S/J Lyna

Dag 32 – 1. juli 1998

Håvard (som tror han har blitt en gammel sjøulk)

---

Salte sjøsprøyt, her er en ny dagsrapport fra skuta som tåler både sol og delfiner! Ja, vi har sol i dag, men dagen startet med tåke og litt regn. Etter å ha fylt diesel og is i vår eminente fryser la vi på vei mot første waypoint som ligger i nærheten av Lisboa. Vi har ennå ikke kommet dit, og regner ikke med å være der før klokken 0500. Denne etappen, som består av tre waypoints, regner vi med å avslutte i Gibraltar på fredagen.

Den lumske og uffelige sjøsyken snek seg innpå våre nye matroser ombord på Lyna (Grynet, Grete, Petter og Gry). Det er ikke så rart med tanke på at Atlanterhavet ligger å sender tildels store dønninger innover kysten av Portugal. De "gamle" sjøulkene som nettopp hadde seilt over hele Biscayabukta, tok seg ikke nær av denne "lille" sjøgangen (Harald, Andreas og Håvard). De nye vaktlagene er Harald og Grynet, Petter og Gry, Andreas, Grethe og Håvard. Etter et døgn med innkjøring av det nye mannskapet sitter vel rutinene ombord hos de fleste. Den verste sjøsyken forsvinner vel også.

Delfinene var på besøk i dag også til stor glede for de nyankomne, ellers har det vært litt slikking av sol på dekk. Til slutt vil vi takke for all den e-mailen vi får, men vil med det samme gjøre oppmerksom på at mailen ikke bør bli for stor. Husk at hvis du legger ved bilder og annet, blir mailen stor. Denne oppfordring skyldes vår begrensing i hastighet på henting av e-mail.

Andreas

---

Nå begynner det å ligne på noe her. 18 grader i sjøen og fin temperatur selv om det regner og blåser. Vi har jo tidligere vært ganske misfornøyd med tingenes tilstand, men alt ser ut til å være på bedringens vei. Maskinen går som ei klokke, ingen ulyder, å den løper så lett og fint når vi har opp litt seil. Komfyren som vi også har hatt litt prakk med er nå i orden, og den er nærmest dobbelt så varm som tidligere. Men fortsatt ikke god nok for Grynet som ikke har lyst til å lage pannekaker, selv om vi har savnet det. Det nye kjøleskapet Harald kjøpte før vi dro har vist seg å være en god investering. Den får til og med til å lage isbiter til cocktailene vi nyter i medgangen. Jeg avslutter med å fortelle at Håvard og jeg sitter på dekk i bekmørket og tyder stjernetegn, maken til stjerne natt skal du lete lenge etter.

Dag 33 – 2. juli 1998

Harald

---

Det er tidlig morgen den 2.7. Klokken er 0630 og det er nettopp blitt lyst, det like før solen bryter frem, selv om det ikke er så stjerneklart som tidligere i natt. Det er Gry. Petter og jeg som er på vakt. Vi har allerede hatt besøk av flere delfinflokker som ligger å leker seg foran baugen på Lyna. Når vi henger oss utfor baugen, kan vi høre at de kommuniserer.

Det ble ca et og et halvt døgns opphold i Porto. Etter at vi fikk Grynet, Grethe, Gry og Petter ombord, ble det foretatt en grundig vask av hele båten, maskinrommet tok jeg selv. Det gjorde godt for en skipper som ikke sammen med Andreas og Håvard har vært istand til å få det gjort i tillegg til å bringe skuta frem til Porto fra Brest. Med flere folk ombord, skal vi nå etterhvert gå over til et nytt vaktsystem, hvor det blir 4 timer på og 8 timer av. I en innkjøringsperiode fra i går formiddag har vi hatt samme ordning som med bare tre mann ombord, 4 timer på og 4 timer av. Det høres ikke så galt ut det heller, men realiteten er at da blir det veldig lite søvn.

Vi har hatt mange døgn med dårlig eller ingen radioforbindelse. Jeg har antatt at det bare skulle være en bagatell, dårlig forbindelse et eller annet sted under dekk. Andreas har vært av den oppfatning at vi først må sjekke antennen, da må man opp i mesanmasten. Før vi kom til Brest tok jeg tilfeldigvis en titt opp i masten. Det viste seg at hele antenne var borte og har sannsynligvis vært det i mange dager. I Porto fikk vi ikke tak i noen ny antenne, så vi har fortsatt hverken TV eller radio. Det er ikke så bra, for særlig TV kan være kjekk for å skaffe seg opplysninger om været.

Men været er foreløpig bra. En litt sval vestlig bris har hjulpet på fremdriften samt redusert litt av den rullingen som man ellers får når man har gamle dønninger fra siden. Om vi ikke forandrer på planene fortsetter vi videre når vi nå passerer Lisboa om ca 5 timer. Det er da ca 240 n.m. til Gibraltar som vi vel også kanskje bare passerer, i og med at det antas å ville skje på kvelden, hvor vi likevel ikke får handlet noe. Da er det kanskje bedre å stoppe i en av havnene oppover solkysten av Spania.

Sjøsyken har på ingen måte herjet hos de nyankomne, selv om det var noe større sjøgang da vi dro fra Porto enn det vi har nå. Den som kanskje har reagert sterkest, er Grethe. Hun har trodd seg å bli sjøsyk bare hun satte foten under dekk, hvilket medførte at hun startet natten med dyne og pute på hyttetaket. Hun har imidlertid nå forlengst havnet i køya. Grynet har heller ikke vært helt i form, og har det første døgnet til sjøs tydd til køyen en del. Petter og Gry har klart seg bra, selv om heller ikke Gry har følt seg helt komfortabel med å stå nede å lage mat. Begge deltar aktivt i vaktordningen og har ført alle journaler når de har vært på vakt sammen med meg. De går fra idag av over til å være et eget vaktlag. Grynet skal være vaktlag sammen med meg. Grethe er foreløpig ikke plassert på noe vaktlag, men jeg antar det blir sammen med Andreas og Håvard.

Det høres kanskje ikke særlig spennende ut når jeg forteller at motor og gear fremdeles fungerer godt, men for en som har sett hvor mye av utstyret som kan svikte, er det meget tilfredsstillende å registrere.

Dag 34 – 3. juli 1998

Grethe Alina

---

Jeg har ikke fjerneste anelse om hvilken dag det er. Imidlertid vet jeg hvem som har vakt og hvor lenge det er til mitt neste skift. Slik er livet ombord for det meste. Vi har regnet ut at vi skal ankomme Gibraltar engang i 04-08-skiftet i morgen tidlig. Etter tre døgn uten å ha satt foten på land er dette meget positivt. All heder og ære til moderen og Gry som i den stekende varmen klarer å stå under dekk og lage mat hver dag. I tillegg til varmen har vi også disse duvende dønningene som har en lumsk måte å gjøre deg kvalm på uten at du selv vet det. Undertegnede har slitt en del med disse. Da vi la ut fra O Porto i regn, visste jeg ikke hvor meget jeg kom til å savne skyggen. Så solbrent som jeg er nå, går jeg rundt og leter etter skygge ombord. Men nok klaging, hva? Livet her er honestly ikke så ille som jeg får det til å høre ut som nå. Det er ganske deilig å duve fremover i avslappende fart og, bortsett fra en og annen stor lastebåt knapt synlig i horisonten, ha følelsen av at du er den eneste personen i mils omkrets. Ja, jeg mener personen altså, for det kryr av delfiner her ute. Disse underlige dyrene som hopper rundt i baugen og leker seg. Quit entertaining! Nå akter imidlertid undertegnede å gå og føre navigasjonslogg, så over og ut her fra "The Loveboat" for nå.

Gry og Petter

---

Skip o`hoi, nå har vi nettopp sett solen gå ned utenfor Sevilla. Et vakkert skue som på en fargesprakende og romantisk måte setter et varmblodig punktum på en dag i husbukkens tegn. Etter 3 døgn i salt sjø ser vi fram til å sette våre støle sjøbein på Gibraltar i morgen tidlig. Det skal bli godt både for store og små sjøulker. Forøvrig har vi det som "plommen i gullegget"| maten er bra, været er topp, øl og vin...... Da overlever vi til og med at kapteinen er en despotisk tyrann, som driver sitt mannskap med stålhandsker.

Hils mor og far, slekt og venner.

Dag 35 – 4. juli 1998

Andreas

---

Kl. 23.20 (Lokal tid, Dvs det samme som i Norge) S/J LYNA ankom Gibraltar i dag klokken 13.00. P.g.a. sterk motsjø oppover stredet tok turen litt lengre tid enn planlagt. Vi smøg oss sakte på nord siden av stredet, og det var ikke noe problem å se Afrika. Det var ikke noen tegn til verken innfødte, løver eller elefanter.

Vel innenfor moloen i Gibraltar kalte jeg opp havnevakta på kanal 73. Vi ble selvfølgelig tildelt honnørplassen, Rett ved promenaden utenfor hotellkomplekset nede ved marinaen. Her ligger Lyna trygt sammen med 80-90 fots cabincruisere, eid av rike meksikanere o.l. Det viser seg at Gibraltar fortsatt tilhører Storbritannia, selv om Harald har sett på dagsrevyen at landet er gitt tilbake til Spania.

Vi har bestemt oss for å bli liggende til mandag. Da min venninne Gøril skal reise hjem fra Altea i morgen er et møte en umulighet. Det er synd, men slik er livet. Vi skal bruke søndagen delvis til forefallende arbeid og til en tur opp på Europe point for å se på de eneste viltlevende apene i Europa. Vi skal også handle litt på skipsbutikken som åpner på mandag. Samt at vi skal kjøpe nytt digitalt kamera som koster 2000 nkr mindre enn i Norge. Samme type. Butikkene her er av god spansk standard, med taxfree sprit, tobakk, elektronikk og parfyme som spesialitet. M.a.o. lite å kjøpe.

I dag har vi også spist på en restaurant nede ved havna. Barbecue måltid med dessert, nydelig mat, og en helt akseptabel pris. Alle her snakker flytende engelsk, og det finner jeg behagelig, dels fordi det er greit å forstå, og dels p.g.a. serviceinnstillingen deres.

Nå sitter vi ute i varmen med trekkspill, gitar og kaffe avec. Det er mange som stopper opp for å slå av en prat, og for å strø gode ord om hvor vakker skuta er. Jeg er sikker på at pappa koser seg nå, og endelig har han begynt å slappe litt av. Siden Brest har båten fungert meget bra, og endelig får vi tid til å male, pusse og stelle litt. Det er dessverre ganske så nødvendig, man blir jo ikke akkurat arbeidsfør av denne varmen.

Vi har nå nådd en milepæl på turen. Transportetappen er nå over og status mener jeg er som følgende:

• Vi er sent ute.
• Vi har fått gjort mye arbeid som var helt nødvendig for fortsettelsen.
• Vi har fått prøvd båten i vær som gjør oss sikker på at vi skal ri av det meste, en usikkerhet er dermed erstattet med en form for garanti.
• Og båten fungerer bare bedre og bedre.

Jeg avslutter her med å si at jeg er oppriktig glad for at jeg er med på dette eventyret. I fluktstol på dekk med en Dry Martini glemmer man fort stormer utenfor Calais.

Dag 36 – 5. juli 1998

Andreas

---

Fattern, bruttern og jeg startet dagen med en joggetur bort til båtbutikken. Der ble det ikke kjøpt noe, fordi den var selvfølgelig stengt. Men SAFEWAYS var åpen og der fikk vi kjøpt frokostbrød. Etter litt tøyning, bøying, dusjing og spising ble dagens gjøremål diskutert.

Dag 37 – 6. juli 1998

Harald

---

Avreise fra Gibraltar. Formiddagen gikk med til diverse innkjøp, fylling av diesel og vann, og det er alltids en del småjobber som må gjøres. Andreas og jeg dro på skipsbutikken og kjøpte ny TV/RADIO antenne som ble montert før avreise. Videre har vi fylt vann, som vi måtte betale med en pence pr. liter, dvs ca 10 øre. Vanntanken var praktisk talt tom, så på turen fra Porto til Gibraltar og under oppholdet i Gibraltar har vi brukt nesten 2000 liter. Jeg tror vi bruker vann omtrent som hjemme. Diesel har vi også fylt, bare 700 liter og det er fantastisk. Deler man de literne på de fire døgnene vi brukte fra Porto til Gibraltar, får vi et forbruk på langt under 10 liter pr. time. En skulle nesten ikke tro det var mulig. Men med medvind, slik vi har hatt fra Porto, så løper maskinen lett. Apropos medvind, vi har også hatt medvind fra Gibraltar, seiler for øyeblikket med skværsegl og breifokk og har en liten kuling bakfra. Vi fosser av gårde med en varm akterlig vind og med nesten fullmåne. Vi har lagt inn et waypoint som ligger ca 150 nautiske oppover Spanskekysten og som vi vil komme fram til en gang utpå morgendagen. Da får vi se om vi finner oss en havn som vi synes om og som har gode bademuligheter. Ja, for nå er vi sugen på et bad. I Gibraltar lå ikke mulighetene til rette for bading, men det var ellers en god havn vi ble liggende i med god service og hyggelige folk. Snakket en del med en engelskmann der som drev charter med en risørskøyte, to til tre turer ut på bukta hver dag. Han var så fascinert av opplegget for skværseglet og breifokka hos oss, slik at han kom ombord og laget seg egen tegning av opplegget. Fortuna het båten hans. Bodde ombord med kone og sønn som hjalp ham med charteroppdragene.

Det lå også en danske der med en forholdsvis liten trebåt, mer eller mindre åpen. Han lurte på hvordan forholdene var på Portugalskysten, det virket som han var engstelig for å sette avgårde. Jeg kunne ikke trøste ham noe særlig. Vel, for oss går det for øyeblikket lett, det meste fungere godt ombord, og jeg håper det fortsetter slik, synes kanskje vi har fortjent det etter de problemene vi hadde i starten.

Dag 38 – 7. juli 1998

Harald

---

Dag trettiåtte startet så fint så. Vi hadde den nydelige vinden og med motor i tillegg seilte vi rasende fort. Så skjedde imidlertid en av de tingene som vi kanskje må regne med, men som allikevel ikke skal skje: Autopiloten røk. Et stag hadde røket, og autopiloten ble dermed satt ut av spill. Vi måtte stå til rors til neste og beste havn som var Almeria.

Andreas ved roret

Kom frem til Almeria sånn i tolvtiden. Reparasjonen var grei nok, så Andreas og Harald tok seg av den, mens resten dro en tur til byen og stranda.

Like etter at Håvard kom tilbake fra byen, røk fortampen, og katastrofen var nær. Lyna drev på tvers slik bildene viser, og gummibåten bak i hekken fungerte som en fender. Godt sjømannskap reddet situasjonen. De eneste skadene ble at gummibåten gikk i stykker.

Seilte ut fra Almeria ca. kl. 2200 i kveld, og har kurs for Altea som ligger litt lengre øst.

Dag 39 – 8. juli 1998

Harald

---

Dagen startet for meg og Grynet temmelig tidlig, nemlig kl. 0000, da vi startet vår vakt. Grynet hadde fått seg noe søvn, bare en halv time på meg. Nydelig natt, har vist sagt det tidligere. Utpå dagen har vinden dreid litt og vi seiler litt mer nordover, slik at for øyeblikket, kl. 2100 har vi alle seil satt. Vi har hatt et nydelig vær og en fin seilas hele dagen. Temperaturen i vannet viser nå 24 grader, hva vi har hatt forøvrig vet jeg ikke, men det har vært en varm dag med stekende sol. Forventer å være fremme i Altea ca kl.0230.

I kveld skal jeg skrive om to emner som kanskje ikke interesserer alle like mye, men begge emner har vært hyppig omtalt tidligere og er av stor betydning for vårt velbefinnende.

Jeg starter med det sist omtalte emne, nemlig autopiloten. Det er den som gjør det mulig for oss å styre presist frem til et bestemt punkt. Om natten når vi ikke ser noe eller om dagen hvor vi bare har en horisont å holde oss til, er det både vanskelig og arbeidsomt å holde båten på riktig kurs, men det klarer autopiloten, når den fungerer som den skal.

Ordinært skulle Lyna ha hatt en stor og kraftig hydraulisk autopilot. Allerede på tidlig tidspunkt under restaureringen skaffet jeg tilveie det meste av det utstyret som skal til for en slik autopilot. Men på et gitt tidspunkt, kom jeg i tanke for en autopilot jeg hadde på trebåten Bør. Det var, såvidt jeg husker Halle Holm som hadde funnet en beskrivelse av den i et båtblad, men det var Arne Klyver og jeg som fikk laget tre eksemplarer. Autopiloten skulle drives av en vindfløy, altså ikke noe elektrisk. Det geniale med denne autopiloten, som ikke var like godt egnet på alle båter, var at den indirekte skulle styre hovedroret gjennom et servoror. Det er et lite ror som henger bak på hovedroret, størrelse ca 20% av hovedroret. For å styre servororet kreves det minimalt med kraft. Når servororet svinger til den ene siden. vil hovedroret svinge til den motsatte, med meget stor kraft

Hovedroret styrer båten. Min tanke var at denne patenten også måtte kunne benyttes på Lyna, som har et utenpåliggende ror, dvs. et ror hvor rorstammen går opp akter utenfor skroget. Et servoror ble laget og montert og den minste autohelm autopilot ble innkjøpt og montert for å styre servororet. Det kan synes svakt og spinkelt på en båt som Lyna, men det er ikke problemet. Det er mer enn sterkt nok, en klarer ikke å holde imot den kursen som piloten vil holde når vi går for motor. Da er da vannstrømmen over roret er sterkest. For at det skal fungere under seil, må vi ha en viss fart i båten. Det som har gitt oss problemer underveis, er forbindelsen mellom autopiloten og servororet, som er 6 mm wire som går over to blokker. Blokkene slites av, eller sjaklene skrur seg ut, wiren slites av på grunn av at blokkhjulene er for små, osv. Vi måtte skifte wire i Almeria, det var vi forberedt på, så at den var delvis avslitt allerede i Gibraltar, så vi kjøpte ny wire, rustfri og denne gang uten taukjerne. At den nå røk, var ikke noe å si på, den hadde tross alt holdt i ca 4000 nm. Jeg har på turen fått klare beskjeder om hva som er de svake punktene og tror jeg skal finne et opplegg etter hvert som er temmelig driftssikkert.

Så var det pumpene. Der er det vanligvis to ting som svikter, enten pumpen eller nivåbryteren. Tidligere benyttet jeg membranpumper av dansk fabrikat. De var dyre og jeg hadde mye prakk med. Ved en tilfeldighet kjøpte jeg en sentrifugalpumpe i Rørvik for noen år siden, de hadde ikke noe annet å tilby. Den fungerte så godt og så lenge at jeg har fått tilbake troen på dem og har nå bare sentrifugalpumper ombord. To som er i bruk til vanlig, to som er montert som reserve og to som ligger klare dersom noen av dem skulle svikte. I alle år har jeg bare benyttet trykkbrytere fra vaskemaskiner som nivåbryter, de har alltid fungert godt, dvs. først og fremst når båten ligger i opplag, og det har den jo gjort i snart 20 år bortsett fra mine turer i ferien. Under seilas har jeg imidlertid hatt problemer, både med pumpene og med bryterne. Under seilas kan det bli en del vann i båten som slenger rundt i sjøgang, og som skvetter på nivåbryterne slik at disse korroderer, får kortslutning og slutter å fungere. Det samme vannet som vasker rundt i båten er også problemet for pumpene. Det vaskes frem så mye dritt og lort, trestykker og sand, at de går tett og slutter å fungere. Flere ganger på turen har jeg ligget med vann nesten opp til skuldrene, fått 24v strøm i meg, ja for det kjennes nemlig nokså ubehagelig nå du er våt, og montert ny pumpe direkte uten nivåbryter. Men nå har vi funnet løsningen, kanskje ikke hundre prosent, men mye bedre, pumpene går kontinuerlig når vi er underveis, sentrifugalpumper tåler nemlig det. Det vi oppnår med det er at det flyter ikke vann rundt i båten, den er nesten helt tørr, og da vaskes det heller ikke frem ny dritt som tetter pumpene. Av samme grunn er nivåbryterne intakte når vi kommer til havn. Vel det var dagens foredrag om pumper og autopiloter.

Nå er lanternene tent, parafinlanterner, og det er bare knappe to timer til det er min og Grynets vakt fra kl. 0000 til 0400. Jeg skal prøve å få meg en blund. Kanskje blir parafinlaterner mitt neste emne.

Dag 40 – 9. juli 1998

Harald

---

Vel, her er jeg tilbake igjen, også denne gang på nattvakt sammen med Grynet. Nok en dag er godt. Idag tidlig kom vi til Altea, ca kl. 0500. Havnen var ikke så stor at vi kunne ankre innenfor moloen, og det var ingen plass til oss ved kai, bortsett fra ved kaien der man fyller drivstoff og der la vi til, vel vitende om at vi kanskje måtte tidlig opp og flytte på oss. Det skjedde imidlertid ikke før kl. 10.00 og da var vi allerede oppe. En ny vakker og varm dag hadde startet. Siden vi lå der vi lå, ble vi spurt om vi skulle ha drivstoff, og det bekreftet vi, fikk på tanken ca 450 liter til en pris på godt og vel kr. 4.00 pr. liter. Vi fikk opplyst at havnen hadde bare to plasser til så store båter som vår, og begge var opptatt, men mens vi fyllte, ble den ene ledig. Det var en slik plass som forutsatte at vi la ut anker forut og lå til kai med akterenden. Med vår lengde og baugspydet ville vi nærmest sperre innløpet til de båtene som lå innenfor, samt at jeg så for meg at vi ville samle sammen og dra opp en god del av de ankrene som var lagt ut. Det ble til at vi dro utenfor moloen og la ut vårt 150 kg anker. Litt av en operasjon både å legge ut og få på plass igjen. Forøvrig vil jeg si at dagen fikk en noe trang fødsel, hva humøret til enkelte angår. Bryteren til den automatiske lensingen av gråvannstanken hadde sviktet igjen, hvilket medførte at det ikke ble så enkelt å starte dagen med dusjing osv. Da Grethe fikk opplyst dette av Grynet, bestemte hun seg for at hun ikke ville stå opp og det gjorde hun heller ikke. Alle, bortsett fra Grethe og meg, dro inn til stranden for å bade, og senere inn til sentrum for å handle.

Jeg startet dagen med en svømmetur med maske og snorkel og konstaterte at vi hadde ankret tilfredsstillende. Dernest tok jeg en ny dukkert med samme utstyr og inspiserte skroget med sikte på å avdekke lekkasjer, først og fremst akter, hvor vi nærmest har en bekk ned mot aktre ende av motoren. Jeg fant en del aktuelle plasser, utstyrte meg med marlin (sjømannsgarn - tjæret hamp) et litt bredt skrujern og gikk i gang med drive (tette) de plassene jeg hadde funnet. Det ble fire ganske lange dukkerter uten særlig resultat. Det var nemlig litt vanskelige forhold med en del sjø. Petter fikk email idag med bekreftelse for at han hadde fått jobben ved Brundalen skole. Det ble noe senere feiret med både sjampanje og stor middag (treretters) om bord (se bildet)

Etter rådslagning ble det besluttet at vi skulle seile nattseilas til Ibiza, hvilket er årsaken til at jeg og Grynet nå sitter og har vakt. I god stemning heiste vi seil, lettet anker og seilte forsiktig avgårde i den lette brisen som var igjen av dagens tidligere så flotte seilvind. Med fullmåne og fløyelsnatt var det en vakker start. Andreas prøvde å ringe Gøril, men traff istedet på foreldrene som har sted i Altea. De hadde sett etter oss hver dag, men ikke idag. De kom på moloen og så oss avgårde og fikk fornøyelsen av å høre oss fyre av tre kanonskudd, mens vi for med seil seg avgårde fra Altea. Noe skal alltid svikte ombord i en båt, jeg har nevnt bryteren til gråvannstanken. I tillegg til den har også toalettet nå gått tett, så jeg ser for meg en drittjobb i morgen. Det er ikke første gangen, så jeg ser ikke så svart på det, men i samråd med Andreas er vi kommet til at vi vil ikke starte nå i natt. Nå er kl. 0430. Om en halv time er det Petter og Gry som får overta ansvaret for utkikk m.m. i tre timer, så jeg får slutte av her. Når det blir lyst imorgen vil vi ha Ibiza foran oss og vi vil forsøke å finne oss en naturhavn, tror jeg.

Dag 41 – 10. juli 1998

Harald

---

Turen over til Ibiza gikk lett. Vi hadde moderat sjø, vind i seilene og var fremme kl. 10.00 på formiddagen etter å ha startet fra Altea ca kl. 22.00. Som tidligere nevnt, bare for seil og med tre kanonskudd. På Ibiza har vi to store havner, det er Ibiza på den sørøstlige siden, som er hovedstaden og San Antonio som ligger på den sørvestlige siden. Jeg hadde tenkt meg en av buktene på den nordvestlige siden av øya, som ga den korteste distansen til Palma, men Andreas ønsket seg et sted med litt fart og jeg ga etter. Det ble San Antonio. Da vi kom innenfor moloen, så vi at det var et anselig antall båter som lå for anker der. Vi la imidlertid til ved kai, for tollklarering m.m., men ble straks beordret av havnepolitiet om å legge oss for anker eller i hver fall fjerne oss, da vi hadde tatt plassen til en ferje som var ventet nokså snart. Vi dro utpå og fant oss en plass hvor vi droppet vårt lettanker på 100 kg. Toalettet var som tidligere nevnt gått i stykker, så jeg startet med det mens endel dro på land for å se på byen. Det var mer arbeid med toalettet enn jeg hadde antatt, måtte plukke det helt i stykker. Litt heslig jobb, så jeg hadde ordnet meg med en bøtte med sjøvann for å skylle i. Da første skylling var foretatt tømte jeg innholdet av bøtta overbord, og tre av festeskruene fulgte med. Dykket senere for å finne dem, men uten hell. Men i mitt rikholdige maskinrom fant jeg skruer som jeg kunne benytte. Etter denne jobben, som for så vidt var vellykket, ble dagen en misère for meg. En tiltagende hodepine medførte at jeg ikke kunne delta i den planlagte middag ute om kvelden. Ja, det var faktisk så ille at jeg ble liggende i flere timer, med svære smerter, uten å få sove. Grynet ga meg to tabletter, noe jeg sjelden aksepterer, ca kl. 2200 og først kl. 24.00 var jeg på beina igjen, uten at jeg kan si at jeg var i god form. Det var derimot de som var dratt på land for å spise. Petter og Gry kom ca kl. 0100, kjørt ut med gummibåten av Grethe. Resten, dvs. Andreas og Håvard i tillegg til Grethe kom vesentlig senere, i god form, og hadde seg nattbad. En vellykket aften tror jeg for alle bortsett fra meg, og vel også for Grynet som følte at hun ikke kunne dra fra meg.

Håvard

---

En herlig dag på Ibiza, nærmere bestemt San Antonio. En skikkelig turistby hvor man kan kjøpe juggel og fanteri hele dagen. Trangen for å "svi av noen tusenlapper" meldte seg, og det ble til at jeg kjøpte meg både gull og klokke. Håper at klokka varer i noen dager ihvertfall. På kvelden så ble det til at vi ungdommen dro i land for å innta litt mat og åndelig føde. Vi spiste middag på en koselig uterestaurant midt i sentrum. Den var situert i en bakke, så stolene var tilpasset skråningen. Ganske så spesielt synes jeg. Andreas var veldig sulten, så han bestilte den største t-bone steiken de hadde. Den var så stor at den nesten ikke fikk plass på fatet. Fant ut etterpå at den veide et halvt kilo. God og mett dro vi på bar for å fylle opp den siste plassen i magen. Klokken tolv på natta åpnet diskotekene, og det var noe vi måtte ha med oss. Gatene sydet av liv. Andreas, Grethe og jeg kom vel ikke tilbake på båten før i tretiden. Grethe gikk å la seg, mens jeg og Andreas fortsatte det vi var så godt i gang med, i aktersalongen. Før vi la oss, følte vi for et bad, så vi kledde oss naken, hoppet uti, og svømte rundt båten. En herlig avslutning på nok en god dag.