Strekning

Dag 42 – 11. juli 1998

Harald

Andreas hviler ut etter tetningsforsøkene

Jeg var først oppe som vanlig. Petter og jeg hadde avtalt da han kom tilbake i natt at vi skulle forsøke å få til en joggetur. Det fikk vi til, samtidig som vi fikk kjøpt 7 baguetter, to nivåbrytere, en parafinlampe, samt to pærer til dykkerlykten min. Etter at vi kom ut, tok vi oss en dukkert, 24 grader i sjøen. Formen min var en helt annen i dag. Vi hadde på forhånd bestemt at vi skulle dra over til Palma de Mallorca i løpet av dagen, men ikke akkurat når. Grynet var oppe da vi kom tilbake, men det tok noe tid før vi så noe til Andreas, Håvard og Grethe som hadde vært sene tilbake fra fest. Petter, Gry og Grynet dro inn for å handle litt mer, mens jeg tok på meg purrejobben samt klargjøring av maskinen. Etter at de var kommet tilbake, besluttet jeg at jeg ville dykke litt under båten for om mulig å tette noen lekkasjer som bekymrer meg. Andreas ble med, men vi lyktes ikke noe særlig.

Noen vil kanskje undres over at jeg skriver om lensepumper og lekkasjer, så kanskje får jeg skrive litt om det. Om noen skulle tro at båten er tett, så er den ikke det. De pumpene som er igang til daglig, går ca halvparten av tiden, dvs. av to timer så går begge pumpene en time. Det sier seg selv at om en av dem da skulle svikte, så går det ikke lang tid før det er nokså mye vann i båten. For å holde rede på dette, installerte jeg før jeg dro to timetellere som via to releer starter å gå når pumpene går. På denne måten kan jeg se hvor mye pumpene har gått i løpet av en viss tid. På den annen side vil jeg også se det dersom pumpene ikke har gått, og det er mer alvorlig. Men hvorfor dra av gårde med en så lekk båt. Vel, det har vi vel egentlig ikke gjort. Vi har gjort vårt beste for å klargjøre båten, herunder driving. Men i stygg sjø hvor hele båten vrir og vender på seg, kan et helt nat falle ut. (dvs. all tetningsmasse mellom to planker) særlig i støytene (det er der hvor to planker møtes). Og det har selvfølgelig skjedd, så mye juling som Lyna fikk over Nordsjøen. Jeg har dessverre ikke drev med ombord, det skulle jeg selvfølgelig ha hatt, men jeg har med tjæret sjømannsgarn, og det ser ut til å kunne gjøre nesten samme nytten. Men det er ikke lett å få det på plass to meter under vann og med et lite skrujern som drivjern. Ikke er det lett å finne ut hvor lekkasjen er heller. Utenfor hver nat (mellomrommet mellom to planker hvor det er drevet) er det påsmurt sement. Det synes naturlig å tro at der hvor sementen er borte, er også lekkasjer, men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Vel, jeg har ikke tenkt å gi meg. Jeg vil anta at jeg får flere forsøk, det krever litt rolig sjø, ellers er det nesten umulig å forsøke å få sjømannsgarnet på plass med fridykking.

Akkurat nå er vi på tur til Palma de Mallorca. Vi startet ca. kl.1300, etter forsøket på å tett båten. Seil ble heist på havnet, tre kanonskudd ble avfyrt, og ankret berget. Det var veldig lite vind til oss, men vi kom oss ut av havnen uten å bruke motor. Vinden har i tillegg vært ustabil hva retning angår. Nå, kl. 2015, har vi den spisst inn fra styrbord og vi har fått en nokså ubehagelig sjø, som gjør mer utav seg enn vinden skulle tilsi. Forventer å være inne i Baia de Palma i morgen tidlig. Vi har valgt en havn som har samme navn som den vi forlot, nemlig San Antonio. Den ligger like ved flyplassen, hvor jeg og Andreas, som ikke har sett Maren på et år, skal dra og hente henne kl.2245 i kveld. Nå må jeg ha meg en på øret. Det er Grynet og jeg som overtar vakten fra kl. 2400 eller 0000 om man vil.

Dag 43 – 12. juli 1998

Grynet

Så er det endelig min tur til å sende dagsrapport fra Middelhavet. I går kl.15.15 seilte vi fra Ibiza, byen Sant Antonio, mot Mallorca. Nydelig vær som det har vært hver dag siden vi forlot Gibraltar. Vi seilte selvfølgelig ut av havnen (noe Harald gjerne gjør for å kjekke seg) Etter en stund startet vi maskin og gikk for fulle seil og maskin hit til San Antonio. Vi ankom ca kl.04.30 og etter å ha lagt til kai fikk vi beskjed om at her kunne vi ikke ligge da det var diesel fylling ved denne kaia. Vi ble vekket kl. 0900 med beskjed om å flytte oss. Nå ligger vi ved en annen kai og har det aldeles utmerket. Vi har vasket båten innvendig og pusset siste del av dekket, vært en tur på stranden og nå sitter guttene og ser på fotballkamp. Harald og jeg skal senere på flyplassen for å ta imot Maren som kommer med fly sent i kveld. Alt vell med alle ombord

Maren og Harald møtes på flyplassen
Litt festivitas da hun ankom Lyna

Petter

I dag spiller Frankrike mot Brasil i VM-finalen og her ombord har det helt siden vi klappet til kai i morges, vært en utbredt oppfatning ombord at disse lagene er i finalen p.g.a. favorisering fra tvilsomme dommere. Den moralske finalen gikk i går mellom Kroatia og Nederland, eller Le Pay Bas som de også kalles på folkemunne. Vi vet ingenting om kampen eller resultatet. Vi glemte hele greia! Vennligst send E-mail med alle opplysninger. Målscorere, gule og røde kort, banens beste osv.

Ettersom Maren slutter seg til vårt noe blandede selskap i kveld ligger selvsagt Champagnen på lur i isboksen og Andreas tenner alle lykter, Håvard og jeg ser Franskmennene banke Brasil 3-0, Grethe og Gry handler ost og kjeks og mutteren og fatteren henter sitt villfarne barn på flyplassen, nesten som hyrdene verner om sin hjord.

Jeg har i dag gjennomført et forsiktig forsøk på å fiske krabber, men i mangel på fisk prøvde jeg å bruke Jubelsalami. Krabbene på Mallorca digger ikke Grillstad.

Hvorfor kan ikke franskmennene bruke normale navn på fremmede land? Le Pay Bas, L'Angleterre, Bresil, Aux Crosse, Petit Baljours, Cha'Guigamp og L'Allemagne!

Hvilke fotballspillere i verden har det kuleste navnet? Min favoritt er reservekeeperen til Juventus: Michelangello Rampulla. Har du andre forslag så send dem på E-mail.

Dagens Historiespørsmål er følgende: Hva heter mannen som tok kommandoen i Tyskland etter at Hitler skjøt seg? Svaret får du senere hvis du blir penere!

To gladmeldinger til slutt. Everton har fått ny manager: Walter Smith, og jeg har fått jobb på Brundalen barneskole.

Dett var Dett Skip O'hoi fra Petter

Grethe

FOR DE MINDRE FOTBALLINTERESERTE.

Her på Mallorca er det heller lite liv. Nåja, hvis du synes at 50+ år gamle tyskere som hører på "Killing Me Softly" og ellers tror de er passelig kule, er morsomt selskap, er dette stedet. Ikke at jeg klager altså. No Way!!!! Nå begynner faktisk også undertegnede og tilpasse seg livet ombord. Skal man dra på en slik ferie må man være forberedt på at man ikke blant annet kan dusje som man vil. Skulle selvfølgelig ha øvd seg på å ha fett hår. Tror aldri jeg blir helt fortrolig med det.

Grunnen til at det blir lite skrevet av enkelte ombord på hjemmesiden, er at vi sender ut alle mails og oppdateringer på hjemmesiden klokken 24.00. Det er på slutten av åtte-til-tolv-vakten, og det blir mest de som har denne vakten som skriver. Disse er Andreas, Håvard og meg. Men jeg kan ikke skrive, for går jeg ned, så spyr jeg!!! Nå må jeg gå og legge meg hvis jeg skal komme meg opp samtidig som de andre. ADIOS fra Grethe.

Dag 44 – 13. juli 1998

Harald

Dagen startet med nydelig vær og vindstille, og som vanlig var det meg, Harald, som var først oppe og nøt en liten gammel dansk på dekk før resten av mannskapet etter hvert dukket opp. Da var på det rene at vi skulle dra i løpet av dagen, men litt usikkert når. En handlerunde måtte tas og enkelte punkter på mangellisten måtte også ordnes. Handlingen kan jeg ikke skrive så mye om for jeg var ikke med, men jeg vet at det ble ordnet med is til isboksen og nye forsyninger med drikke. Det siste er viktig, hvor mange liter veske jeg mister pr. dag vet jeg ikke, men jeg tror det er mange, og jeg er kanskje ikke flink nok til å fylle etter. Jeg tror Petter var nr.to til å stå opp etter meg. Han mente han burde blitt vekt, jfr. vår avtale om joggetur. Like etter kom Andreas og joggetur ble besluttet. Jeg forsinket det hele litt idet jeg ble tilbudt lån av vannslangen til en dansk båt som lå bak oss. Turen gikk barbent langs stranden øst for marinaen, 15 minutter østover og deretter retur. Andreas falt akterut. Jeg følte at totalt 20 minutter ville holde for meg, sprang opp på siden av Petter og varslet om det, og han fant det også klokt

Det var tyngre å løpe i løs sand, barbent, enn jeg hadde trodd. Tilbake på Lyna ble det tatt en provisorisk frokost før Petter og Andreas gikk igang med å stramme vantene på stormasten, først de aktre med stramme lensetakler, deretter de fremre med slakke lensetakler og belastning på fokkestaget. Vi fører et ganske så stort norsk flagg på egen stang på mesanmasten, meget vakkert, men det har skaffet oss en god del bry, og det har også tildels ødelagt flagget at det har lagt seg over masteknappen som er spiss som en syl. Andreas fikk tre turer opp i mesanen før vi endelig fikk berget flagget ned. Flagget er nå tatt av flaggstangen som er ca. 2.5m lang og vil for ettertiden enten bli ført i mesanflyndra eller bare i snor i toppen av mesanen.

Flagget hadde som sagt en del skader og det ble besluttet at det skulle repareres før vi dro. Følgelig måtte både symaskin og strømaggregat frem. Når det først var fremme, ville jeg også ha ordnet mesanen som hadde vridd seg ca. 25 grader til styrbord, med den følge at både radar og vindmåler viste 25 grader feil. Mesanmasten står i beslag på dekk over maskinen, men uten mastespor. I sjøgang med lite vind virker bommen som en stor hammer på mastebeslaget og driver masten ut av stilling. I tillegg til spett som våge på masten, benyttet vi samme metode for å få masten tilbake på plass, dvs. at bom med gaffel ble firt ut på skjøtet inntil det nesten nådde vantene, og så ble bommen med stor kraft dradd ut til skjøtet ble stramt, og dette ga samme hammerslag inne ved masten som hadde ført den ut av stilling. Egentlig skulle vi ha fått en skikkelig bolt gjennom masten der den står i sitt beslag på dekk, men hadde ikke utstyr for det. Istedet ble det boret opp to hull, et på hver side, 12 mm, og så ble det drevet inn to franske skruer med samme dimensjon, 75 mm lange. Om det er tilstrekkelig vil vise seg.

Etter hvert som tiden gikk begynte vi å bli engstelige for at vi måtte betale for et døgn til, ca 400 kroner, men ingen hadde kommet å krevet oss da vi kom oss avgårde kl. 16.00. Jeg hadde på forhånd sjekket vinden og funnet ut at den ville bli litt spiss inntil vi kom oss ut av Palmabukten, men den dreide og ble mer enn det, slik at vi valgte å seile i retning av Isla Formentera inntil vi kunne stå med spiss vind ned mot Salinasodden. Vi har nå bare et par nautiske før vi er fremme ved odden og da kan vi seile enda rommere. Vi er innstilt på å seile direkte til Bonifacio, som er stredet mellom Sardinia og Corsica. I rett linje fra Palma er det godt og vel 300 n.m, dvs. som fra Trondheim og godt forbi Bergen. Vi regner med å bruke to og et halvt døgn på turen, alt etter vind og sjø.

Gry har forestått middagen, en herlig gryterett, som ble inntatt ca 1.5 time etter at vi dro. Begge har nå tatt seg en lur. De har byttet vakt med meg og Grynet, dvs. de skal ha vakt fra kl. 0000 til kl.0400. Maren har foreløpig blitt ført opp på vaktliste sammen med meg og Grynet. Personlig må jeg si det er en fornøyelse å ha fått henne ombord, hun ser alltid noe å gjøre og hun har en innlevelse og forståelse av det å seile, som jeg selvfølgelig setter stor pris på.

Det føres journaler ombord når vi er underveis, hver annen time. En maskinjournal og en navigasjonsjournal, begge utarbeidet av meg med det siktemål at om noe skulle være galt så skal det avdekket så tidlig som mulig. Maskinjournalen har rubrikker for oljetrykk, motortemperatur, lading, kjølevannsnivå, drivstoffnivå, ettertrekking av gris til aksling (tre smørekopper), timeteller og nivå ved lensepumpene med mere. Navigasjonsloggen har rubrikker for bredde og lengde, fart og dybde, kurs etter såvel GPS, kompass som autopilot. Rubrikk for sjøtemperatur er påført i ettertid, den viser for tiden 26 grader Vi har ikke fått noen presis værmelding før vi dro, men i henhold til den vi hørte igår skulle det ingen steder på vår rute blåse mer enn styrke 6, dvs. kuling, og da fra en akterlig retning. Barometret har imidlertid i dag sunket ca 8 millibar og det varsler vind. Vi får se.

Dag 45 – 14. juli 1998

Andreas

Jeg ble vekket av fatteren klokken 0700 imorges. Han ville ha meg med på en beslutning ang. nødhavn på Menorca. Værmeldingen fra igår holdt ikke stikk, vi hadde hatt motvind helt siden vi forlot Mallorca, og nå var sjøen blitt så ille at vi stoppet helt opp i de største bølgene. Det var ingen tegn til bedring og vi besluttet å legge om kursen til vi kom i le av Menorca. Som sagt så gjort, og plutselig gjorde vi 7 knop, klokken 1300 lå vi for anker i en liten vik på sør siden av øya. Der inntok vi en bedre frokost, og så gikk jeg å la meg. 1900 var det fortsatt ingen tegn til bedring og vi heiste anker for å gå til Mahon (6nm unna) som hadde en bedre havn for natten. Etter 2 timer slapp vi atter en gang anker, denne gang i en nydelig liten atoll rett ved hovedstaden på øya. Her lå det mange båter og vi fikk en fin plass i ytterkanten av "bassenget". Nå har vi nettopp spist middag og folket er slitne, vi får håpe at vinden snu til imorgen så vi får fortsette. Erfaringer vi har gjort denne gangen er at visst barometeret synker så kommer det ett eller annet. En annen ting er at det vi forstår av værmeldingene på spansk/engelsk er ikke det samme som det været vi faktisk får. Det viser seg atter engang at vi ikke rår over forholdene, og at tidspunkt på en slik reise kun er veiledende. Vi får se hva morgendagen bringer.

Dag 46 – 15. juli 1998

Harald

Til min forbauselse blåste vinden like sterkt da vi etter hver kom oss opp idag morges og det fortsatte den med langt utover dagen, ja faktisk helt til solnedgang. Hensett til at det nå syntes nokså usikkert når vi ville nå Sardinia, besluttet Petter og Gry at de ville mønstre av i Mahon. I løpet av formiddagen pakket de sine saker, mens jeg og Andreas reparerte den siste lekkasjen, forhåpentligvis, i gummibåten. Før de kom avsted, hadde også Håvard tatt sin beslutning, og ville forsøke å komme seg hjem fra Menorca, ev. via Mallorca. Også han pakket sine saker og ble med da Andreas dro med gummibåten inn til Mahon. Jeg fikk ikke sett det, men Andreas kunne fortelle at turen til Mahon gikk gjennom vakre omgivelser. I yachthavna i Mahon lå fortsatt de ca 30 cabincruiserne som tok oss igjen igår kveld like før vi kom inn. Jeg antar at de hadde kjørt i konvoi fra Mallorca og jeg ble imponert over hvor bra de tok seg fram gjennom den forholdsvis grove sjøen.

Før Andreas var tilbake igjen, ringte Håvard, han hadde glemt passet sitt. Det skapte ikke det store problem for Andreas og Maren skulle likevel inn til Mahon for å handle straks han var tilbake.

Det er deilig med en dag i en rolig havn. Da har en muligheter for å få ordnet en det av de punktene som alltid står på mangellisten. Gummibåten har jeg nevnt. I samme vending fikk vi også reparert klyveren som jeg og Håvard hadde revet i stykker i toppen natten før. Vi var ikke klar over at nedhalet hadde hengt seg opp og brukte makt for å få seilet opp. Etter at seilet var limt med samme lim som vi bruker på gummibåten, fikk jeg rettet ut og slått på plass maljen for den øverste stagkroken. Maren hadde med seg gjennomsiktig plast til sprayhoodene da hun kom, og Grynet gikk igang med å sprette av den gamle plasten. Ny plast ble pålimt og deretter sydd fast. For å bruke symaskinen må vårt lille bensinaggregat startes, og det er ikke noen god reklame for Yamaha, så tregt som det er å starte. Jageren som har ligget i laser etter Nordsjøen, ble også plukket frem og reparasjon påbegynt. Det skjer ved at vi limer på bøter først for deretter å sy. Det er et stykke frem før vi seiler med jager enda. Pumpen bak motoren har vært montert så høyt at det alltid ligger litt vann rundt nedre del av gearet. Det er litt utilfredsstillende ettersom årsaken til at lagrene røk sannsynligvis har sammenheng med at det var kommet saltvann i oljen i gearet. Jeg har i flere dager gått med en plan om hvordan pumpen kunne plasseres lavere, og idag var dagen for å se om dette lot seg gjennomføre, hvilket det faktisk gjorde. Pumpen er nå plassert mellom to spant ca 30 cm under gearet og det har aldri vært så tørt og fint bak motoren som nå.

Ca kl. 2300 begynte vi å heise anker, etter at beslutning om å dra videre var tatt litt tidligere. Vinden hadde ikke bare løyet. Vi hadde fått en svak bris fra nesten motsatt retning. Berging av ankret gikk greit. Det var Andreas med hjelp av Maren som i hovedsak besørget det. Prosessen burde vært beskrevet for den er nokså spesiell. Selv om vi hadde benyttet det minste ankret, så veier også det hundre kilo, så det er ikke så lett å hanskes med. Natten var helt svart, for månen som nå er ca halv hadde ikke kommet opp. Den kommer opp senere og senere for hver natt, men så har vi den til gjengjeld lengre.

Ca. kl. 2330 var vi vel ute av innløpet til Mahon. Jeg, som hadde fått meg en liten dupp før vi for, påtok meg å ta den første vakten. Før Andreas gikk til køys tok vi en liten kontroll på lanternene, etter at Andreas hadde bemerket at han syntes det luktet så rart på dekk. Det viste seg at i styrbord lanterne hadde selve brenneren løsnet, slik at det var nærmest brann inne i lanternehuset. Ved hjelp av oppvaskkluten fikk jeg slukt det hele. Lanternen ble tent og satt opp på nytt, men det samme skjedde en gang til, og jeg hadde en del problemer med å få slukt det hele, brant fingrene. Årsaken til dette problemet ligger på to hold. I den nokså voldsomme sjøgangen som vi fikk etter at vi kom ut av havnen, slenger vi en del frem og tilbake, det samme gjør selvsagt riggen som vi aldri synes vi får stram nok. Lanternekassene er festet i riggen og det er nokså kraftige rykk i dem, som medfører at parafinglassene til slutt blir rykket løs og knuses. Jeg hadde med fem ekstra og har nå bare et igjen. I styrbord lanterne har også gjengene i selve parafinbeholderen blitt tæret løs slik at selve brenneren løsner, hvilket er årsaken til at hele greia tar fyr. På min nattvakt har jeg gjort en del forsøk på å lodde det hele sammen igjen, men har ikke lyktes. Jeg har det meste av det som trengs, men mangler loddepasta, får ikke tinnet til å feste seg. Prøvde med en selvlaget saltoppløsning, men det hjalp ikke stort.

I skrivende stund har vi ganske nøyaktig 200 nautiske mil igjen til Sardinia, klokken er fire, og jeg skal avslutte min vakt med å føre maskin og navigasjonslogg, så her avslutter jeg.

Dag 47 – 16. juli 1998

Harald

Nydelig vær hele dagen, ikke en sky på himmelen, varmt og god, - men sidesjø såpass stor at man hele tiden nærmest må holde seg fast. Grynet kokte suppe til lunch med oppvarmede baguetter med hvitløkssmør. Det er først og fremst Andreas og jeg som spiser av oss som er ombord, vi er til gjengjeld konstant sultne som ulver når det byr seg en mulighet for mat. I den sjøgangen vi hadde, måtte vi sette oss nokså bredbent og holde suppefatet nært opp til der suppa skulle inn, men inn for den. Det ble en nokså lang dag for meg som følge av endring av vaktordningen. Maren har kommet godt inn i systemet, og danner eget vaktlag sammen med Grynet. De vil dog ikke ha vakt mens det er mørkt. De har derfor fått siste vakt før det blir mørkt, dvs. fra 1800 til 2200 og neste igjen fra 0600 til 1000. Andreas og Grete har vakt fra 2200 til 0200 og jeg fra 0200 til 0600.

Det skjer noe hver dag med motor, seil eller annet utstyr. Idag røk det først en vifterem til dynamo og sirkulasjonspumpe. Da dette skjedde samtidig som forfilteret til dieselen begynte å gå tett, ble det til at jeg skiftet begge deler samtidig. Av en eller annen grunn var jeg ikke istand til å finne begge de to nye kileremmene som vi kjøpte i Brest, og det ble derfor ikke to helt like remmer som ble satt på (det er doble remmer). Det sies at man aldri skal sette på to ulike remmer og det viste seg å være riktig. Bare etter et par timer, røk den remmen som var den slappeste av de to, viklet seg inn i kilsporet for den andre med den følge at begge røk. Jeg hadde nettopp sjekket maskinrommet da dette skjedde og det var ikke mulig å høre at det skjedde. Ved en tilfeldig kikket jeg inn i maskinrommet, kanskje 5 til 10 min senere. Motoren kokte som følge av at sirkulasjonspumpen ikke gikk og motoren fikk ikke kjøling. Kokende vann sprutet rundt og vanndampen sto. Dette medførte maskinstans i ca 20 minutter før vi var igang igjen, denne gangen med enkel kilerem. I mellomtiden fikk vi seile med det vi hadde oppe, mesan, fokk og klyver. Den lille vinden vi hadde var akterlig, men den var veldig svak, slik at seilene sto stort sett og slo i sjøgangen.

Akkurat nå har jeg vakt alene og klokken er 0400. Jeg har nettopp fått inn værmeldingen på den italienske VHF-radioen. Vi har hørt den tidligere idag, men har da vært for utydelig. Den er både på italiensk og engelsk, og det er meldt nydelig vær for i morgen, hvilket duggfallet nå bekrefter, det er vått på dekke og det renner nesten av skværseglet og breifokka som vi nå har oppe. Det er knappe 60 nautiske til stredet mellom Sardinia og Corsica, hvilket tilsier at vi vil være der en gang i morgen formiddag. Ifølge farvannsbeskrivelsen som vi har og som er skrevet av en engelskmann, skal området nord og nordøst på Sardinia være av de aller vakreste med krystallklart vann. Vi tar foreløpig sikte på å stopp ved en liten øygruppe, hvor den største øya heter La Maddelena. Lord Nelson holdt flåten sin der før slaget ved Trafalgar. Han ble betatt av stedet og mente det lå så strategisk til at England burde opprette en base der. Det skjedd ikke, derimot fulgte amerikanerne det råd Nelson hadde gitt sin regjering og det er fortsatt en Natobase der med blant annet amerikansk besetning. Jeg får runde av med å si litt om vår forsinkelse, som vi ikke er istand til å ta igjen med det stramme programmet som det er lagt opp til frem til Athen. Vi skulle vært der den 11.7. Nå tar vi sikte på å komme frem til den 24.7. da Erlend Torsen, Erlend Ulstad og Christine Brobakke vil komme ombord. Men det er mange sjømil igjen og mye kan skje.

Dag 48 – 17. juli 1998

Andreas

Da jeg sto opp i 12-tida hadde vi nettopp rundet Punta dello Scorno som er starten på Bonifacio stredet for de som seiler østover. Bonafacio stredet er stredet mellom Corsica og Sardinia. Det er 7nm på det smaleste. Målet for etappen var opprinnelig noen øyer som ligger på nordsiden av Sardinia. Vi hadde hørt at det skulle være så nydelig der. Vi maskinseilte med akterlig vind å det var nydelig føre. I 4-tida nærmet vi oss disse øyene. Vinden hadde da frisknet på, og det ble besluttet å seile videre til Napoli ettersom føre var gunstig. Vi er jo fortsatt en del etter skjema og det synes fornuftig å prøve å ta noe av dette igjen når det går så lett som nå. Båten går praktisk talt av seg selv. Vi seiler med skværsegl og breifokk, og med 20 knop over dekk gjør vi fort 8 knop over grunn hvis vi plusser på med litt motor. Denne seilføringa passer seg selv helt til vinden er forenom tvers. Og båten duver så lett avgårde selvom sjøen er ganske stor. F.o.m. Porto har vi stort sett seilt slik, å seile med "staffasjen" har det blitt døpt etter en episode med en svenske i Portugal.

Det er nå natt, Varmt, fuktig, bekmørkt og en nydelig stjernehimmel, forskjellig tidsfordriv er å se på stjernebilder, følge med italiensk flytrafikk eller trykke på PC`en. Det virker som om vi er de eneste som seiler om natten i Middelhavet. Men uansett har vi en person som sitter ute å følger med rundt oss og på radaren. Det er veldig enkelt å navigere her nede sammenliknet med norskekysten. Vi setter ett Waypoint på GPSene og seiler på det i ett til to døgn. Alt vi trenger å gjøre er å justere kursen på autopiloten en grad innimellom. Rent farvann og lange distanser.

Det går på tredje døgnet til havs nå, og jeg vet at noen ombord lengter etter landkjenning. Ikke alle er enige i skipperens filosofi om at det er best å være underveis. Uansett gleder vi oss til vi kommer til Aten fordi det er lagt opp til langt kortere etapper derfra. Bare 10 timer om dagen.

Dag 49 – 18. juli 1998

Maren

Dagen startet heller overskyet, men det klarnet opp utover dagen. Da jeg kom på vakt klokken 6 sammen med mamma, fant jeg en liten blekksprut på dekk. Den var da død, men hadde klart å grise til med masse blekk utover dekk. Etter at jeg og mamma hadde lest våre kjære klissebøker i to timer fant vi ut at vi skulle gjøre nytte for oss og satte i gang med å vaske dekk. Vi slet hardt med å få opp vannet, og det hele endte med at mamma har en helt blå knokkel. Den viser hun stolt frem så man kan se at hun har arbeidet hardt. Etter dette kom solen og resten av menneskene opp på dekk der vi satt og solte oss. Grethe fikk plutselig lyst til å bade og etter litt om og men skrudde vi av motoren og gjorde oss klare for et bad. Vi lagde huske med opphalet til breifokka, og der senket pappa og Andreas Grethe sakte ned i sjøen. Før vi andre så hoppet uti det utrolig deilige blå vannet. Vi svømte litt rundt før vi kom oss opp i båten igjen. Da vi hadde fått tørket oss og slappet av, ville Andreas og pappa at vi skulle jobbe. Før vi ante ordet av det hadde Grethe og jeg hver vår male kost og farge. Mens vi satt og malte undret vi oss over hva mamma kunne by oss på til middag. Vi har nemlig ikke så mye mat igjen her ombord, hvis vi ser bort fra tørt brød og joikakaker. Kan ikke si det sist nevnte frister. Men mamma skuffet oss ikke og lagde i stad avokado med noe oppi. Veldig godt. Ellers har vinden død ut for oss, døde tidlig i dag, noe vi finner svært leit. Men nå ser vi den først øya vi skal se om det er havneplass til oss på, og det skal bare være 5 timer igjen dit. Dette med å finne havne plass i Napoli skal være umulig sto det i boka til pappa, det er derfor vi vil holde til på en øy uten for. Alle ombord gleder seg til å få litt fast grunn under føttene, denne overfarten ble jo litt lengre enn planlagt.

Dag 50 – 19. juli 1998

Harald

Isola d'iciha. Den ferjen som lå nærmest oss har akkurat dratt. Hvert femte minutt dro/kom det en ferje eller en hydrofoil båt. I det vi skulle dra kom det en ferje, og to skulle dra. Vi ble vinket ut av havnen av to fyrer på brua til den største ferja. Litt oppjaget stemning.

For å fortsette der Maren slapp, vi fant havneplass på øya Isola d'Ichia. Men det var med nød og neppe og det var kl 0400 og det var bare Andreas og jeg som var oppe på vakt. Vi hadde hatt et håp om at kaien ved påfylling av diesel og vann var ledig og det viste seg å være riktig, dog var det nesten ikke plass til oss og vi måtte lukeparkere mellom en cabincruiser og en ferge, vi ble liggende med gummibåten innover cabincruiseren og med baugspydet nesten inn i ferga. Det ble lite søvn på oss for vi følte at vi måtte følge med. Vi ble purret allerede kl. 0800 selv om det var søndag, fikk på 1000 liter både med vann og diesel. Deretter var det å dra avgårde til Napoli, havnen Santa Lucia var full så vi måtte legge oss på utsiden for anker. Grynet og jentene hadde en mislykket tur på land for å handle litt. Deretter var det så varmt at jeg med for lite søvn siste natt måtte krype i køya noen timer før vi tok en tur på byen og fikk oss litt pizza, med påfølgende kaffe og cognac ombord. Nydelig vær og varmt. Tar sikte på å få handlet det vi trenger imorgen. Litt reparasjonsarbeid har det også vært idag, både gråvannspumpen og overtrykksventilen i varmtvannstanken. Fin avslutning av kvelden.

Dag 51 – 20. juli 1998

Harald

Sist jeg skrev var vi kommet til Napoli, og her vi å ligger et par dager. Egentlig hadde vi planlagt å dra videre i går, etter at alle innkjøp var ordnet. Det var et opplegg for seg. Vi var tidlig oppe for vi måtte få det unna før siestaen begynte. Vi kom oss, dvs. Grynet. Grethe og jeg, inn til ca kl. 10.00 og fikk kapret en taxi, vi forklarte hva vi skulle ha, vann, øl, mineralvann, vin, mat og etterpå skulle vi ha noe båtsaker som jeg hadde med meg eksempler på. Det var kanskje det som var feilen, og som fikk sjåføren til å konkludere med at vi ikke kunne dra til et lokalt supermarked. Vi fikk oss en durabel drosjetur, 500 kr, til blant annet to store supermarkeder på andre siden av byen som begge var stengt. Vi endte opp på et lite elendig et, men fikk likevel tak i det meste av det som sto på listen. Etter den turen var det ikke så mye fart i oss og vi hadde plutselig fått litt bedre tid også, fordi Erlend Torsen hadde meldt sin ankomst dagen etter ca kl. 1500. Dagens mekaniske problemer besto i at både trykkbryteren til vannet på badet og i pantry slo seg vrang, dvs at den ville ikke slå seg av, hvilket medfører at overtrykksventilen på varmtvannstanken åpner og vannet strømmer ned i kjølen. Mitt første forsøk, nemlig å strekke fjæra på overtrykksventilen slik at den tålte mer trykk, var ikke vellykket. En mer grundig sjekk og justering av trykkbryteren på vannpumpen, ga bedre resultat. Pumpen fra gråvannstanken slo jeg også vrang. Hadde jo sjekket den grundig igår og trodde den var bra, men den hadde slått seg vrang, trukket så mye strøm at automatsikringen hadde slått seg ut. Ga foreløpig opp å reparere pumpen, og monterte en annen mindre effektiv pumpe i stedet.

Kvelden ble for mitt vedkommende kort. La meg nokså tidlig. Andreas hadde vært på byen en tur med jentene og han ble sittende oppe en stund og nyte Napolinatten. Selv hadde jeg oppsøkt to hoteller for om mulig å få med meg et Rotarymøte, men desverre, som i Norge, hadde også Rotary her ferie og ingen møter i juli måned.

Dag 52 – 21. juli 1998

Harald

Middag på dekk

Jeg var tidlig oppe og nøt begynnelsen av en ny varm og vakker dag med en Gammel Dansk. I går kveld hadde vi fått et nytt lite problem som jeg ikke orket å se på da, nemlig at dynamoen ikke ga strøm til forbruksbatteriene. En sjekk noe senere viste at det var diodeskilleren, den som sørger for at både startbatterier og forbruksbatterier får lading når motoren går, men som samtidig sørger for at det ikke blir benyttet strøm fra startbatteriene når vi ligger i havn. Nå gav den bare strøm til startbatteriene og ikke til forbruksbatteriene. Jeg laget meg en handleliste og dro på land sammen med Maren. Andreas kjørte oss inn og fikk samtidig med seg tre isblokker, ganske saftige saker for å legge i isboksen, og som vi først nå fikk se etter å ha lest om dem i piloten både for Spania og Italia.

Handleturen min startet som det samme marerittet som dagen før. Vi fikk tak i en taksi og ba om å bli kjørt til en forretning som solgte båtutstyr. Sjåføren kjørte oss til Santa Lucia, som viste seg å være en havn litt lenger inn mot sentrum enn der vi hadde ankret. Der fikk han tak i en fyr som snakket engelsk. Jeg forklarte med tegninger at vi trengte en diodeskiller og en vannpumpe, den til gråvannstanken, som jeg ikke hadde prøvd å reparere pånytt. Etter noe frem og tilbake kjørte han oss til et lite elektrisk verksted hvor samme prosessen måtte gjentas. De måtte ombord for å ta det hele i øyesyn. Jeg prøvde så godt jeg kunne, og Maren med på spansk. å forklare at jeg kunne reparere selv. Jeg ønsket å kjøpe en ekstra diodeskiller og en ny pumpe. Men neida, de skulle ombord og det ble slik, med en del misforståelser mellom meg og Andreas som skulle hente Erlend på flyplassen og med påhengsmotor til Yamaha som gikk tom for bensin. Stor frustrasjon. To mann, og stort verktøyskrin kom ombord. Alt ble bare tull tenkte jeg, ny innsats til styrbord lanterne samt duk til jageren fikk jeg bare glemme. Men neida, det ordnet seg. Fyren på verkstedet ordnet med både pumpe og diodeskiller og taxisjåføren klarte duken og lanterneinnsatsen. Alt ble levert klokken 1700 om ettermiddagen og jaggu dukka ikke taxisjåføren opp også til tross for at han hadde fått det han skulle ha. Vi kjørte for å veksle, han med verkstedet fikk oppgjør, og på tur tilbake inviterte sjåføren på en kopp kaffe. Klarte ikke å si nei, men det var fort gjort, ca 3 minutter tok det å stoppe, bestille to espresso frito, isespresso, og være ute i bilen igjen. Andreas hadde i mellomtiden dukket opp med Erlend som ikke hadde fått bagasjen sin. Den måtte hentes på flyplassen kl. 2200. Maren hentet dem med gummibåten da de kom tilbake, og vi begynte å rigge oss til for å dra. Da Maren skulle ta gummibåten bak for å heise den opp, ble hun stående ansikt til ansikt med en stor rotte som hadde funnet seg en hvileplass på øverste rorbeslag. Det var bekmørkt og det ble stor oppstandelse. Rotta forsvant nemlig men lykter og redskaper ble funnet frem. Alle luker ble skalket og vi berodde oss på manngard på dekk. Skulle tatt seg ut om den allerede hadde funnet sin vei under dekk. Da ville vi ikke hatt en sjanse på å finne den. Men heldigvis da manngarden skulle starte, viste det seg at den fortsatt satt på rorbeslaget. Etter at lys var rigget til smekket jeg til den med et stykke rundtjern slik at den falt i vannet. Men ikke før var den i vannet før den på nytt var på vei opp. Nok et skikkelig rapp og den fant det forgodt å svømme bort fra båten. Den ble fulgt med lysene og holdt god fart. Klokken 2400 var ankret, som vi til tross for at nokken hadde løsnet, på plass på svineryggen og vi var underveis. skrivende stund har vi nettopp passert øya Capri som ligger like utenfor Napoli. Kursen legges nå ned mot Messina hvor vi venter å være i morgen natt. Andreas, Erlend og Grethe går nå kl. 0300 av vakt og jeg på frem til kl. 0600 da Grynet og Maren starter sin.

Dag 53 – 22. juli 1998

Erlend

Det er utrolig varmt her i Middelhavet, men jeg klager ikke. I dag har vi gått jevnt og trutt ned mot Messina-stredet, kun avbrutt av en halvtime med intens svømming. Vi har for det meste latet oss, siden det rett og slett er for varmt til å jobbe. Vannet holder 27 deilige grader og det samme gjør skyggen, det drikkes derfor mye Peroni, som er et lyst velsmakende italiensk øl. Vi fikk et eller annet rart i propellen i dag (min teori er hval), det gjorde at den gikk sakte i et par sekunder før alt var som normalt igjen, dette skjedde under middagen så vi tok ikke alt for mye hensyn til det. Grynet lager god mat, Grethe er solbrent på rompa, Maren sover mye, Harald jobber, Andreas tar armhevinger og jeg bare koser meg, med andre ord alt er vel ombord og jeg gleder meg til morgendagen.