Strekning

Dag 54 – 23. juli 1998

Erlend og Andreas

Tidlig i dag var vi i Messinastredet. Her var det stor fergetrafikk og mange båter som var ute og fisket. Her fiskes det mye etter sverdfisk. Det er også ganske spesielle vær og strøm forhold her. Kastevinder og malstrømmer som kan gjøre det vanskelig å være liten seilbåt. Tidlig i dag var det en liten bris men den forsvant og det ble igjen meget varmt.

Igjen har det som skjedde på Biscaya skjedd. Vi er atter engang uten vann. Pantrypumpa har en trykkbryter som skal slå seg av når det er nok trykk i systemet. Hvis den ikke gjør det blir det overtrykk og vannet renner da ut igjennom overtrykksventilen på varmtvannstanken. Dette er det så og si umulig å høre når vi er underveis. Det er bestemt at slik vil vi ikke ha det, og det blir kjøpt ny pumpe i Aten. Vi har heldigvis ferskvann på flasker, og en del annet drikkbart ombord, så vi lider ingen nød. Iskaldt øl er ikke å forakte i varmen. Og vi kan vaske oss med saltvannssåpe når vi stopper for den daglige badeseansen.

Dag 55 – 24. juli 1998

Erlend og Andreas

Livet nytes i fulle drag ombord på lystyachten S/J Lyna. Her er det bare fryd og gammen og fint føre. Gradestoken viser 28*C både til lands og til vanns, så vi har det ikke vondt, unntatt Erlend som har blitt lettere solbrent. Han døyver derfor smertene i skyggen med en Dry Martini tilberedt av sin venn Andreas som har blitt godt vant til solen. Delfinene leker i baugen, og det er stort sett de eneste levende vesenene vi har møtt i dag.

Monotonien blir stadig avbrutt av snedige hendelser. Det mest interessante vi har vært ute for skjedde i natt. Stor trafikk på VHF’en mellom brautende amerikanere som tydeligvis lekte krig i nærheten. Blant de involverte var USS Eisenhover (hangarskip), USS Boiler og en rekke andre Warships. Til å begynne med tok vi ingen notis av dette, men da vi fikk en rekke signaler på radaren, satte vi oss nærmere inn i saken. Italiensk radio sendte ut "navigational warning", og ved å lytte på denne fikk vi oppgitt posisjonene for hvor det ble skutt med skarpt, det var heldigvis ikke i nærheten av oss. I det området vi befant oss i var det kun storstilt ubåt aktivitet (tror vi). Ellers er vi fremdeles tomme for vann, men på slutten av dagen kunne vi skimte Hellas i det fjerne.

Dag 56 – 25. juli 1998

Harald

Grynet på dekk foran en italiener i havsnød. Vi slepte den
61 fot lange båten i fire timer, på vei til Ptras i Hellas.

Sola sto opp etter at vi hadde passert mellom øyene utenfor Corinthbukten, eller fjorden som går inn mot Corinthkanalen og som nesten deler Hellas i to. Nord for oss hadde vi også øya Itaka, hvor Oddysevs skal ha levet i sin tid. Akkurat i innløpet kunne Grynet og Maren som hadde vakt se en seilbåt som lå med storseilet oppe i fullstendig vindstille. Da jeg sto opp noe senere kunne Maren fortelle at hun syntes at noen hadde ropt på "norwegian yacht" på VHF, (vi fører et nokså stor norsk flagg i mesanen). Det var på det rene at den båten som lå i stilla med seil oppe var italiensk, så jeg forsøkte å kalle på den på kanal 16 for å få klarlagt om den hadde behov for assistanse, men jeg fikk ikke noe svar. En halv time senere hørte jeg på VHF at samme båten hadde kontakt med havnen i Patras som også var den byen og havnen vi skulle til. Av samtalen forsto jeg at den italienske båten hadde fått gearet ødelagt og ønsket slep. Vi snudde og dro tilbake. Det viste seg å være riktig. Vi la ut en slepetrosse på 60 meter og tok båten, en C&C konstruksjon fra 70tallet på 61 fot, på slep. Den italienske båten tok ned sine seil, mens vi beholdt våre oppe. Etter hvert kom det også fin vind, slik at vi til tross for slepet holdt nærmest normal marsjfart. Under slepet, som tok ca 4 timer, hørte vi at den italienske båten var i kontakt med havnemyndighetene i Patras og fikk ordnet med båtplass samt gjort arrangementer for reparasjon.

Båtplass ordnet seg, men reparasjon var det ikke mulig å få ordnet før mandag. Det gikk greit å få plassert og avlevert den italienske båten etter at vi var kommet inn i båthavnen, og vi ble liggende side om side med den italienske båten. Det var trangt slik at vi for første gang måtte prøve teknikken med "stern to" som det heter på engelsk, dvs. anker ut foran og hekken fortøyd inn mot brygga.

Allerede tidlig på dagen hadde vi fått telefon fra Erlend og Christine som var ankommet Athen og som ventet på oss. Vi ba dem undersøke om de hadde mulighet for å komme seg til Patras og så ringe tilbake dersom det ikke ordnet seg. Som følge av slepeoppdraget som vi fikk, var de imidlertid allerede kommet til Patras da vi kom inn gjennom moloåpningen, så nå er vi 8 ombord. En fin forsterkning av mannskapet. Erlend Ulstad har havnet på mitt vaktlag, Christine på Marens og Grynet har falt ut av vaktordningen.

Vel fortøyd måtte skipperen på den italienske båten og jeg bli med inn på havnemyndighetenes kontor med pass og andre papirer. Jeg kaller det med vilje havneMYNDIGHETENE for de synes nemlig å ha nokså stor myndighet. Og dette viste seg å være nokså alvorlige saker. Den italienske skipperen ymtet frempå om at de hadde ikke vært i noen egentlig nødssituasjon og at de kunne klart seg selv, hvilket var riktig. Men det ble hevdet at her var det anmodet om hjelp på kanal 16 og da måtte det skrives rapporter om hele saksforholdet. Jeg ble heldigvis ikke brydd med det. I det hele var det en noe underlig seanse hvor jeg fikk en følelse av at den stakkars italieneren var skurken og kanskje jeg litt helt. Omsider kom vi oss begge tilbake til båtene våre. Noe senere ble vi alle ombord hos oss invitert til å bli med ut for å spise om kvelden av italienerne, dvs. av Marco, som var commandante, hvilket også ble brukt om meg, samt Maurio og Ivonne. Det ble en ganske trivelig kveld, selv om Grethe nektet å bli med på grunn av uoverensstemmelse med meg. Kvelden fortsatte utover natten hos oss, mens de unge dro på diskotek. Det ble temmelig sent, ja faktisk helt til den lyse morgen for enkelte, slik at det var en nokså slapp gjeng som etterhvert kom seg på bena på søndag.

Vi hadde vært foruten vann i over et døgn og det var herlig å få fyllt opp tanken igjen slik at vi kunne få vasket både oss selv, klær og fikk tatt oppvasken som hadde hopet seg opp. Været fortsatte som tidligere, sol fra morgen til kveld og meget varmt, slik at vi måtte hoppe i vannet flere ganger, dels på en strand i nærheten og dels i selve båthavna. Alt i denne havna syntes å bli styrt av en agent, som vi etter hver ble godt kjent med, og som ordnet det meste for oss, men som vi selvsagt måtte betale for, men det var vel verdt det, for det er ikke så lett å finne ut hvor man får kjøpt ting eller får ordnet forskjellige ting i en by som Patras. Søndag ble det imidlertid ikke ordnet noe som helst og vann og diesel hadde vi fått på lørdag.

Dag 57 – 26. juli 1998

Harald

Takis Vryonis

Som allerede nevnt var det en nokså trøtt gjeng som etter hvert kom seg på bena på søndag. Da resten tok seg en tur til en strand like i nærheten, var det bare Andreas og Grethe som ikke ble med, de sov fortsatt. Da vi kom tilbake, var Andreas oppe, som følge av at det var kommet en båt til og lagt seg utenfor oss. Ikke noen hvilken som helst båt, nei, en 80 fots havseiler, registrert i Madeira. Ombord var det et italiensk ektepar med sin lille sønn og et mannskap på to mann samt en barnepike på 30 år. Fruen, opprinnelig fra tyskland, språkmektig og myndig. Erlend, Maren og jeg hadde sittet hele ettermiddagen og sydd nesten ferdig jageren. Mens vi holdt på med det kunne vi observere at mannskapet ombord i den nye båten kjente de som var ombord i den båten vi hadde slept inn. Senere på kvelden ble alle ombord hos oss invitert ombord i 80 foteren. Alle former for drikke var satt frem. Fruen unnskyldte seg litt overfor meg for at det ikke fantes Linje-akvavit ombord. Jeg, som fortsatt hadde ca 40 flasker av stoffet, kunne med stor tilfredshet varsle om at det skulle jeg kunne hjelpe dem med. Et minutt senere hadde Grethe tryllet frem en flaske Lysholms linje. Det ble etter hvert et lystig og meget internasjonalt selskap, da også mannskapet ombord i den andre italienske båten ble invitert ombord. Marco, som var skipper der snakket meget godt engelsk. Maurio, kunne ikke engelsk, men snakket noe fransk og Ivonne som bare forsto engelsk men bare snakket italiensk. Vertsfolket i 80 foteren, hadde visstnok en fabrikk som laget emballasje av et eller annet slag. Båten var registrert i Madeira av skattemessige årsaker. Den hadde hjemmehavn sammen med den båten vi hadde slept, hvilket forklarte kjennskapet de hadde til hverandre. Båten, 80 foteren, hadde de fått produsert i Sør-Afrika og vist nok fått den rimelig, ca 20 mil. NOK. Her lå vi altså mellom to superhavseilere, Lyna, et hjemmesnekret makkverk, kunne de kanskje synes. Nei, jeg tror ikke det, men helt åpenbart et ganske annet konsept. En skipper og eier som mekker og gjør alt selv og som ikke har noe betalt mannskap med seg, og som verken har watermaker eller klimaanlegg ombord. Men det viste seg at Lyna klarte seg godt, i hvert fall når det gjelder folks interesse, båten av Lynas type begynner å bli nokså sjeldne, det kan vi ikke si om de store havseilerne. Det ble en belivet aften som ble avsluttet i den andre italienske båten. 80 foteren skulle tidlig avsted retning Sardinia. Både trekkespillet og den noe vrangspilte gitaren arvet fra Grynets mor ble flittig brukt, og det ble sunget.

Dag 58 – 27. juli 1998

Kristine

Kristine våknet opp frisk og opplagt, klar til shopping på den lokale super`n. Vekket Maren, frysepinnen, og kløp Erlend i tærne. Agenten hentet Harald med sin snertne moped, og sammen suste de mot båtsjappa. Den morgenfriske Maren, Kristine, Erlend og Grynet handlet tom supern. Hva heter kjøttdeig på gresk?? Tilbake i båten med taxi, nærmet klokken seg det magiske tidspunkt, Vi måtte forlate Patras før 12. Siden da har vi seilt, kjørt motor, sovet, sett delfiner og spist. Dessuten har Kristine lest sin andre legeroman- PORNO!! Nå er Kristine trøtt, relativt sinna, så hun overlater tastaturet til Erlend.

Erlend U og Maren

Da Kristine vekket oss etter en heller kald natts søvn oppe på dekk og ville ut å handle, måtte vi bare stå opp for å unngå mer tortur. Mens vi andre var ute og handlet nyttevarer dro Andreas og Erlend T ut på sin egen private shopping. Erlend kom hjem med et svært vakkert par krokodille sko, i butikken hadde de ikke krokodiller i størrelse 43, så han måtte nøye seg med en i 42. Vi avfyrte et skudd i det vi forlot havna, heiste seil og sjørøverflagget. Vinden ble bare spissere og spissere og det endte opp med at vi måtte ta ned seilene etter en kort stund = mye arbeid. Nå er vi på vei til Korintkanalen, og venter med på å komme frem dit om noen timer. Kanalen er 76 meter høy på det høyeste og 3 nm lang!!( hva vi vet).

Grethe

P.S Kjøttdeig på Gresk er o kpsas.

Dag 59 – 28. juli 1998

Harald

En virkelig delig dag, vi har allerede fått rikelig betalt for styggværet og problemene i Nordsjøen. Før jeg begynner å fortelle om dagen i dag må jeg si litt om den siste delen av gårsdagen. Da vi nærmet oss innløpet til korintkanalen, det var forlengst blitt helt mørkt, så vi at det lyste opp i åsene nord for oss. Vi trodde først det var skogbrann, og senere at det var vulkanutbrudd. Vi så formelig lavaen strømme nedover fjellsiden. Senere er vi blitt usikker på hva vi så, ikke minst på grunn av en artikkel i VG som Erlend og Christine hadde med seg, hvor det sto at det hadde vært flere skogbranner utenfor Athen.

Ved Korinthkanalens begynnelse, er det laget en molo til beskyttelse av de båtene som må ligge å vente. Ventetiden skal være maksimalt 3 timer. Vi ventet bare ca 10 minutter å så var det å starte på kanalen, dvs etter at veibrua som lå akkurat i starten hadde åpnet. I piloten hadde vi lest at det var 78 meter høydeforskjell på det meste og hadde tolket det dit hen at det måtte være mange sluser, men det var det ikke. De ca 3.5 n.m. gikk uten en eneste sluse og uten at det kom en eneste båt mot oss. Lys langs kantene hele veien, hvilken var nødvendig i og med at det var skjæringene som var opptil 78 meter høye. Underlig opplevelse. På den andre siden la vi til kai på sørsiden før utløpet av den molohavna som lå der, hvilket var i samsvar med det som sto i piloten. Etter en stund kom kanalbetjenten og jeg ble med inn på hans kontor hvor jeg ble avkrevd avgiften som var på ca kr. 2.500.- , det sies å skal være verdens dyreste kanal å gå igjennom. Forøvrig var betjenten meget hyggelig, snakket engelsk og hadde vært i Sverige og Danmark. Men vi kunne ikke få ligge ved kai, der vi lå, de ventet flere store passasjerskip i løpet av natten. Vi dro derfor utenfor moloen og la oss for anker, da var det ikke mange timene igjen til det ble lyst.

Etter bedre frokost heiste vi seil mens vi lå for anker i en svak nordlig bris og seilte vel kanskje 10-12 n.m. før vi måtte gi oss og starte motor. Men de 10 nautiske vi fikk for seil var veldig hyggelig i og med at det var mulig å bade mens vi seilte. Tauverk og fendere fløt etter båten og det ble badet i timevis. En del nye kunster med båtsmannsstolen hengende i fallet til breifokka ble oppfunnet og utprøvd. Som følge av at vi koste oss og seilte for lenge, rakk vi ikke å komme inn til den havnen vi hadde planlagt øst for Athen før det ble mørkt. Navigeringen gikk imidlertid veldig fint og kort tid etter at vi var fremme lå vi for anker utenfor molohavnen, hvor det var trangt og hvor det lå en masse store motorbåten, nærmes skip, og et par større seilbåter. Når vi stoppet akkurat her så var det fordi de unge, særlig Andreas og Erlend Torsen var ivrig etter å komme seg til Athen å få sett Akropolis, og vel også få sett litt på nattelivet.

Dag 60 – 29. juli 1998

Harald

Som tidligere nevnt, dette var dagen for de unge å dra til Athen. Det var en lystig gjeng med tre jenter og tre gutter som ble kjørt inn til yachthavna i 12-tiden og som vandret avsted for å finne seg en taxi. Det blir følgelig andre som må fortelle om sine opplevelser denne dagen enn jeg, Harald, for jeg ble ombord i Lyna sammen med Grynet. Jeg hadde store planer om alt jeg skulle få gjort, men kom i gang med bare en brøkdel og det jeg fikk gjort var delvis mislykket. Jeg startet med gummibåten som fortsatt lekker ut luft, slik at den må pumpes opp hver gang vi skal bruke den. Det nye limet vi fikk kjøpt i Patras virket bra. Etter godt forarbeid som Grynet hjalp meg med, trodde jeg at vi hadde lykkes med dessverre, nei. Feilen var kanskje at vi måtte ta den i bruk for fort da jentene kom tilbake sammen med Erlend U. , i god tid før det ble mørkt. Før det hadde jeg sjekket syrenivået på startbatteriene og 12 volts forbruksbatteriene. Det var meget lavt og alt batterivannet som vi hadde med oss måtte til for å komme skikkelig over cellene.

Jentene og Erlend ble igjen ombord for å lage seg mat, hamburgere, mens jeg og Grynet dro inn til yachthavna for å få oss noe å spise. Jeg har tidligere nevnt de store motorbåtene, de fleste av dem britiske, og de har fast plass i havna. Eierne er stort sett ikke ombord, bare et vedlikeholdsteam på 3 til 4 personer som sørger for at alt er i orden når eieren finner det opportunt å ta seg en tur. Yachtclubbens restaurant, Mooring, er av samme klasse. Grynet og jeg ble både bukket inn og bukket ut av kelnere som passet på at glassene var fulle og at alt var som det skulle. Maten var bra, vinen også, og vel sto også prisen i samsvar med det. Andreas og Erlend T hadde på forhånd sagt fra om at de ville overnatte i Athen, så vi ventet ikke dem tilbake før dagen etter. Jeg husker ikke sikkert om det ble et nattbad etter at vi kom ombord, men det bades hele tiden. Det er nesten nødvendig for å holde ut. Nattbad er populært, for da er man ikke direkte varm og svett når er skal forsøke å sove, hvilket de fleste nå faktisk gjør på dekk. Under dekk er det faktisk for varmt for å sove godt.

Erlend T

I dag har jeg og Andreas vært så effektive som aldri før. Intens shopping i Athen, med over 40 grader i skyggen er ingen smal sak, men vi klarte det med glans.Vi fikk handlet hatter, bukser og skjorter og var klare til å gå på byen. På grunn av våre høye velbygde kropper, spurte alle om vi var med på et av basketballlagene. Det er nemlig VM i basketball i Athen for øyeblikket. Vi svarte selfølgelig høflig ja, og sa at vi var stjerner på det norske laget. Da butikkene stengte kl. 15.00 spradet vi inn på en skikkelig stilig resturant, hvor vi nøt en bedre middag med mye god hvitvin til. Etter at vi var mette og fornøyde gikk vi for å finne et hotell. Vi endte opp med det eksklusive Hotel Electra, med aircondition, tv, minibar, stort bad og en meget effektiv room-service. Etter mye dusjing og bading, og et par J&B var vi klare, meget stilig kledd og i god form. Etter et spennende besøk på en dodgy bar, tok vi en taxi til klubben King Size som vi fikk anbefalt av diverse trendy klesselgere. Det var en utrolig stilig plass, men p.g.a. at vi ikke hadde reservasjon måtte vi vente i baren mens vi fikk vær vår gigantiske J&B. På grunn av vårt lystige humør kom vi fort i snakk med spennende grekere, og ting utartet seg deretter. Dagen var klart en suksess, selv om vi begge var noe groggy dagen derpå.

Maren og Kristine beretter

Hvordan skjekke opp en taxisjåfør. Dager ved akropolis. Vi startet dagen med en taxitur til Aten, og ble anvist kjøpegaten av drosjesjåføren. Vi delte oss fort i to lag. Kristine og Grethe brukte nemlig litt lengre tid i hver butikk enn Maren og Erlend hadde planlagt. Shoppeteam nr. 1 kruset alt fra badetøy for eldre damer til lekre lakk sko. Hvite sådane. Grethe endte opp med ny kjole + sko, Kristine sandaler, sarong og gresk skjorte. Pluss diverse neglelakker sammen Grethe. Men ingen slo Maren!! Erlend og Maren tråklet halve Athen imens, og endte opp med to saronger, kjole, spenner og t-skjorte. Erlend brukte like mye penger på en merkeskjorte. Hmm. Etter dette besøkte vi Akropolis (andre gang for K og E). Middag ble inntatt på McDonalds før vi pakket alt pikkpakket inn i drosjen. Maren nektet å sitte foran med sjåføren, så Kristine ble plassert der. Sjåføren var en livlig krabat på 50 år (+/-). Denne turen ble en virkelig fornøyelse for de bak. Sjåføren begynte med å spørre Kristine om hun var lesbisk!! (dette etter at hun spurte om han var bi, han snakket nesten bare om "gay-islands.." Da dette var avklart, tok han oss med på en sightseeing langs strandkanten og prøvde å sjarmere K i senk med babbel. Dessuten viste han oss alle nattklubbene, og da turen endelig var over nekter K å betale han med kyss. Turen kunne ha blitt 1000 drakmer billigere om K hadde kysset han på kinnet. (Nei takk) Alikevel fikk hun telefonnummeret, og vi kunne når som helst få taxi. Da vi kom ombord forlot Grynet og Harald båten til fordel for et bedre måltid, og gikk dermed glipp av de nydelige hamburgerne Maren serverte. Etter mye mat tok de modige jentene nattbad – skinny-dipping. Erlend er pyse. Vi utformet havfruesvømmingen. Kristine er mesteren, med Maren som en blek kopi. Men det er ennå rom for utvikling. (Jeg skal bli bedre)

Dag 61 – 30. juli 1998

Harald

Jeg, sov også på dekk i natt, vi ligger oppå dyna med bare et tynt laken over oss. Det var bare Grynet som sov under dekk i natt. Det begynte å blåse ganske sterkt i 6-tiden så jeg sto opp for å følge med dersom vi skulle begynne å dregge, men vinden la seg igjen og det gjorde også jeg. Sto opp på nytt igjen i 10-tiden og kokte meg kaffe. Grynet var ikke særlig lysten på å stå opp å lage frokost i dag. Etter kaffen varslet jeg Grynet om at jeg dro inn på land sammen med Erland U for å skaffe is til isboksen, parafin samt slanger til en Yamaha bensin vannpumpe som jeg kjøpte hos Leif for flere år siden. Vi ha allerede hatt den i bruk, men mangler slange for å spyle overalt på dekk. Det ble nesten som i Napoli, drosjen vi tok måtte helt inn til Athen for å få tak i slanger, og parafin var enda vanskeligere, men vi lyktes til slutt og kjøpte 50 liter. Håper det holder for resten turen. Is til isboksen fikk vi på en bensinstasjon like ved. Da vi kom tilbake til yachthavna, prøvde jeg å kalle på Lyna på den lille VHF’en som jeg hadde med, fikk ikke svar. Speidet eller Lyna, der hun skulle ligge, men kunne ikke se henne. Det hadde blåst opp ganske kraftig, og jeg kjente frykten begynne å spre seg nedover ryggen. Hadde jentene som alene ombord drevet av og nå lå kanskje Lyna og stanget et eller annet sted, kanskje hadde hun knust et par båter på turen også-----. Det viste seg å være riktig at Lyna hadde drevet av, Grethe hadde tatt gummibåten og kjørt i land ved Yachthavna og hun kunne bekrefte det. Men hvor var Lyna. Grethe pekte utover i bukten. Som en liten prikk i det fjerne kunne vi skimte Lyna. Først litt panisk handling fra min side. Kom igjen sa jeg til Erlend, vi tar gummibåten og drar ut, og ut dro vi. Men sjøen var krapp, luften gikk ut av gummibåten etter hvert og vi hadde lite bensin på tanken. Det ble til at jeg falt for Erlends forslag, å la noen andre ta oss ut, det var tross alt ca 3 n.m. Vi dro på havnekontoret. Det var ikke så enkelt å finne noen som kunne ta oss ut. Vi fikk ikke kontakt på den lille VHF’en, og det slo meg at de kanskje hadde en stasjonær på havnekontoret, hvilket var rett. Dermed fikk jeg kontakt, fikk bekreftet at de hadde det meste under rimelig kontroll. Jeg ga beskjed om at de måtte snu og dra innover mot bukten så skulle vi møte dem der. Etter at jeg og Erlend hadde kommet oss ombord, fikk vi gjort klart det store ankeret, det på 150 kg og med 100m kjetting, og vi fikk ankret på den andre siden av bukten. Alt under kontroll, ingen skade, og all ære til 4 virkelig dyktige jenter som hadde reddet Lyna ut av en meget kinkig situasjon.

Grynet

Så skjedde det som alltid har vært min store skrekk. Lyna dregger uten Harald ombord. Til alt hell hadde Maren bare dagen i forveien lært å starte Lyna og Grethe har tidligere på ferien lært av Andreas hvordan en setter Lyna i gir og hvordan en får henne i revers. Etter at vi hadde fått opp ankeret var det bare å prøve å få henne ut av havna. Dette ble først vanskelig, hun snur jo ikke akkurat på en femøre, men med litt revers og så full fart fremover gikk det. Grethe ble beordret i gummibåten for å varsle Harald og Erlend når de kom tilbake. Dette var heller ingen koselig jobb i bare undertøy og kraftig vind. Nesten umulig å holde gummibåten unna steinene på moloen. Heldigvis fikk hun hjelp av mannskapet på en stor cruiser. Da vi hadde kommet oss skikkelig utpå forsto jeg at situasjonen var under kontroll, for der bak roret står Maren og Kristine og ler og koser seg. Stor takk fra meg til 3 tøffe jenter, er det noen som påstår at jenter er pyser?

Maren og Kristine

Vårt syn på saken/dagen. Etter en nokså kald natt på dekk, våknet vi frisk og rask til å møte en ny dag. Pappa og Erlend ville fort på land for taxe litt rundt (dette er da den nye hobbyen til Harald, litt dyr hobby, men han trives så godt med det at vi vil ikke ta fra han gleden). Da Grynet var nokså sliten etter en varm natt under dekk, fant k og m på at de skulle dra på butikken å handle for henne. Like før de dro, utbrøt Grynet "drægge vi no??" jentene var fort opp på dekk, og fant ut at vi hadde dregget noe. Men situasjonen var under kontrol. Likevel startet Maren motoren og så etter at anker vinsjen var koblet til. Da vi hadde begynt å slappe av igjen, dregget vi på nytt, og denne gang med stor fart!! Vi siktete oss inn på de største båtene. Mens kristine og Grethe styrte og prøvde ut ræværsen, ofret Maren fingrene for ankeret. Vondt. Vi sendte Grethe på land for å møte Harald og Erlend, Grethe er en tøffis. Imens dro vi andre utover mot løshavet. Da vi hadde fått plass nok, fant k og m ut at de ville prøve rundkjøring øvelser. Men da kom pappas nervøse stemme over VHF’en, og vi måtte sette kursen tilbake. Snakk om lynkurs i fiskebåtgiret. (K hadde praktisert litt på Industri og marinediesel. All takk til prøvepanelet! Nå kan vi alt!) Da vi endelig hadde ankret opp, med litt hjelp.. dro m og k til butikken som planlagt. Vi tok to taxier dit, med på hjemveien fikk vi gratis transport av butikken (vi hadde handlet for over 15 000 drakmer) Etter denne meget slitsomme dagen går vi for et nattbad!

PS dagens eneste måltid vart noen fantastiske tortas som maren produserte. Med chili. MMMMMmmmmm.

Dag 62 – 31. juli 1998

Harald

Før jeg går løs på å beskrive dagen i dag, må jeg nevne at vi dro tilbake til den samme ankerplassen sent i går kveld på grunn av at vinden dreide mot nordvest, hvilket den har en tendens til hver kveld. Vi kom oss av gårde i 1100 tiden, heiste seil mens vi lå for anker, men ikke mesanseilet, og la i vei mot landtungen som ender sørøst for Athen. Waypoinnts var lagt inn, og kursen gikk utenfor den første øya men innom den neste. Ved begge øyene hadde vi nokså underlige vindforhold. Det blåste mellom 20 og 30 knop så vi holdt ganske bra fart bare for seil. Motoren ble ikke benyttet i dag. Enskjønt bra fart, vi snakker om 4 til 6 knop, og det blåser liten kuling fra land, dvs. ca tvers av båten. De fleste seilbåtene som kom etter oss passerte oss. Nydelig vær og varmt. Etter at vi hadde passert den siste landtungen og skulle snu kursen nordover, fikk vi den sjøen som vinden tilsa, og besluttet å seile tilbake til den havnen vi hadde sett like før landtungen, en odde hvor det i år 400 før Kr. var satt opp et sommertempel til ære for guden Odysevs. Forholdsvis lun havn på den vindretningen vi hadde. Vi la ut det store ankret på 150 kg og ca 90 meter kjetting, og vi ble liggende selv om det blåste etter hvert temmelig kraftig, så det ble en noe urolig natt. Like før vi kom inn på havnen hadde også våre italienske venner fra Patras lagt seg her for anker. De dro samme kveld.

Etter at solen har gått ned løyer vinden en del. Maren og jentene hadde ansvaret for middagen og de stilte med taco. Etter det måltidet, var ingen innstilt på å dra videre på nattestid. Alle la seg til å sove på dekk bortsett fra Grynet. Tidligere på dagen hadde vi hjulpet en amerikansk far og sønn da sønnen hadde dratt avgårde med gummibåt som han ikke fikk start på og senere varslet dem om at de hadde mistet ankerfestet. Forøvrig ble dagen preget av mye bading og stupeøvelser, hvor også Grethe deltok. Grynet og de øvrige jentene samt gutten dro opp og så på sommertemplet til Odysevs. Erlend U og Christine hoppet fra storråa, en prestasjon, ikke bare fordi det er høyt men også fordi det er noe urolig der oppe som følge av litt sjøgang.

Dag 63 – 1. august 1998

Harald

Ny dag uten en sky på himmelen og det til tross for at barometret står rekordlavt, men det gir seg andre utslag her, nemlig vind. I snitt har det i dag blåst ca 30 knop med kast opp i 50 knop. Selv om vi hadde ankret slik at vi lå bare noen hundre meter fra land, ble det faktisk litt sjø og av og til røyk det nesten av sjøen. Helt utrolig at vi ikke dregget. Men storankret med nesten all kjettingen ut synes å holde bra. Dagen ble en arbeidsdag med stor innsats fra alle. Bart treverk ble oljet og lakket av Andreas og meg. Vi har funnet et par plasser i to av skylightene som faktisk er rotne. Erlend og Erlend har pusset doradeventiler med Straldur. Erlend U ville prøve med litt polish etterpå for å få opp glansen og gi beskyttelse. Det fungerte meget bra. I forbindelse med at Christine med flere vasket dekket har vi ryddet og skapt bedre orden på fendere og annet utstyr som nesten må ligge fremme på dekk. Fenderne ble forøvrig vasket av Christine. Innimellom var det badesekvenser. Grampus, den italienske båten ble nevnt på VHF men jeg fikk ikke tak i hva det gjaldt. Ut på ettermiddagen kom far i den amerikanske båten og inviterte oss alle til middag kl. 20.00 i anledning sønnens 18 årsdag. Da klokken begynte å nærme seg 2000 var vi litt usikre på om vi hadde dregget litt og det ble besluttet å gå lenger inn i bukten og legge oss med et landtau fra en knaus av en holme. Det var nokså trangt der med båten omkring og det ble ropt advarsler til oss om undervannsskjær, men det gikk fint. Straks vi hadde ordnet dette dro vi alle i land på en av de to eller tre restaurantene som fantes der og som vel i de vesentligste lever av turistene som kommer med buss for å se på templet. Det ble en hyggelig kveld. Jubilanten het Russel og hadde ring i øret og kanskje flere plasser. De hadde leid seg båt i Athen og hadde planer om å seile sørover. Virket ikke alt for båtvant. Etter middagen ble de invitert ombord hos oss på kaffe. Vinden hadde roet seg og vi hadde besluttet å dra straks vårt besøk hadde forlatt oss.

Dag 64 – 2. august 1998

Harald

Landtauet ble halt ombord ca kl 0100 og en meget lang og ubehagelig dag startet. Det gikk greit til å begynne med, men straks vi kom utenfor den siste pynten av fastlandet fikk vi en meget ubehagelig sjø som vi hadde i flere timer. Alt slang omkring i båten og sjøsyken begynte å herje (Grethe berget ganske bra men Erlend U har vært langt nede og helt ute av stand til annet en å kro seg sammen hvor det måtte passe). Klokken 0600 var det Maren, Christine og Erlend som skulle på vakt. Jeg hadde knapt fått sovet noe men sjøen var så voldsom at Grynet forlangte at jeg ble med og tok vakten sammen med dem. Det var fortsatt nesten ingen vind, bare grov uregjerlig sjø. Men med solen som sto opp klokken 0600 kom også vinden pånytt. Ikke så sterkt som i går, men dog en ca 40 knop over dekk, og selvfølgelig med nokså kraftig motsjø. Det var nesten så jeg vurderte å snu. Det ble en utholdenhetsprøve å komme seg gjennom sundet mellom Nisos Evvoia og Nisos Andros. Først ca kl 1200 nådde vi fyret på den nordlige spissen av sundet. Jeg hadde da håp om at vinden skulle bli stående på nordøst slik at vi kunne få satt seil og lagt kursen i retning Skiatos, men slik ble det ikke. Når vi la om kursen forandret vinden retning slik at vi fortsatt hadde den rett imot. Før fyret hadde sjøen lagt seg noe, men tok seg opp igjen og ble urolig og rotete etter at fyret var passert.

Ingen stor aktivitet ombord i dag. De fleste sover straks de har mulighet til det, på dekket eller under, alt ettersom. Det siste renvanskede dieselfiltret ble satt inn tidlig om morgenen, og jeg fant det nødvendig å vaske noen nye for det tilfellet at motoren på nytt skulle stoppe. Ikke helt enkel oppgave å sitte over en bøtte med diesel og vaske filtre i den sjøgangen. Men motoren har gått pent den. Jeg fikk en liten dupp på dekk midt på dagen. Da jeg kom meg i sving igjen hadde vinden dreid ytterligere mot nordvest slik at jeg heiste begge forseilene til støtte mot sjøgangen og det hjelper også på farten. Nå er klokken 2025 og vi har øya Skiros ca 6 seks nautiske mil nord for oss. Vi tar sikte på å komme oss inn på havnen der før det blir mørkt. Det blir isåfall bare akkurat. Sjøen har gitt seg for det mest nå og det er heller ikke så mye vind. Vi for komme med en nærmere beskrivelse av Skiros senere.

Andreas

En time etter at det ble mørkt var vi framme ved Skiros. Fyret på havnen er for tiden slukt og det var derfor litt problematisk å finne moloen. Som vanlig fant vi oss en liten kaistump som var ledig. Og som vanlig ble vi jaget derfra rett etter at vi vel var fortøyd. Jaget ble vi vel egentlig ikke, men henvist til å ligge for anker utenfor en nærliggende strand. Ankeret ble klargjort og vi tøffet bortover sammen med en mindre cabincruiser som også måtte forlate kaien. Vel fremme ved stranden klarte vi å få huket ankeret rundt en fortøyningsbøye som lå utenfor, den var ikke så enkel å se i stappmørket. Men som altid, vi klarte å berge den situasjonen også.. Det blåser fortsatt ganske mye, drefor skal vi ha ankervagt i natt. Jeg begynner å lengte etter en solid kaiplass. Det er mulig at vi går tilbake til kaia i morgen.

Dag 65 – 3. august 1998

Maren

Våknet opp av at mamma syntes at vi måtte gå inn til kai, så ingen skulle ta kai plassen vår, men før vi kom oss inn hadde det allerede kommet en båt. Vi presset den litt bakover og fikk en fin plass ved kai!! Da vi hadde lagt til ble vi tilbyd vann. Alle jublet høyt i sky. Ba om å få vann om en halvtime så vi alle skulle rekke å dusje og bruke opp det vannet vi allerede hadde. Det var utrolig deilig å dusje. Litt vanskelig å få vannet til å blande seg med håret, ettersom jeg bare har vasket meg i saltvann med den fantastiske saltvannssåpa i en uke!!!! Etter det begynte vi å vaske tøy. Vi alle hadde en del tøy som kunne stå av seg selv pga saltvann. Vi vasket i flere timer = kjempe innsats fra alle sammen. Etter at vi var ferdige så Lyna ut som et tørkestativ. Og alle sammen var veldig fornøyde. Så ruslet vi bort på en taverna der vi skulle skrive kort og spise is. Etter at Kristine hadde klart å søle is over store deler av seg selv og kort som lå i nærheten, og Maren som skriver heller sent (det er morsommere å prate) var ferdig. Hadde alle samlet seg for å spise et bedre måltid. Måltidet var heller en ganske dyr fiasko, maten smakte ikke, og da alle plutselig løp fra bordet for å flytte Lyna. Måtte mamma sitte igjen å betale en heller ufornøyd kelner. Mamma, Maren og Kristine var igjen på land da de andre luffet omkring ute på havet. Vi fikk oss en fin liten fotterapitur opp til kirka. Da den store båten som hadde lånt plassen vår, var dratt, og Lyna lå der den skulle, skiftet alle ungdommene og tok en taxi inn til byen, der vi gikk på noen barer, før vi endte opp på et diskotek der vi fikk danset litt. Kom tilbake til båten heller sent.

Grynet

Harald og jeg ble igjen da ungdommen bega seg påbytur. Vi handlet litt vin, litt vann og noe frukt og vandret tilbake til båten igjen. Sitte oppe å vente på ungdommen er ikke mulig de trekker ut kvelden. Harald køyet på dekk og jeg la meg i salongen. Godt å komme til kai etter en heller utrivelig natt og dag ut på "løshavet".