ca 15 knops vind og en kraftig motstrøm. Det er Harald og jeg som har vakt akkurat nå, går kun for motor da vi har vinden midt i fleisen. I flg værmeldingen skal vi snart få en becoming good hva nå det betyr. Men vi regner med å få motvind til vi har rundet brest. Begynner nå å bli lei av denne skvalpesjøen som fører til litt uvelhet hos enkelte. Håper på en fin dag i morgen.

Dag 15 – 14. juni 1998

Harald

---

Trond Erik skrev sist kl. 0200 i natt antok da at været skulle bli bedre i dag. Det har ikke slått til helt. Riktignok har vi nå 16 timer senere oppholds og til dels sol, men vi har den samme vinden og sjøen imot slik at vi har hatt liten fremdrift, anslagsvis ca 3 knop. Det vil si at vi som har mye å ta igjen, taper en ny time for hver time vi seiler. Sitter med en følelse av at vi står nesten helt stille, men bruker til gjengjeld en hel del drivstoff. I tillegg er denne harde motsjøen en stor belastning for Lyna. Om noe kan svikte, så gjør det under slike forhold. At autopiloten sviktet en stund i natt, viste seg å være en bagatell, for det kunne vi ordne fra innsiden av båten. Bortsett fra det har det meste fungerer bra helt til nå i ettermiddag.

Vi er nå bare fem mann ombord og har henvist til å legge om vaktordningen. To timer ute, to timer som navigatør inne, deretter fem timer fri. Den første frivakten fikk jeg ikke til å sove. Den neste ble urolig. Syntes jeg hele tiden hørte at vi hadde fått inn en god del vann som slang omkring i båten. Det var ikke tilfellet, det var baugsjøene jeg hørte. Har etterhvert fått tillit til at pumpene fungerer, men den gang ei. Nå i ettermiddag har de på nytt slått seg vrange. Gått seg tette på grunn av sjøgangen og all den dritten som derved kommer i bevegelse. Men nå er det under kontroll igjen.

Det neste problemet vi har fått å stri med er den siste hekkspoileren, den som ble forsvarlig festet i Tananger. Den er nå løs. Det høres ut som den slår bort i propellen av og til. Vi har derfor satt seil og lagt kursen inn til Cowes, det er ikke mulig å få gjort noe som helst i denne sjøen og vinden. Men det er 40 nautiske inn til Cowes, og med vinden og sjøen imot, vil det ta ca 10 timer før vi er i innløpet ved Isle og White.

Egentlig hadde jeg i dag ikke tenkt å skrive om dagens prakk, men kanskje si litt om hvorfor jeg er engstelig for å få prakk, og da kanskje alvorligere prakk en det vi har hatt. Men la meg tilføye allerede her, at det jeg har vært engstelig for har ikke slått til, snarere tvert imot har Lyna vist seg å tåle temmelig tøff behandling bedre enn jeg hadde fryktet.

Lyna er jo en meget gammel båt, og alt slites av elde. Da hun ble bygget skjedde det sannsynligvis på den måten som Skarpnes beskriver i to artikler i Sjøfartshistorisk årbok, tro det er 1973 og 1976. Jeg har ikke lest annen litteratur på sengen i periode på 15 år. Jo, da var det sannsynligvis et båtbyggerlag på 2 mann som startet med å gå i skogen og hugge det tømmeret som skulle til, kanskje en hel vinter. Deretter ble tømmeret håndsaget til plank. Først neste sommer kom selve byggingen skikkelig igang. Kjølen var strekt og spant kom etter hvert på plass. Ytterhud og innerhud (garnering) ble festet til spantene med trenagler, som helst skulle være i einer, seig og råtebestandig. Dvs. hele båten var laget av tre. Senere, etter århundreskiftet, begynte man i forbindelse med reparasjoner å bruke skipsspiker. Over vann berger spikeren rimelig bra, men under vann er det verre. Da Andreas og jeg hadde båten på slip, etter at den hadde ligget 12 år i kanalen, var den gamle skipsspikeren borte i nesten hver eneste planke i undervannsskroget. Jeg tror vi satte inn ca 1000 nye spiker, der den gamle var borte, i gikk opp en størrelse for å få godt feste.

Når jeg tenker på dette, og sitter under stor sjøgang, og ser at den innredningen som jeg har satt inn må bli med på de bevegelser som skroget fortsatt tillater, en fleksibilitet som hun fortsatt har og som må skrive seg tilbake fra vikingskipene, da blir jeg ikke så lite imponert. Forøvrig skal jeg også nevne at de prinsipper jeg har valgt for montering av innredning medfører at denne ikke blir ødelagt av at Lyna vrir seg i sjøen, selv om noe nok kan komme ut av stilling. Det har imidlertid ikke vært bevisst fra min side. Vel nå får jeg slutte av. Av gps navigatoren foran meg ser jeg at vi nå holder en fart på ca 5 - 6 knop og at Terje, som har rorvakt seiler høyere i vinden enn hva som er nødvendig for å treffe innløpet til Cowes. Været har blitt stadig bedre og det er lovet nordvestlig bris, hvilket er langt gunstigere for oss enn den vinden og sjøen vi nå har hatt i over et døgn.

Dag 16 – 15. juni 1998

Harald

---

"Red funnel" heter ferjene som går mellom Isle of Wight. Isle of Wight Yacht Club hadde alle fasiliteter, maken til service skal du lete lenge etter.

Utrolig koselig by som bar preg av å være seilsportens vugge. Klesbutikkene solgte kun maritime klær.

Dagens konk: Her i Cowes har vi møtt en helt annen holdning enn i Calais. Det er meget høflige folk over alt, og nærmest alle tituleres som gentleman. Vi har foretatt forskjellige reparasjoner og utbedringer, men jeg vil her konsentrere meg om reparasjonen av jageren. Den startet med at Terje tok kontakt med seilmakeren hvor han forklarte at det var et noe spesielt seil. Det var for mange ting ombord som skulle ordnes til at jeg kunne bli med ham. Da han kom tilbake, kunne han fortelle at han hadde fått adressen til et firma som sveiste presenningsduk. Vi tok med oss seilet dit, og ble anmodet om komme tilbake etter en time. De var i tvil om det lot seg sveise fordi det var fukt i seilet.

Da ville ikke sveisingen fungere - det ville oppstå damp under sveiseprosessen som medførte at sveisingen ikke ville fungere. Vi tok da seilet med oss tilbake til seilmakeren, som kunne sy og ikke var så tander for fuktighet. Han, opplyste sekretæren, kom ikke tilbake før om to timer. Det var jeg som oppsøkte ham både først og da han var kommet tilbake. Det er jo litt spesielt at seilene er laget av presenningsduk, og jeg er egentlig litt stolt av at jeg har sydd dem selv. De har jo vist seg å fungere til og med i vind opp i 60 knop. Men her var nok holdningen en annen. Mens jeg var der inne satt de og sydde på et seil av kevlar. Seilmakeren, Chris, ba meg brette ut seilet utenfor, så skulle han komme og se på det. Som sagt så gjort, jeg hentet Chris, og da han fikk sett seilet, rygget han nærmest tilbake og ga uttrykk for at det var hans inntrykk, at det var hans inntrykk etter å ha snakket med Terje at det var en presenning som skulle repareres. Da han så at presenningen hadde seilfasong og skaden det var tale om å reparere, rygget han nærmest tilbake.

Trond Erik

---

Vi forlot Isle of Wight kl 1800 med kurs La Coruña, Spania. Med trekanoners salutt all vår pomp og prakt. Vi har hatt en bedre middag ombord, kylling med peppersaus og ris på porselen for en gangs skyld. Nå blir det tre dager med boksemat på pappfat. Med god bør fra nordvest holder vi ca 9 knops fart. Det er rolig sjø, håper dette fortsetter. Synd vi mangler jageren.

Dag 17 – 16. juni 1998

Harald

---

I skrivende stund har vi den 16.06 kl. 1830 og det der ganske nøyaktig 24 timer siden vi dro fra Cowes på Isle og White. Vi har hatt vinden imot oss, men ikke mer enn at vi har kunnet ha seilene oppe, og derved opprettholdt en bedre fart enn om vi bare hadde gått for motor. Sjøen har lagt seg noe, og vi har klart å holde en snittfart på over 6 knop, dvs. 155 n.m. på dette døgnet. Vi har hatt nesten skyfri himmel på hele turen, men det har ikke vært noen varme i luften. Autopiloten og pumpene har i natt og idag gjort jobben sin, - fantastisk. Vi ligger nå ganske nære franskekysten ved Brest hvor vi skulle ha vært for 4 dager siden. Fire dager som vi neppe klarer å hente inn noe særlig av før Gibraltar, selv om vi nå ikke stopper i Brest, men legger ut på Biscaya på direkten.

Siden vi siste døgn ikke har hatt problemer, bortsett fra kokeapparatet, Safeflame, som Trond Erik har reparert glødespiralen på for 3. gang, får jeg skrive om noe annet, og det får bli mat, selv om jeg ikke er den nærmeste til å skrive om det.

Vi var godt utstyrt da vi dro fra Trondheim. 15 kg spekemat fra Grilstad fabrikker, Et ukjent antall hermetikkbokser fra Trondheim preserving. Trond Eriks arsenal av joikakaker må nevnes særskilt. De ble av meg karakterisert som hundemat da han kom med dem. Men vi har hatt flere måltider på joika, og de smaker og metter bra.

Det blir ikke laget store måltider for samtlige ombord, vaktordningen er til hinder for det, alle sover på frivakta. Vi har som kjent også hatt perioder hvor det ikke har vært så enkelt å lage seg mat. Da har det gått mye på brødmat.

Vi hadde med 16 halvstekte brød fra Rosenborg. Det gikk akkurat et inn i stekeovnen, og de var populære så lenge vi hadde dem, smakte som nybakt. De siste brødene måtte vi gi opp, da de begynte å mugle. Ellers startet vi med et forråd av ost, syltetøy og annet pålegg som vi fortsatt har igjen av, takket være det nye kjøleskapet, som fungerer utmerket.

Vi hadde med melk som holdt seg lenge og vi har fortsatt juice fra Trondheim. Suppleringen av provianten har først og fremst vært øl for de unge og vin for min årsklasse, samt brød, melk og smør. Suppeposene må nevnes. Det har vært veldig populært å koke seg opp en suppe om natten. Det er gjerne han som sitter å har navigasjonsvakten som ordner med det. Like før vi dro ifra Cowes stilte Trond Erik opp med et skikkelig måltid bestående av en halv kylling, kjempestor, med tilbehør. Han mente vi måtte få oss noe ferskt kjøtt, når vi først lå til land og hadde muligheten.

Jeg får runde av med å gi uttrykk for at her ombord får alle det de trenger, men jeg tror neppe at noe har lagt på seg på turen, vi bruker for mye energi til det. En del energi må til og med brukes til å holde seg i sengen mens en sover, når det slenger som verst.

Trond Erik

---

Har i natt for første gang prøvd vannsengen om bord i Lyna. Trodde at sengen min var rimelig sikker, men våknet flere ganger i natt hvor jeg kjente vann og fukt. Årsaken er nok at vi på denne leggen har hatt babords halser, noe vi ikke har hatt så mye tidligere. Noen smålekasjer har medført et par drypperter, så jeg har lagt madrass og dyne i tørkerommet (maskinrommet ca 45grader) for å få dette tørt.

Jeg har merket meg det siste døgnet at når Terje har hatt vakt ute, har farten vært ca 4 knop. Når Harald har vært ute ca 7-8 knop. Dette har gjentatt seg å jeg spekulerer på om det har noe med seileferdigheter å gjøre. Forklaringen ligger nok idet at vi har vakt hver 6. time. Dette passer inn med tidevannet, Terje motstrøms, og Harald medstrøms. I hele natt har vi pint båten med ca 20-30 grader vind fra styrbord for å holde høyden rundt Brest. Vi har mer eller mindre gitt opp håpet på rommere vind nå som vi kommer nærmere land. Vi må nok slå et par ganger for å komme oss rundt odden Brest ligger på.

Ellers har vi den vante turnus, livet går sin gang, Øystein leser Donald-pocket, jeg drikker øl, Terje spiser suppe, Andreas sjekker nye moter over en dry martini i magasinene sine og har samtaler med Barbro og Gøril. Harald roter med sitt personlige merkesystem for draft-rekkefølgen (13, 16 12b 17 og 18a) som dere skjønner. Harald! hvor er 19b?

Dag 18 – 17. juni 1998

Andreas

---

Nok en høyst innholdsrik dag. Det er ikke noe problem med tilgangen på stoff til sida. Dagen startet så fint (se bilde 1) og vi gjorde god fart. Vaktene gikk sin vante gang og jeg lå å sov da det skjedde. Jeg ble vekket av ett spetakkel, som jeg først trodde kom fra dekk. Øystein våknet også av rammelet, og siden han skulle snart på vakt ba jeg han gå å sjekke hva det kom av. Det var da blitt klart at det kom fra maskinrommet. Han hadde ikke fått på seg klærne før motoren ble stanset. Etter cirka en halvtime stod også jeg opp, dette hørtes alvorlig ut. Jeg møtte fattern på dekk og jeg kommenterte at vi gjorde god fart for kun seil. " Ja ", svarte han, " mot Brest". " Er noe alvorlig fatt?", sa jeg som om jeg ikke skjønte hva dette innebar. Giret hadde gått i stykker og det var ikke noe vi kunne reparere selv. Det ble besluttet at vi skulle rigge opp bord og dekkstoler og prøve å hygge oss midt oppe i all elendigheta. Været var jo trossalt pent.

For- og ettermiddagen ble brukt stort sett til dank. Bortsett fra noen små arbeidsoppgaver for å tenke på noe annet. Utpå dagen løyet vinden helt. Og med null knop ville det jo ta lang tid å nå Brest, så det vi gjorde ett forsøk på å trekke Lyna med gummibåten. Forsøket ble avblåst etter en time uten særlig suksess. Da hadde vinden tatt seg litt opp. Men dog for lite. Fattern mistet tålmodigheten og startet forsiktig motoren. En del forferdelige ulyder kom fra giret, men merkelig nok virket det som om det gikk seg litt til. Og i skrivende stunder vi i ferd med innseilinga til Brest i stupmørket og med motoren på tomgang. Det er ikke godt å høre på jernet som blir malt i stykker i maskinrommet (giret), men vi må jo fram. Hvor alvorlig dette er, og hvor mye det vil forsinke oss er det for tidlig og svare på. Time will show.

Dag 19 – 18. juni 1998

Harald

---

Dagen i dag, nærmest som en blåmandag, skuta er ikke sjøklar. Turen inn fra Biscaya tok nesten livet av oss. En lang dag ble til en lang natt hvor de yngste forsvant etter hvert og hvor jeg til slutt bare hadde Terje som selskap in mot Brest for motor med et gear som ikke ga gode lyder fra deg. Vel i havn i Brest fikk vi opp de unge og fikk fortøyd utenfor en annen båt kl-0630.

Kl. 0930 banken det på dekk. Det var bare jeg som våknet, det var tollvesenet, som jeg inviterte under dekk, nærmest i svime. Jeg var svett, uopplagt etter en alt for lang dag og natt. Det gikk bra. De var ikke interessert i mine flasker med aquavit. Jeg opplyste at vi var innstilt på å dra videre straks vi hadde fått reparert gearet. Vi har ikke bilder av jobben med gearet, det vil komme senere, men vil sikkert ikke yte rettferdighet for hvilken jobb det har vært. Vel, det er ikke kommet så langt. Mye demontering med talje osv. har vi vært igjennom uten enda å ha fått konstatert hva som er feil.

Etter at tollvesenet hadde vært her ble alle purre, og alle fikk sine oppgaver. Andreas og Terje fikk innkjøpslisten og dorsket av gårde. Taksisjåføren kom ombord og vil vel kanskje ta kontakt igjen i morgen. Øystein dro på byen for å skaffe nye billetter til hjemreisen for ham og Trond Erik. Trond Erik og jeg har vært ombord og demontert gear etter beste evne. Det har gått trådt, jeg kan ikke si mer. Nærmere forklaring vil gå forlangt. Jeg kan ikke si noe som helst om Brest, jeg har bare vært ombord og mekket og snakket med Heimdal Propulsion i Molde om mulige reservedeler til vårt gamle Self Changing gear

Nå er klokken 0230 og det er bare Andreas og jeg om fortsatt er oppe. Oppvasken er tatt. Håvard har nettopp ringt fra Paris. Han er sannsynligvis ombord allerede i morgen formiddag. Terje, Trond Erik og Øystein forlater oss her i Brest. Imorgen vil vi fortsette våre anstrengelser for å ordne gearet og andre ting som må være klart før videre seilas.

Dag 20 – 19. juni 1998

Håvard

---

En herlig dag å komme til Brest i Frankrike. Etter en del hektisk reising med fly, båt, taxi hotell er jeg endelig ombord i Lyna. Stemningen er god tross mye motgang i det siste. Har blitt kjent med noen hyggelige franskmenn som hjelper oss med det meste! Akkurat nå er jeg veldig trøtt og klar etter en bedre middag på kai-promenaden med dertil tilhørende drikke. Jeg lover å komme sterkere tilbake med flere fyldige dagsrapporter og artige bilder.

Trond Erik har nettopp spist en velsmakende ertesuppe. Ble litt sterk vind fra nordøst senere på kvelden. Tro hva det skyldes?

Middag på kaipromenaden i Brest. Inntok en bedre entrecote. Håvard tok bildet.

Dag 21 – 20. juni 1998

Håvard

---

Lørdag 20. Juni startet tidlig for enkelte av mannskapet. Øystein og Trond Erik forlot oss i dag, etter å ha vært med på turen siden starten i Trondheim. De valgte å ikke legge seg til sengs etter en bedre tur på byen (Brest) med masse god drikke og mat. De dro med taxi til flyplassen i Brest med destinasjon Paris - Oslo. Vi traff en del franskmenn i natt som var svært så hyggelige, men forferdelig dårlig til å snakke engelsk. Det spilte jo ingen rolle, for jeg og Andreas (spesielt) fikk virkelig "dreis" på snakketøyet etter hvert. De kunne fortelle at de hadde lært å snakke engelsk på skolen i 10 år. Dette forundret oss veldig, siden vi klarte å kommunisere bedre på fransk enn engelsk med enkelte. Tatt i betraktning vår opplæring i fransk.

Andreas med ett av dagens gjøremål. Reparering av Zodiac mark I vår gummibåt som normalt henger klar til bruk bak på hekken på Lyna. Det hadde blitt en del rifter i den ene pongtongen som gjorde at den slapp ut luft. Nå er det fikset, og den er klar til bruk. Harald var vel den som sto opp først i morges bortsett fra Øystein og Trond Erik. Harald som har kommet i kontakt med den lokale Rotaryklubben, var invitert til lunch på golfbanen i Brest. Så han dro i ellevetiden, mens jeg og Andreas ikke kom oss før ca 1130. Terje har også i dag jobbet med girboksen som gikk i stykker når Lyna var kommet et stykke ut i Biscaya-bukten. Problemet ser ut til å bli løst over helgen, grunnet at det må bestilles opp et nytt lager.

Harald

---

Noen ord fra skipperen også. Det skal helst gå slik som jeg har planlagt, og det har det ikke gjort. Problemer har jeg for så vidt vært forberedt på, men kanskje ikke så mange og alvorlige som vi har hatt. Føler meg nok litt knust og ydmyket. Mine planer har vært for optimistisk. Men som løvetannen, jeg kommer forhåpentligvis opp i full blomst igjen om ikke alt for mange dager. Det er litt tungt å gå og vente, men vi får verken tak i utstyret for den siste demonteringen eller det nye lagret før på mandag og da er det enda en del arbeid før vi er i gang igjen. I mellom tiden har vi knyttet en god del gode forbindelser her i Brest, ikke minst gjennom Rotary. hvor jeg i dag har truffet en god del av medlemmene i klubben til Jacques som går på som ny president på fredag. Han håper jeg fortsatt er her da. Det gjør ikke jeg. Men det er hyggelige folk, så hvis vi ikke lykkes med reparasjonen på mandag og tirsdag, og vi fortsatt er her på fredag, vel da tror jeg vi fortsatt kan ha det hyggelig her i Brest. Hadde i dag hyggelige båtfolk om bord, en fra Tyskland og en fra Belgia, begge hadde vært i Norge og i Rissa og lært om båtbygging. Får slutte av her, vi skal ut og spise, her i Brest er det musikkens dag/kveld.

Andreas

---

Fritiden blir brukt til utbedring av diverse skader, samt forefallende arbeid. Her er vi i gang med å skifte tre rekkestøtter som har rottnet opp. Den vi ser liggende på dekket var gått tvers av under seilas. Det var ikke lett å oppdrive så stor material her i Brest. Men etter 400 franc i taxi fikk vi laget nye i eik på et verft like ved.

Håvard

---

Etter suppe med franske baguetter til lunch i dag også, tok Terje seg en tur til byen for å handle og ordne flybilletten til hjemturen sin. Jeg og Andreas latet oss litt i sola innimellom alle små ting som må gjøres. Det er mange som viser interesse for Lyna. De kommer på bryggekanten og tar bilde og slår av en liten prat med oss. Vi hadde til og med besøk av fransk tv i dag. De ville intervjue oss i forbindelse med at en veldig kjent fransk seiler hadde forlist og druknet utenfor Calais i den stormen som Lyna også fikk oppleve. Da de oppdaget at vi kunne snakke veldig dårlig fransk i edru tilstand, ville de ikke intervjue oss. Engelsk kom ikke på tale i fransk fjernsyn. Det virket som at det ikke var noe populært blant franskmenn å høre oss snakke engelsk. Turen ut for å spise endte med fiasko. Vi kom oss ikke av gårde før klokken nesten var 12:00. Franske restauranter server ikke mat så sent på kvelden. Vi tilbake til Lyna hvor undertegnede disket opp med en fortreffelig spagettirett. Idet siste har selvfølgelig rødvin hørt med til nesten alle måltid. Dagsrapporten begynner å bli lang og det er sent på kveld, så jeg runder av med å fortelle at i morgen tidlig drar Terje dessverre hjem. Men han kommer sterkere tilbake i august har han sagt. Terje har vært en god mann å ha med tanke på all den trøbbel vi har hatt med motoren.

Dag 22 – 21. juni 1998

Håvard

---

Dagen ble brukt til å ta seg av forefallende arbeid. Nye rekkestøtter og diverse småpuss ble gjort. Dagen ble avsluttet med en koselig tur på den lokale fiskerestauranten på kaia. Avsluttet kvelden med en god prat om morgendagen. Terje forlot oss i dag. Håper å få de nye lagrene til girkassen i morgen, slik at vi kan komme oss videre på vår reise!!!! Skriver mer i morgen.

PS: Hils mor og alle der hjemme

Dag 23 – 22. juni 1998

Andreas

---

Startet dagen sånn i nitiden med en god frokost. Denne dagen hadde vi satt oss mange mål. Girkassen skulle repareres. Det var to lager som satt fast veldig som vi må ta ut med et verktøy som kalles ters. Dette verktøyet har vi ikke, så vi må låne det av et eller annet firma. Kanskje vi må leie inn noe hjelp. Kl. 02.30 Vi har nå spist et godt måltid med god hjelp av vår franske venn Jean Marc, og vi skal straks gå og legge oss. Men først skal vi få noen ord fra han.

Le navire sur lequel je me trouve sort tout droit d'un compte de fée; d'une part, on retrouve une vieille dame de la mer, et d'autre part, on se retrouve á table en compagnie de personnes plus qu'accueillantes... Que pouvait rêver de plus un visiteur comme je le suis! Un navire dans le port de Brest, un équipage si amical, que pouvait-on rêver de plus pour un nouvel été et pour une célébration maritime en ce mois de juin? All my thanks to the captain and its crew.

Jean Marc har gitt oss en uforglemmelig kveld, han har laget med Håvards hjelp et nydelig måltid. I morgen tror vi at giret er på plass ettersom Meunier Naval har bidratt med ekspertise og verktøy. Vi får tro at vi snart er ute på Biscaya igjen.

Dag 24 – 23. juni 1998

Håvard

---

Brest er en by på størrelse med Trondheim. Byen ble grunnlagt på 1600-tallet av en fransk militæringeniør. Byen er plassert rundt elven Penfeld. Skipsindustri er byens viktigste næringskilde i tillegg til elektronisk utstyr og kjemisk industri. Brest er en viktig by med hensyn på dens strategiske beliggenhet. En av Frankrikes største marinebaser ligger i nærheten. Byen ble totalt utbombet under den 2. Verdenskrig av De allierte, fordi tyskerne anla en militær ubåtbase i denne byen. Byen er meget fin i våre øyne. Den har en stor handelshavn hvor vi ligger til kai, og den har ei veldig stor båthavn for fritidsbåter. Her er alt lagt til rette for folk som er interessert i båtliv. Det er et utall av båtbutikker her i nærheten. Folk som bor i denne byen er nok generelt interessert i båtliv. Vi har hatt en utrolig mengde av folk som kommer for å se på båten. Har nevnt i en dagsrapport før at fransk tv var her, og i går kom en hel barnehage tror jeg det var for å kikke på båten. Vi er stolte!!

Brest ligger i et område som kalles Brittany. Dette er en halvøy som i nord grenser til den engelske kanal, og i sør til Biscayabukta som vi snart skal krysse. De første tegnene til folk som bodde her er kelter som ble invadert i år 56 før Kristus av den Romerske keiseren Caesar. Det blir nesten som å lese Asterix. Det har nok bodd folk her tidligere enn dette, fordi det står igjen slike steinbygninger som indikerer at folk har bodd her mye tidligere. Årsaken til at området kalles Brittany er at på 14-1500 tallet ble området invadert av briter. De kalte området for Brittany som oversatt betyr lille England. Det var kjemping mellom franskmennene og engelskmennene om dette området lenge, men da den engelske dronningen giftet seg med den franske kongen, avsto England området til Frankrike. Har vært en nyttig dag tross at lagrene ble litt forsinket. Regnet med å få de i dag. Giret blir levert i morgen, og da er det å skru det på. Har spist en bedre middag hos familien Le Guen, som har hjulpet oss utrolig mye.