Strekning

Dag 79 – 17. august 1998

Harald

Gårsdagen ble fin rent seilingsmessig. For lite vind til å holde fart i båten bare for seil, men det er vel en pris en må betale for å seile på flatt vann. Den vinden vi hadde kom forøvrig som vanlig fra nordøst, slik at det bare var så vidt den fylte seilene, med andre ord veldig spiss. Etter hvert som vi nærmet oss innløpet til Dardanellene, økte den noe på og ble rett imot slik at vi måtte ta ned seilene. Allerede 15 n.m. før vi kom inn i sundet merket vi motstrømmen som kan være helt oppe i 6 knop og da står vi helt stille. Vi besluttet å ankre opp i en bukt like innenfor innløpet, rett nedenfor krigsminnesmerkene, de tyrkiske, engelske og franske. Vi ankret opp rett nedenfor det tyrkiske som var opplyst og veldig flott. Men vi merket at det gikk ikke fort på grunn av motstrømmen. Jeg hadde trodd at vi skulle kunne være fremme, ferdig ankret kl.0100, men den ble i hver fall 0300 før vi kom oss i seng.

I dag kom vi oss alle opp i rett tid, ca kl. 0900, for vi var innstilt på å komme oss videre før det begynte å blåse for mye. Vi var nok for sen til det for straks vi kom utenfor odden møtte vi både strømmen og vinden. Tre til fire knops strøm og 30 - 35 knops vind. I piloten hadde vi lest at vi måtte klarere videre ferd i Canakkale, en mindre by knapt halvveis oppe i sundet så vi tok sikte på å dra dit. Det gikk ikke fort, helt nede i 2 knops fart enkelte perioder, men vi kom da frem til slutt. Havna var meget trang så vi var mest innstilt på å ankre litt lenger ute, men en kar i gummibåt kom opp på siden og ga signal om at vi bare måtte komme innover. Andreas som sto i baugen og hadde kontroll på ankret som var gjort klart, fikk med seg en beskjed om at vi kunne ankre i den indre havna og legge oss "stern to", dvs. med hekken inn til brygga. Det så ikke helt kjekt ut men jeg manøvrerte forsiktig innover. Det så ikke ut til å være plass til snu der inne, slik at jeg håpet at alt ville gå greit, 30 knops vind tatt i betraktning. Mannskapet sto litt avventende og jeg ga beskjed om at de måtte ordne seg med fortøyningstau og fendere og stå klare, og det ble det for så vidt behov for. Mannen i gummibåten ga beskjed om at ankret kunne gå. Etter min mening, og vel også etter Andreas mening, ble det helt galt i forhold til der vi skulle legge og inn med hekken. Men ankret ble sluppet, og galt ble det. Det ble gjort et forsøk på å få det til under en masse ståhei med alt for mange tyrkiske hjelpere som ga råd og som festet tamper i hytt og pine. Det var nokså frustrerende, men jeg følte at jeg tross alt hadde kontroll og de ville jo det bare godt.

Midt opp i det hele dukket det til og med opp en tyrker som snakket norsk. I alt virvaret snakket jeg engelsk tilbake til ham. Etter mye om og men var det flere enn oss som forsto at ankret måtte flyttes. Det var ikke så enkelt, trangt som det var inne i havnen, men det gikk bra, både baugen og hekken helt oppe i ankertrossene til de båtene som lå der. Jeg kan ikke skrive mer om dette, det var et underlig opplegg som endte vel. Etter at vi hadde fått roet oss litt, kom den samme tyrkeren som snakket norsk og ville ha meg på land, og jeg etterkom anmodningen, og ble kjent med Resep som hadde arbeidet 11 år på norske skip og i Norge, hadde hatt en venninne der og hadde til og med en sønn og en datter i Norge. Etter en øl på land tok han meg med til det første kontoret, vi måtte jo registreres i Tyrkia. Der oppnådde vi ingenting, men jeg skulle få besøk av en representant ombord i løpet av kvelden, og det fikk vi. Fylte ut to skjemaer med mange rare spørsmål, fikk kart over byen og beskjed om at jeg måtte innom 5 forskjellige kontorer og få godkjennelse og stempel på skjemaene. Jeg tenkte at det fikk vente til Resep kom tilbake, hvilket han hadde lovet kl. 1900. Han kom noe senere, fikk en flaske aquavit, og lovte å komme i morgen mellom kl.0900 og 1100 og bli med på alle kontorene, herunder blant annet helsetilsynet som vil ha sikkerhet for at det ikke er noen farlig sykdom ombord. Vel vi får se. Kvelden ble ellers brukt til å gå ut for å spise. Det er billig her, mat til 6 personer med vin og dessert og kaffe kostet ikke mer enn 15 millioner 650 tusen kroner, nei jeg mener tyrkiske lira. Kaffen som vi bestilte, dvs, tyrkisk kaffe, smakte ikke like godt, så vi avsluttet kvelden med hjemmelaget espresso med god cognac som Terje hadde med.

De siste bildene er fra en forretning her i Canekkale hvor Gunn kjøpte seg et par solbriller til flere millioner, og som til tross for kursen på tyrkiske lira ble nokså dyre fordi hun ikke fikk det hun skulle tilbake når hun betalte med store sedler.

Dag 80 – 18. august 1998

Harald

Om gårsdagen hadde sine frustrerende opplevelser, ble heller ikke dagen i dag uten. Etter at vi endelig hadde kommet oss på plass i havnen i går, og hadde fått lagt på plass fortøyningene som tyrkerne hadde lagt på kryss og tvers i iveren etter å hjelpe oss, ble jeg ropt i land av tyrkeren som snakket norsk. Jeg gikk på land og vi ble sittende en god stund å prate. Recep Dumas, som han het, hadde jobbet i Norge og på norske båten i 11 år fra l965 til l976, da han dro tilbake til Tyrkia og stiftet ny familie. Ja, jeg må si ny familie, for han hadde også hatt en fast venninne i Norge, som han hadde en sønn og datter med. Hans nye tyrkiske kone hadde kjennskap til dette, men han hadde ikke hatt noen kontakt med sin tidligere familie siden han dro fra Norge. Nå var han pensjonist i Tyrkia, men tjente fortsatt gode penger på å kjøpe opp fisk i distriktet og selge denne til restauranter i Canakkale og i Istanbul. Tillatelsen til opphold i Tyrkia, som jeg var nokså opptatt av, var ikke noe problem, det skulle han hjelpe meg med neste dag, dvs. idag tirsdag. Han skulle komme mellom kl. 0900 og 1100, men kom først kl. 1130.

Jeg hadde vært forholdsvis tidlig opp, da jeg merket at det begynte å blåse en del inne på havna, men jeg har fått en som er enda tidligere opp, nemlig Terje, som kom tilbake fra sin joggetur, da jeg kom opp på dekk. Bortsett fra Andreas, var de andre dratt for å handle da Recep endelig kom. Mens jeg satt og ventet hadde jeg sjekket i Rotaryhåndboken og sett at det var en klubb i Canakkale og at de hadde møte nettopp i dag kl. 1230.

Når det gjelder oppholdstillatelsen, så skulle alt ordne seg i løpet av en halv time ifølge Recep, men så enkelt var det ikke. Jeg fløy rundt på kontorer helt til klokken 1900 om kvelden før alt var i orden. Det hele startet i går, da vi fikk besøk ombord av en fra et av disse kontorene som skulle fylle ut det skjemaet som alle de andre kontorene skulle påføre sitt stempel. Det ble meg som fylte ut skjemaet og for det måtte jeg betale en pris tilsvarende 35 US dollar.Resep ønsket bare å hjelpe, men det viste seg at jeg kanskje hadde klart meg bedre uten ham. For det første startet han en del diskusjoner på de kontorene som vi besøkte som selvsagt tok en del tid samtidig som det kanskje skapte en del motvilje. Dessuten var han ikke klar over i hvilken rekkefølge kontorene skulle oppsøkes. Det hadde jeg fått beskjed om, men jeg tenkte at han kanskje visste bedre. Det medførte at vi oppsøkte i hvert fall to kontorer hvor vi fikk beskjed om at vi måtte innom et annet kontor først. Men som sagt, det ordnet seg til slutt. Rotarymøtet fikk jeg også besøkt. Det ble holdt utendørs ved et hotell like ved havnen. Det var hyggelig, bare et par medlemmer snakket engelsk, og den ene, sekretæren, oversatte det jeg fortalte om min klubb i Trondheim og om båtturen.

Etter at vi hadde fått ordnet med tillatelsen, mente Recep at vi hadde fortjent en tyrkisk drink, og vi stoppet ved en liten restaurant hvor Recep var kjent. Den tyrkiske drinken er anisbrennevin, lik den greske Ousoen. Det ble ikke bare en, men faktisk tre slike drinker, som hver var nesten fullt melkeglass. Recep advarte meg mot virkningen, og jeg må si jeg kjente at jeg hadde fått noen drammer da vi gikk tilbake til båten sammen med hans 18-årige sønn, Kerem, som vi møtte på turen. Men det viste seg at det var verre fatt med Recep enn med meg. Vi hadde avtalt at vi skulle ut å spise sammen med hans familie kl. 2000 samme kveld, men kl. 2000 ble Recep observert ikke langt fra båten, sovende på en benk.

Det var Maren som så dette. Jeg hadde nemlig fortalt henne at Rotaryklubben jeg hadde besøkt, hadde en utvekslingsstudent fra Mexico, så hun var gått for å ringe til de rotarymedlemmene som jeg hadde fått visittkortet til. Den meksikanske gutten kom forøvrig sammen med en ung tyrker og Maren gikk ut med dem, mens vi dro på marinarestauranten for å spise. Vi bestilte forekjellige retter, men fikk etter hvert beskjed om at dessverre, den retten kunne ikke fremskaffes, og ikke den heller. Til slutt endte det hele opp med to flasker vin, to porsjoner med chips og tre spyd med kyllingkjøtt. Da var det blitt midnatt og vi ønsket alle å krype til køys, for vi hadde bestemt oss for å dra neste morgen kl. 0600 for å få en periode på morgenen uten den sterke nordavinden som blåser her hver dag.

Dag 81 – 19. august 1998

Harald

Dagen startet tidlig som planlagt. Før kl. 0600 var vi i gang. Vi hadde på forhånd vært litt engstelige for at de sist ankomne seilbåtene hadde kastet ankret sitt over vårt, men det viste seg ikke å være tilfellet. Vi kom av gårde uten problemer. Slik vaktordningen er satt opp er det Terje og Gunn som har vakten fra 06-10 uansett om det er dag eller natt, så det falt seg naturlig at de ble de som fikk ansvaret til å begynne med. Andreas var snar til å finne køya igjen straks etter at vi hadde kommet av gårde, men jeg holdt meg oppe til ca kl. 0830 før jeg tok meg en god lur. Når vi dro såpass tidlig så var det fordi vi håpet på en periode på morgenen uten den sterke motvinden, og det viste seg å slå til. Ja, ikke bare på morgenen, vi fikk fine forhold hele dagen. Riktignok hadde vi motvind, men den var ikke særlig sterk og vi fikk ingen ubehagelig sjø. Målet for dagen var Marmara, dvs. hovedstaden på øya Marmara, som har gitt hele det lille havet sitt navn. Øya har fra gammelt av vært kjent for sine mengder med veldig flott marmor. I dag brytes det marmor på øya, men den blir ikke skåret og bearbeidet her. Det skjer i første rekke i Istanbul.

Både hovedstaden og havnen viste seg å være mye mindre enn vi hadde antatt. Det var en veldig koselig havn vi kom til, hvor det sto hjelpende hender på land de vi kastet anker og la oss med hekken inn til kaien. Det ble til og med ordnet med en landgang til oss. Terje og jentene var oppsatt på en liten fjelltur straks vi hadde kommet i orden, men Andreas og jeg ble igjen ombord, tok oppvasken og var innstilt på en tyrkisk kaffe m.m. på en av restaurantene langs kaien. På en av de første satt det to karer som vi kjente igjen fra Canekkale, det var skipperen og mannskapet på en 45 fots cabincruiser som vi hadde sett tidligere på dagen seile forbi oss. Etter en kopp tyrkisk te ble vi invitert ombord der på en drink og vi fikk sett nærmere på båten. Vi ble imponert. Både maskineri og innredning var veldig skikkelig og pent utført. Vi fikk opplyst at båten tilhørte ordføreren i Izmit og etter det vi forsto var han visst veldig rik. Etter en time ombord med god traktering, begynte det å bli mørkt og Terje og jentene kom tilbake fra turen sin. De hadde funnet et sted oppe i åsen som de ville dra å spise på, hvilket de gjorde. Terje ble imidlertid igjen og ble med oss da vi dro for å spise på en restaurant i nærheten av båten. Vi fikk en slags form for pizza som jeg gjerne skulle husket navnet på, for den var virkelig god. Men det var ikke pizza, det var en tradisjonell tykisk rett. Etter at vi hadde spist inviterte vi våre nye tyrkiske venner ombord i Lyna på en kopp kaffe og et glass norsk brennevin, som er Lysholms Linje. Vi har gjort dette flere ganger under turen, men jeg tror ikke Lysholm komme til å bli noe stort salgsprodukt i Tyrkia med det første. Kapteinen kommenterte Lysholmeren med at det smakte ikke så verst, han kjente at han ble varm i magen og antok at det var utmerket til å varme seg på om vinteren i Norge. Etter at våre gjester hadde forlatt båten, var vi nokså snare med å komme oss i seng, for vi var innstilt på å gjenta øvelsen fra i dag og komme oss av gårde til Istanbul nokså tidlig.

Nye venner fra Izmit
Ost, vin og kjeks på dekk
Gun, Terje, Maren og Grynet på tur til fjellet
Marmaris

Dag 82 – 20. august 1998

Harald

Vi er tidlig oppe for tiden, det var vi også i dag, kl. 0600. Ikke bare var det ca 70 n.m. til Istanbul, men vi ville også gjerne nyte godt av den svake vinden på formiddagen, og gjerne kommer frem til ny havn mens det enda var lyst. Det var nesten litt synd å dra fra Marmara bare etter en kveld for vi likte oss godt der alle sammen, men som sagt, kl. 0630 var vi av gårde. Vi gikk vest om øya Marmara, blant annet for å få sett marmorbruddene som ligger der. Vi hadde svak vind hele formiddagen, men det lille vi hadde kom fra vanlig retning, nordøst, så vi heiste seilene ganske tidlig og tok dem ikke ned igjen selv om det periodevis faktisk var vindstille. Det viste seg å være klokt, for på ettermiddagen kom vinden, først ganske rom, men etter hvert spissere og spissere. Da det var ca 20 mil igjen til havnen måtte vi ta et slag inn mot land for å få bedre høyde og flatere vann. Vi hadde deretter en feiende seilas med ca 30 knops vind nesten helt fram til havnen. Den heter Atakøy og er ganske ny med plass til ca 700 båter. Allerede i moloinnløpet møtte det oss en gummibåt som fulgte oss frem til en utmerket plass ytterst i havnen, og denne gangen slapp vi å ankre, la til på vanlig norsk måte. Vi har fått et veldig godt inntrykk av havnen, servicen og sikkerheten her så langt.

Før vi gikk ut for å spise, ble jeg av en tyrker som snakket tysk, invitert til å bese båten som ligger bak oss. Jeg kan ikke bruke for mye tid på å beskrive båten som heter My Life, men jeg ble imponert, det er sikkert. Det er tale om en moderne cabincruiser på ca 60-70 fot, bygget i Tyrkia, med to motorer på 1800 HK hver, to store aggregater samt et hjelpeaggregat på 15 kw, all mulig instrumentering, i det hele tatt alt du kan ønske deg og det så skikkelig ut. Vi hadde litt behov for is til kjøleboksen vår som var foranledningen til kontakten. Med både watermaker og icemaker ordnet det seg ombord i My Life på ca en halv time. Vi gikk som sagt ut for å spise, og etter en lengre spasertur, endte vi på en moderat uterestaurant med plass til ca 1000 gjester. Bortsett fra at de ikke hadde alle rettene på spisekartet må vi si at service og hurtig servering var imponerende. Stupte i køyene ca kl. 2400.

Dag 83 – 21. august 1998

Harald

Etter flere dager hvor vi har vært oppe nokså tidlig, tok vi det rimelig med ro i dag morges, men ca kl. 1100 var vi klare for å dra inn til sentrum av Istanbul. Vi hadde observert at det gikk hurtigbåter fra en pir u utløpet av marinaen hele tiden, og vi gikk dit for å ta en av dem inn til byen, men dessverre gikk de ikke inn til sentrum. Vi ble henvist til å ta buss nr. 81, hvilket vi gjorde. Vi fikk alle plass i 2. etasje i bussen, som gikk til en større busstasjon like ovenfor Galatabroen. Den blå moske og sultanens palass var blant de stedene vi ville se, og vi la av gårde i den retning i samsvar med kart som vi hadde. Etter forholdsvis kort gange kom vi inn i en større hall med salgsboder, som vi senere har klarlagt at er den jødiske basaren. Enormt med boder eller små forretninger. Det tok tid å komme seg ut derfra, og handling ble det også på flere av oss. Selv kjøpte jeg meg en ekte kopiert Rollex til ca kr. 200.- og Grynet kjøpte seg et gullur til kr. 100.-. Men omsider var vi kommet igjennom og la på nytt kursen mot den blå moske

Terje og jeg var ikke fullt så ivrige etter å komme oss inn i verken den blå moske eller sultanens palass i det vi så for oss timer med guiding, så vi slo frempå om et glass øl, hvilket lot seg ordne på en liten restaurant ikke langt fra den blå moske. På vei derfra gikk vi forbi flere teppebutikker som vakte en del interesse. Grynet har lenge gått med planer om å kjøpe noen nye tepper når vi kom til Istanbul, men noe kjøp ble det foreløpig ikke. Kort etter at vi hadde forlatt disse butikkene kom det en tyrker og spurte oss på dansk om vi kom fra Norge eller Danmark. Det viste seg å være en meget hyggelig tyrker som var 2. generasjon danske og som hadde flyttet tilbake til Tyrkia. Han tilbød seg å være guid for oss og tok oss først med til en sisterne som lå like i nærheten. Den blå moske var stengt for noen timer på grunn av bønnetid. Sisternen må nesten oppleves og kan ikke lett beskrives, men det dreier seg om en kjempebrønn under bakken, ca 4 meter høy som holdes oppe av vakre søyler av marmor. Det var i gamle dager byens drikkevannskilde som fikk vannet tilført fra ferskvannskilder 20 km nord for byen via aquadukter. Et imponerende byggverk.

Mens vi ventet på at den blå moske skulle åpne for publikum, ble vi med til tyrkeren, Heitars, forretning, det viste seg at han var teppeselger, og der ble det kjøpt tepper. Både Grynet og Gunn kjøpte tepper som vil bli sendt direkte til Norge slutten av september. Heitar er en meget sjarmerende mann og en utmerket selger som vet å gi sine kjøpere tillit til at de gjør gode og fornuftige handler. Vi fikk inntrykk av at han brød seg ikke så hardt om å selge, han ville bare hjelpe oss, og det gjorde han faktisk, for vi beholdt ham som guide under hele vårt opphold i Istanbul. Etter teppehandelen dro vi pånytt til den blå moske, hvor vi barfot og med tildekkede ben kom oss igjennom et imponerende byggverk sammen med turister fra mange land.

Neste post på programmet var tyrkisk bad. Heitar tok oss med. Det var egen avdeling for damene slik at Grynet, Gunn og Maren ble overlatt til seg selv. For mitt vedkommende ble det en noe spesiell opplevelse. Inkludert i prisen er vask og massasje av menn som jobber i badet uten lønn,(kvinner på kvinnesiden). Det er vanlig å gi disse tips på ca 1.000.000 lira, dvs. ca kr. 30.- dersom man er fornøyd med behandlingen. Han som knadde meg var en meget kraftig og hardhendt tyrker. Det gikk bra til å begynne med, men da han begynte å kna lår- og leggmusklene mine kilte det så ulidelig at jeg nærmest hylte av latter og vred meg som en orm. Jeg tror Andreas følte seg brydd for det var ikke fritt for at mine latterhyl hørtes i hele badet.

Medusa utskåret i en marmorsøyle

Etter badesekvensen dro vi tilbake til båten for å slappe av litt før vi skulle ut å spise. Vi hadde gjort avtale med Heitar om at han skulle ta oss med til et spisested oppe ved Svartehavet. Det høres ut som en lang tur, men det tar bare ca 15 minutter med taksi, ja, det heter og skrives faktisk TAKSI her i Tyrkia. Vi skulle treffes ved hans forretning kl. 2100 og var nok litt for sen, men vi kom avgårde i to nye taksier. Turen gikk langs vestsiden av Bosporus, det er der de rike bor, og det var mye vakkert å se, blant annet sultanens sommerpalass som ligger opplyst på østsiden av stredet. Vi fikk oppleve en restaurant nokså utenom det gjennomsnitturisten får oppleve. Det var musikk hele kvelden, tradisjonell tyrkisk mat, flere artister opptrådte med tyrkisk og gresk sang, og en mavedanserinne opptrådte også, danset til og med på vårt bord. Hun dro med seg Andreas ut på gulvet og dro av ham skjorte. En ganske spesiell seanse som Andreas kom seg rimelig bra ut av, tatt i betraktning at skjorten var for trang i halsen slik at han måtte til å begynne med danse med denne hengende over hodet. Kvelden ble avsluttet på nattklubb inne i Istanbul. Da var vi alle nokså slitne og det ble ikke like vellykket som den første del av kvelden. Mette og trette kom vi oss til slutt tilbake til båten og krøp til køys ca kl.. 0230. En begivenhetsrik dag for alle, tror jeg.

Dag 84 – 22. august 1998

Harald

Manøvrering i Bosporus Ingen sto tidlig opp i dag, men det var klart allerede i går kveld at både Gunn og Andreas ønsket en dag til inne i Istanbul, så de dro inn sammen med Terje og Maren ca. kl. 1200. Grynet og jeg ble igjen ombord og fikk blant annet vasket dekket, stelt litt med motoren og reparert den elektriske koblingen til ankervinsjen, som hadde fjusket litt i det siste. Etter at de kom tilbake fikk vi også reparert det siste hullet i gummibåten, så akkurat nå er den tett, så lenge det måtte vare. Kapteinen ombord på My Life var stadig innom oss med is og behjelpelig på alle vis. Fikk blant annet låne mopeden hans for å dra inn å skaffe utstyr til å koble vannslangen. Han var også en kort tur ombord og viste meg da hvor vi burde ankre om vi dro opp Bosporus eller dro ned til Prinsesseøya. Etter at byfarerne var kommet tilbake ble det besluttet å dra opp til Svartehavet. Vi kom av gårde først da det var begynt å bli mørkt, så vi måtte bruke radaren, som denne kvelden var til mer nytte en noen gang. Trafikken opp forbi Istanbul er enorm, og det var faktisk et nokså alvorlig uhell mellom to båter samme kveld. Men med oss gikk det fint. En fantastisk fin opplevelse å dra stille oppover stredet med restauranter, forskjellige lukter, sultanens opplyste sommerpalass. Hele tiden noe å se på samt lukte, samtidig som vi måtte passe på som smeder for å holde oss unna båter som krysset vår kurs uavlatelig. Men vi kom oss som sagt frem til havnen i Svartehavet, fikk ankret og gikk til køys noe etter kl.0200.

Gunn

Sommerpalasset til sultanen sett fra Bosborus

Ja, Terje, Andreas, Maren og jeg dro også i dag inn til Istanbul. I dag var det mye mer folk på markedene og til tider ble det ganske folksomt. Vårt inntrykk av tyrkerne er så definitivt godt, vi ble ikke nedrent av påtrengende selgere og fikk og i fred i butikkene. Det var utrolig mye fint og se, mange flotte bygg og en mye renere by enn jeg hadde forventet. Litt dårlig samvittighet hadde vi da vi dro fra Harald og Grynet, men de koste seg sikkert med å få være alene noen timer. Vi tok også i dag kontakt med vår dansk/tyrkiske venn Reidar slik at all handling ble utført greit med han som guide. Selvsagt måtte vi inn og se hans nye gullbutikk, så litt handel ble det jo der også.

Når vi kom ombord igjen dro Grynet og jeg for å gjøre matinnkjøp, vi fant et enormt kjøpesenter hvor det sikkert var plass til ti City Syd inni. Der hadde de alt du kan drømme om av delikatesser så vi fråtset i friske matvarer. Det var helt nødvendig med bærer ut til gaten og videre med drosje til båten. På drosjene her står det forøvrig TAKSI. Etter at maten var plassert gikk vi ut og kjørte motor opp gjennom Bosborostredet i mørket. Det var veldig spennende og svært vakkert, men vi fikk bruk for det vi tidligere har lært om nattseilas, for maken til trafikk er det vel vanskelig å oppleve. Det var omtrent som under Cutty Sark. Alle lysene på land gjorde det krevende å finne hvor vi skulle gå, da lyktene ble vanskelig å se, men flott det var det. Tyrkia er et mangfoldig land det har vi fått oppleve.

Dag 85 – 23. august 1998

Harald

Jeg var tidlig oppe i dag, spent på hvordan havnen så ut. Det var helt mørkt da vi kom og vi så bare de nærmeste båtene. Det viste seg å være en koselig havn med utsikt nordover Svartehavet. Det lå ca 40 båter for anker i havnen, noen store og de fleste små. Terje og Gunn kunne fortelle at de hadde vært oppe i natt. En båt hadde dregget og en annen hadde brukt hornet heftig for å få vekket skipperen. Jeg merket ingenting, sov min beste søvn. Etter en noe uryddig og lettvint frokost, dvs. etter morgenbad i Svartehavet, begynte vi å gjøre oss klar for å seile ned Bosporus i dagslys. Mesan og storseil ble heist inne på havnen mens vi lå for anker. Ankret ble lettet og de resterende seil heist. Det var ikke rare vinden, men vi fikk da styringsfart.

På morgenen hadde vinden snudd slik at den blåste opp stredet og vi var meget skuffet som hadde sett frem til en deilig medvindsseilas med strømmen med oss. Før vi kom av gårde snudde imidlertid vinden og vi fikk den fra riktig retning, selv om den var svak. Selv om det ikke gikk fort, seilte vi faktisk nesten helt ned til Istanbul, der motvinden på nytt møtte oss. Men det var en opplevelse i seg selv å sige sakte nedover Bosporus hvor det er et yrende båtliv og hvor Lyna fremstår som en fremmed fugl som vies stor interesse. De fleste tar turen innom oss for å se nærmere på båten og hilser, noen tar kontakt på engelsk og en del kommer med bemerkninger som varmer skipperens hjerte. I skrivende stund har vi passert Istanbul og vi er faktisk på RETUR. Vi har nådd reisens mål, vi har vært med Lyna i Istanbul og hun har så vidt beseilt Svartehavet. Riktignok ca 3 uker forsinket, med dog. Lyna oppfører seg bedre og bedre og så har vi da også smørseilas, selv om vinden er nesten rett imot.

Det synes å være alminnelig enighet om at nå får vi seile et døgn eller to så vi kommer oss litt lenger sør på Tyrkiaskysten, hvor vi ikke har vært tidligere. Skulle kanskje ha fylt diesel i Istanbul, men vi har fortsatt ca 1000 liter på tanken etter at vi fylte siste gang på Skiatos, og det er tilstrekkelig til ca 4 døgns seilas. Jeg har nå nettopp avsluttet min ettermiddagsvakt, klokken er ca 1900, det er et nydelig vær og vi har en svak vind fra sørvest. En liten blund ligger det an til før jeg og Grynet går på vakt kl. 0200. Vi får snart en ny måne å seile på, den tredje etter at vi startet fra Trondheim. Nattseilas, som vi har hatt en del av, får deg til å bli en del mer oppmerksom på månens eksistens enn hva man ellers er.

Dag 86 – 24. august 1998

Harald

Dagen startet for mitt vedkommende kl 0200 da jeg gikk på vakt og avløste Andreas på Marmarahavet. Jeg hadde fått meg noen timers søvn etter at vi hadde passert Istanbul. Skikkelig mørkt, og ingen nymåne slik jeg hadde håpet på. Men vind fikk vi akkurat da jeg gikk på vakt, nydelig vind fra nordvest som bare økte på gjennom natten og som ble mer og mer akterlig.

Da Terje og Gunn gikk på kl 0600 blåste det en skikkelig kuling og Lyna raste av gårde gjennom natten. Etterhvert som det ble lyst begynte sjøen også å bygge seg opp slik at Lyna begynte å gire i sjøene. Dette ga oss problemer med storseilet som hadde tendens til å jibbe uten at vi ønsket det. Jeg satte på en kontratalje, men kort etter løsnet klofallet på storseilet og det ble da til at vi skiftet seilføring til bare skværsegl og breifokk, hvilket vi beholdt nedover Dardanellene og helt ned til den tyrkiske øya Boscada hvor vi nå har stoppet for å spise og for å fylle diesel. Om vi drar herfra ikveld, er foreløpig usikkert, vi har tross alt lagt bak oss godt og vel 200 n.m. siden vi sist var i havn. Været er fortsatt bare vakkert og her hvor vi ligger nå kan vi bade direkte fra båten. Det er en liten fiskerlandsby her, Boscada Limani, med bare tyrkiske båter og vel også tyrkiske turister.

Dag 87 – 25. august 1998

Harald

Vi ble liggende, er det ikke typisk. Jeg pleier å si, og der har jeg fått medhold av Terje, at går man inn til havn, så blir man minst liggende et døgn. Og det ble tilfellet, for Boscada Limani var en meget koselig havn, helt etter min smak. Ingen, eller nesten ingen turister. et samfunn som ikke livnærte seg på turismen, men alle funksjoner i behold. Baker, smed, snekker, fiskere ja alle yrkesgrupper. Det ble ikke så sent i går, lang seilas i forveien, så var ikke det så rart. Gunn, som ellers er nokså tidlig oppe om morgenen, var sen i dag. Terje sto opp like etter meg, ca kl. 0730, til en av de vakreste morgenstunder. Varmt og nesten vindstille. De fleste båtene som hadde lagt til ved siden av oss, hadde allerede dratt. Skulle de nordover, så har de min fulle forståelse. Etter en kopp kaffe, dro jeg og Terje inn i den lille landsbyen for å handle. Bakeren fant vi og vi var også innom en butikk hvor jeg var sikker på å finne fustasjeopphengsforkoblinger, men de fant jeg ikke. Deromot hadde de nesten alt annet, dolokk med forskjellige farger, tenger, brytere - i det heletatt en butikk etter min smak.

Etter frokost dro damene på tur, mens vi gutta ble igjen og tok fatt i en del oppgaver som må gjøres og noen som bør gjøres. Motoren fikk sitt stell, oljenivå sjekket både for motor og hydraulikk. Startkranshus og clutch-hus lenset for olje, kjølevann etterfyllt m.m. Deretter ble alle dørkplater over kjølsvin løftet av for å se etter lekkasjer. Vi fikk lokalisert noen innvendig og renset mellom en del spant forut hvor vi også fant en dametruse og et par sokker. Noe senere tok jeg et dykk under båten for om mulig å få tettet de lekkasjene som jeg hadde sett innvendig, uten noe hell. Krystallklart vann inne i havnen. Etter at jentene kom tilbake, måtte jeg bli med på en spasertur med Grynet og Andreas for de hadde funnet både et snekkerverksted og en stor damefigur som jeg måtte se. Damefiguren var dessverre ikke til salgs, men i snekkerverkstedet ble jeg stående igjen etter at jeg hadde kjøpt noe material. Jeg hadde begitt meg inn på å forklare eller spørre om de hadde en dreibenk slik at jeg kunne få laget meg noen nye koffilnagler.

Det skar seg, både med hensyn til språket og fordi de ikke hadde noen dreibenk. Forøvrig, selv om det har gått en del koffilnagler, så har vi tilstrekkelig til at vi klarer oss. Dersom vi legger igjen båten, kan jeg selv lage nye og ta med nedover til neste sommer.

Klokken ble 1600 før vi kom oss av gårde, uten kanonsalutt, men for seil inne på havnen, i god Haraldstil. Vi hadde etter hvert fått en liten bris fra nordvest som ga oss ca3 knop nedover langs Boscada. Badesekvenser underveis, Maren og Andreas fra gummibåt mens de tok bilder og Terje og jeg fra baugspydet. Men som sagt, så gikk det ikke fort, så vi kom ikke så langt som vi hadde planlagt, dvs. til sørenden av Lespos. Nord for Lespos ligger det en odde og der fant vi en molohavn men solen var i ferd med å gå ned. Flere folk i land viste oss hvor vi burde legge til og vi fikk hjelp. Etter at det ble mørkt forsto vi hvorfor. Det kom en rekke store fiskebåten og la til like ved og de lastet inn isblokker som jeg også prøvde å få kjøpe noen av uten å lykkes. Terje og Gunn har dratt inn til stedets eneste taverna, et blikkskur, mens resten av oss har tatt det med ro ombord. I og med at vi tar sikte på å dra tidlig av gårde i morgen, blir det kanskje Terje og Gunn som får mest ut av oppholdet her. I skrivende stund hører jeg Gunns stemme på land i nattemørket. De vil ombord og vi får kanskje en beretning om hva de har opplevd.

I flere dager har jeg tenkt å sende en spesiell hilsen til Birger Svendsen, som tidligere har seilt i samme strøk med Caroline. Nå vet jeg at han sitter med kartene foran seg og følger vår seilas og det er hyggelig. Han skulle nok ha vært her og gitt oss noen gode råd.

Gunn

Det var så visst ikke noe blikkskur vi var i. Vi satt på en fin terrasse og spiste calamaris og drakk en fin rødvin, iallfall sammenlignet med den Harald kjøpte i Bozcaada Limani, fant ut at det måtte være hjemmebrent. Vi fikk også med oss is til isboksen så turen i land var ikke bortkastet. Mens vi spiste fortalte Terje om Livet i Haremet, han kjøpte en bok med den tittelen i Istanbul, jeg tror han liker den boken godt.

Grynet og Maren

Tidligere i dag gikk Grynet, Maren og jeg en tur i Bozcaada der gikk vegen mellom vindrueplantene, og fikentrærne sto tett ved vegkanten. Vi har badet fra båten mange ganger og akvariumsfiskene svømmer rundt oss. Vi er alle enige om at Tyrkerne har vist seg å være meget hyggelige mennesker, det kan hende at vi hadde for lave forventninger, men vi opplever trivelige folk alle steder. Litt vanskelig er det med språket, men vi blir hjulpet over alt. Nå begynner resten å gå til ro så jeg får si takk for enda en opplevelsesrik dag.

Dag 88 – 26. august 1998

Andreas

Jeg våknet i dag av et smell. Klokken var vel ca 0600. Jeg stod opp i nattemørket og oppdaget at babord aktertamp (den holder oss inntil land når vi ligger stern-to) var røket, og at Lyna lå og presset på en seilbåt ved siden av. Da vi kom inn til denne øde fiskerlandsbyen fikk vi som tidligere nevnt hjelp av de lokale. En av disse gjorde fast tampen til en rusten stålwire, og det var den som hadde gitt etter da det i løpet av natten hadde begynt å blåse. Kvikk i vendingen som jeg er fant jeg fort fram "den store" kveilen, da tampen var gjort klar kom også Harald og Terje tuslende opp. Etter litt om og men med en halvt sunket gummibåt og litt roting i steinrøysa inne på land fikk jeg gjort oss fast i en stor stien. Havnen hadde nemlig ingen brygge lavet av betong slik som vi har blitt så vant til. Etter dette gikk vi å la oss igjen.

Klokken 0930 slapp vi fortøyningene, denne gang med vilje, og heiste seil mens vi lå for anker. Det var lite vind idag, noe som gjorde det veldig varmt ombord. I 1200 tiden stoppet vi hjelpemotoren (som vi bruker når det går for smått), og hadde en badeseanse. Vi lå da utenfor nordenden av Lesvos, som var dagens mål. Med ca. 2 knop for seil er det glimrende og leke seg litt i vannet. Harald, som er en sprek ungdom, og dermed veldig leken av seg rigget opp sin trapès i skværseilsbommen. Dagens øvelse bestod i å slenge seg i en bue ut fra skutesiden, for så når buen er på sitt lengste, slippe, forlengs eller baklengs salto med stup som avslutning. Etter flere forsøk fikk han det sånn nogen lunde til. Jeg prøvde også, og det endte med solid ryggplask og en praktfull 360. Etter badingen startet vi motor igjen og la kursen mot Mitlini.

Før vi kom så langt fikk vi nokk engang servert en av Gunns herlige retter. Dagens var Joika ala Tyrkia. Etter all denne greske og tyrkiske maten smakte det nydelig med norsk Joika med potet. Vi fikk også en salat til som inneholdt grønnpepper, og den kjenner jeg i magen enda. Harald snakket om drapsforsøk. Nå ligger vi i Mitlini, hovedstaden på Lesvos. En fin by med alle fasiliteter. Ca 20000 innbyggere. Gunn og Terje har nettopp forhørt seg om billetter til Athen. Og det ser p.t. ikke lyst ut. Men det har visst seg at flyene er ikke så fulle som de sier på reisebyråene. Maren og Grynet vil nå ut å spise, men jeg blir ombord og pleier magen min som ikke er så begeistret for fersk grønnpepper.

Dag 89 – 27. august 1998

Harald

Dagen startet tidlig, for vi hadde planlagt å seile langt, helt ned til Samos, dvs. seile forbi Kios som ligger ca midt i mellom og som er en mer høvelig distanse for en dags seilas. Terje og Gunn var tidlig oppe som vanlig og klare for å dra etter en handlerunde som de begge tok, skaffet ferskt brød og det nødvendige for å lage salat. Litt overrasket ble de nok over at jeg forlangte at storseil og mesan skulle heises mens vi enda lå til kai, men vi hadde gunstig vind rett imot der vi lå og jeg så for meg en utseiling fra havnen uten bruk av motor. I og med at vi lå langs med kaien og ikke hadde noe anker ute skulle det kunne gå bra. Seilene ble heist, alle fortøyninger løsnet bortsett fra aktre spring som vi på forhånd hadde arrangert slik at vi hadde det dobbelt, dvs. ombord igjen. Hele opplegget fungerte som en drøm. Vi seilte over til den andre siden av havnen og gikk over stag, deretter ble forseilene heist og vi seilte vakkert ut gjennom moloåpningen med 5 til 6 knops fart. De første ca 10 milene gikk for seil, deretter måtte vi hjelpe litt til med motor. Både vindstyrke og vindretning ble etter hvert noe ustabil. Kort etter at vi hadde slått på motoren, ble vi innehentet av kystvakten fra Lesvos, fordi jeg ikke hadde varslet om at vi ville dra. Jeg snakket med dem på VHF og hevdet at jeg hadde varslet dagen før at vi ville dra dagen etter. Det ble akseptert og de ønsket oss god tur. Det var etter denne hendelsen alminnelig enighet ombord om at grekerne opptrådte minst like byråkratisk som tyrkerne.

Det ble en herlig tur med fin vind for det meste og nydelig varmt vær, men dog med noe mer sjøgang slik at det ble ikke til at vi stoppet og tok den vanlige badesekvensen. Det ble etter hvert klart at det ville bli mørkt lenge før vi kom til havn på Samos og etter at vi hadde passert den lille øya i sundet mellom Kios og fastlandet, Mandraki, ble det besluttet å gå inn til Kios som også er hovedstaden på øya Kios. Vi var inne i god tid. Nydelig havn, med masser av plass til å legge oss langsides langs kaien. Terje og Gunn gikk straks i gang med å undersøke med hensyn til fergebilletter til Athen, hvilket ordnet seg for dagen etter. Ergo fikk de enda en dag ombord. Vi gikk ut og spiste et godt måltid før vi køyet. Restauranten lå bare 6 meter fra Lyna, dvs. på andre siden av gaten som går langs kaien. Nok en nydelig dag, med en vakker kveld i havn som avslutning. Før vi gikk til sengs var det klart at vi ikke ville dra tidlig neste dag. Vi ville i hvert fall bruke en del av dagen sammen med Terje og Gunn, som måtte vente på fergeavgang kl. 2100 om kvelden.

Dag 90 – 28. august 1998

Andreas

Rimelig handel i Marmaris Jeg vet ikke om dagen startet tidlig "som vanlig", for det gjør de nemlig ikke for mitt vedkommende. Jeg ble vekket klokken 11.30 for å være med opp i byen på shopping. Vi kjøpte flere gaver til Maren som blir 18 år i morgen. Da vi var tilbake i 2-tiden dro alle unntatt Harald og meg for å bade. Vi ble igjen for å gjøre undersøkelser angående opplagsplass for Lyna i vinter. Jeg sendte en faks til min tyrkiske venn i Trondheim Yakup Harmankaya, som raskt fant ut at Marmaris ikke var aktuell som overvintringshavn. Dels p.g.a. pris og dels p.g.a. mangel på plass. Deretter ringte Harald til vår agent i Patras som nå har ordnet en plass til oss i marinaen til Nautilus Yachting. Vi regner med å være der fjerde eller femte september. Da vil vi få noen dager på å klar gjøre båten. Da dette var unna gjort tok vi oss en øl på restauranten rett ved båten. De som hadde vært og badet fant oss der og tok oss med på en kafé der vi alle inntok en "cafe fredo".

Tidligere på dagen hadde Harald og jeg passert en butikk som solgte alkohol holdige drikker. Vi bestemte oss for å gå dit å proviantere rett etter siestaen. Som sagt så gjort, og det visste seg å være en særdeles hyggelig opplevelse. Butikken drev egentlig bare med salg til andre butikker, med sjefen lot oss få handle likevel. Vi tok det vi hadde lyst på, og det ble som følger:

  • 1 liter konjakk v.s.o.p
  • 1 " martini
  • 1 " J&B rare
  • 1 " metaxa
  • 24" juice
  • 48 bokser brus
  • 24 flasker øl
  • 20 liter vin
  • 15 liter vann
  • 4 tørkeruller
  • 24 lightere

Dette ble til sammen 47000 drakmer, 1250 NOK. Harald rundet det hele til 50000 drakmer men denne karen ville ikke ha noe tips. I stedet gav han oss to flasker vin som gave, før han kjørte oss til havnen for å kjøpe is. Det eneste han ba oss om var å anbefale øya som mål for norske turister. Noe vi har ingen betenkeligheter med. Da alt var ombord, gikk vi ut og spiste et siste måltid med Gunn og Terje. De dro med ferje til Aten klokken 2100. Det har vært veldig koselig å ha de med oss, og det er unektelig litt vemodig at de drar.

Vi har nettopp hatt en rådslagning, og det er bestemt at vi skal ta resten av turen i greie dags etapper d.v.s. stikke innom noen flere øyer på vei til Patras. Vi skal nyte siste del av sommeren i fulle drag. Vi har hørt at været i Trondheim i hvert fall ikke er noe å glede seg til.

Dag 91 – 29. august 1998

Harald

Hurra for Marens 18-års dag

I dag var jeg alene om å stå opp tidlig, ca kl. 0645, i og med at morgenfuglene Terje og Gunn var dratt og er kommet fram til Athen med fergen. Vi hadde en nokså lang tur foran oss så det gjaldt å komme av gårde. Men først var jeg innom havnekontoret for å betale havneleie. Jeg måtte vente en halv time, det var tiden det tok å fylle ut regningen på knappe 5000 drakmer. Deretter lete jeg etter bakeren, det ble en bra joggetur uten resultat. Å heise seil ved kai var uaktuelt i dag. Det var fortsatt helt vindstille slik det hadde vært siden i går kveld, så jeg bare løsnet tampene og tøffet av gårde. Men det skulle ikke gå helt greit. På tur ut av havnen fungerte ikke autopiloten. Det tok noe tid før jeg fant årsaken, nemlig at viren hadde lagt seg rundt beslaget bak. Etter en del øvelser, dvs. løsning av strammingen innvendig og nedklatring på roret bak fikk jeg det hele i orden. Avgangen ble klokken 0800 på speilblank sjø. Noe disig, men en vakker morgen som vi ikke har hatt maken til siden Italia. Jeg fikk beholde den for meg selv til kl. 0930 da Grynet og etter hvert bursdagsbarnet Maren dukket opp. Slampen vår, Andreas, dukket ikke opp før henimot kl. 1200. Noe senere, etter at vi hadde fått en svak vestlig bris, vekket vi Maren, som slumret på dekk, med kanonskudd og champagne og hurra for den som fyller sitt år.

Vi hadde egentlig tenkt oss til Paros eller Naxos, men for om mulig å komme inn til havn før det ble mørkt, ble dette valget omgjort til en bukt på sørsiden av Mikonos. Selv ikke der klarte vi å komme oss inn før det ble mørkt. Vi fikk ankret sammen med en rekke andre båter og dro inn for å spise. Ikke så lett å se, men det så ut for å være et trivelig sted som ikke stemte med beskrivelsen i piloten, som ikke var særlig oppløftende. Mikonos er nærmest et begrep på engelsk for et turiststed uten sjel. Vi får se i morgen. Kritikken gjelder muligens først og fremst hovedstaden på øya, hvor det visstnok skal være nokså mye bråk og lite familievennlig. Vi har i dag hatt en meget behagelig seilas, selv om vi ikke har fått benyttet seilene. Med motvind på ca 10 knop har vi holdt godt og vel 6 knop, hvilket er bedre enn tidligere. Kjører nå med et noe høyere turtall på motoren og med noe mindre skjæring på propellen hvilket medfører at vi ikke har den tidligere vibrasjonen i roret og skroget forøvrig.