Dag 8 – 04. april 1999 (1. påskedag)
Harald
Nå skal jeg fortelle en historie, en typisk historie for Lyna. Ikke spesielt underholdende kanskje, og heller ikke spesielt spennende, men dog typisk for dagen om bord. I går ettermiddag etter pannekaker og en lang seilas, måtte Andreas og jeg ha en liten en på øret. Men før jeg sovnet kom jeg i tanke for at jeg burde ha kontroll med pumpene, hvilket medførte at jeg ga Grynet beskjed om at timetellerne måtte noteres. Jeg antydet at kanskje Grethe kunne notere dette på blokken som hele tiden henger på veggen. Siden tenkte jeg ikke mer på det. I dag etter at jeg hadde stått opp, så jeg på blokken og registrerte at min ordre ikke var utført. Vel det var en sikkerhetsforanstaltning, det var sikkert ikke noe galt. Etter at vi hadde køyet i går kveld, ble jeg liggende å tenke på at jeg kanskje skulle ha sjekket nivået under dørken for å forsikre meg at pumpen forut var i funksjon. Det ble med tanken. Etter at resten av familien var kommet på bena i dag, ble det til at jeg tok en titt under dørken, og det var ikke noe lystelig syn. Vannet sto langt over kjølsvinet, dvs. noen tusen liter. Vi har en pumpe som står midt i båten som kalles pumpe bat., den ble slått på. Deretter fikk jeg fart i en pumpe som står i forkant av motoren, og som skulle ha slått inn med nivåbryter og som jeg hadde kontrollert mens vi var i Patras. Så var det å begynne å se på den pumpen forut, som er en slags hovedpumpe og som hadde sviktet. Den fikk vi ikke i gang igjen og vi skiftet den. Jeg har til enhver tid cirka 2 til 3 pumper i reserve. Etter en times tid var båten tom for vann. Men når vi først var i gang, fant jeg og Andreas ut at vi ville se litt på resten av ledningsnettet som ligger under dørken i salongen. Det gjelder ekkolodd og fartsmålere til Brooks and Gatehouse. Ekkoloddet fikk vi sving på igjen, men ikke giverne til fartsmålerne. Vi gjorde også et forsøk på å få fartsmålergiveren til Apelco-instrumentet i gang. Resultatet av dette får vi først se etter at vi kommer avgårde igjen. Jeg har allerede skrevet om strømmen, om 24 volt og 12 volt. Sistnevnte har gitt meg noen bekymringer i det siste, på grunn av beskjed om "sjekk bilstrømmen" på mobiltelefonen. I ettermiddag ble det til at jeg startet opp aggregatet for å benytte dette til lading, men 12 voltsanlegget var lite villig til å ta imot lading. Det ble derfor til at jeg sjekket batteriene. De var nesten tørre. Det er en ganske billig lader til disse, kjøpt på bensinstasjon, av den typen som lader og lader til batteriene blir helt tørre. For å unngå at dette skulle skje i løpet av vinteren, monterte jeg inn en stikkontakt med ur, også av den typen man kjøper på bensinstasjon, og la inn innkobling et kvarter pr. 3. Time. Dette har nok fungert det meste av vinteren, men når jeg sjekket batteriene i dag, var de nesten helt tørre. Jeg har ikke slike menger med destillert vann om bord, så de ble fylt etter med vanlig gresk vann. Håper det vil holde til vi kommer tilbake til Trondheim. Jeg hadde egentlig tenkt meg på en joggetur i dag, og kanskje også en lang spasertur med Grynet, men som det fremgår av det ovenfor, så ble det stort sett mekking. Men det viser seg at det trengs. For øvrig har vi hatt en fin dag med spagetti til lunsj kl. 1800 og koteletter kl. 2300. Været har ikke vært bra, men det har blåst riktig retning så egentlig var det i dag og ikke i går vi burde seilt vestover. Nå får vi se hvilken retning vinden blåser i morgen. Da drar vi nok uansett.
Dag 9 – 05. april 1999 (2. påskedag)
Harald
Nydelig vær, nesten vindstille. Jeg, Harald, tok løs fortøyningene ca kl. 0900. Jeg hadde håpet på en brukbar seilvind fra nordøst, men det fikk vi ikke. Den vinden som vi etterhvert fikk kom fra vest og det ble kaldt å sitte ute selv om været var fint. Andreas kom seg opp like etter at jeg hadde løsnet fortøyningene. Seilasen til Patras gikk greit. Vi var vel fremme ca kl. 1300. Vel fremme, fylte vi opp vanntanken igjen. Det var fortsatt vann igjen, men når vi først hadde tilgang, så kunne vi like godt fylle opp. Den er fortsatt ikke tett. Dagens lille historie handler om gitarer. Da vi dro fra Norge, hadde vi med oss den gamle Hagstrøm-gitaren som Grynet har arvet etter sin mor. Den har ganske god klang, men er meget vond å spille på fordi strengene ligger for høyt. I hele fjor sommer var jeg følgelig på jakt etter en ny gitar. Den fant jeg først på Khios, en Yamaha-gitar til ca kr. 1.000.-. En av de tingene vi la merke til når vi kom ombord nå til påske var at den gamle Hagstrøm-gitaren var flyttet på. Ingen så imidlertid etter den nye gitaren. Men i går kveld begynte jeg å etterlyse den og det var ikke mulig å finne den. Etter at vi var kommet tilbake til Patras kom det et bud fra Takis med de papirene som vi trengte. Noe senere på dagen kom også Takis selv innom. Jeg fortalte da at vi savnet en gitar. Han tok da straks kontakt med Andreas (den greske) og han kom også ombord. Vi fikk bekreftet at de som hadde vasket ombord før påske hadde registrert at det var to gitarer ombord. Det hele ble nokså pinlig. Takis tok det meget alvorlig og mente at fra påske av nå, så måtte han ta over tilsynet av båten selv. Andreas hadde forøvrig med seg en vannpumpetang da han kom. Det er to vannpumpetenger som er borte fra båten, men det var en helt fremmed en som ble bragt ombord. Kvelden ble avsluttet på kinesisk restaurant og med kaffe avec på Yachtklubben og et slag Gammel Jomfru ombord.
Dag 10 – 06. april 1999
Harald
Vi kom oss avgårde i rett tid, men uten hjelp av Andreas som hadde forlenget kvelden i går noe og kom seg sent i seng. Men jentene var opp og hjalp til. Uten at det var tatt noen direkte bestemmelse, var vi nok innstilt på å dra til Astakos og det er nokså langt, ca 60 nautiske, dvs. en seilas på ca 10 timer. Fint vær, men ikke spesielt varmt. Det lille som var i vind til å begynne med, hadde vi rett imot oss. Etter at vi hadde kommet ut av Patrasbukta og lagt kursen nordover, fikk vi vinden mer og mer fra babord og vi heiste seil. Det var da bare ca.4-5 n.m. igjen til Astakos. Vinden var svak og det gikk smått. La til i Astakos like før det ble mørkt. Det var mer liv i Astakos nå enn i Julen. Den første turisttrafikken starter i påsken. Etter en liten blund, som bare jeg tok, resten av mannskapet hadde tross alt sovet store deler av turen, dro vi på restaurant. Det var selvsagt den som vi benyttet mest i Julen og der ble vi gjenkjent av vertskapet og fikk nydelig mat og god service. Vi kom oss vel i køya omkring kl. 0100.
Dag 11 – 07. april 1999
Andreas
Jeg var oppe i vanlig tid, hvilket betyr klokken I 1.00. Som sedvanlig hadde jeg blitt vekket med kaffe på sengen, og var derfor i godt humør da jeg stod opp. Harald hadde tatt seg en joggetur bort på skipsverftet som ligger på den andre siden av bukta. Han påstod at jeg var en lathans da jeg ikke ville være med. Jeg svarte med at gamle motorer trenger mere stell, og at jeg syntes mere om litt hvile. Dette ble diskutert hele ettermiddagen, og det var ikke godt å si hvem som vant den diskusjonen. Men jeg vil tro at dette bildet skulle tale for seg selv. Det er tatt rundt klokken 14.00. Dette har vel vært den fineste dagen så langt, og vi alle satte av noen timer til soling. Forfengelige som vi mennesker er, tør vi ikke komme hjem uten litt farge. Dette bildet viser Astakos mot havnen. Som vi ser er det veldig liten trafikk. Dette dels fordi det er siesta, og dels fordi det er påske start her nede i dag. Stor ståhei og finstas. Det skal grilles hele lam, og det sprenges knallskudd jevnlig. I skrivende stund kan jeg høre flere folk på restaurantene som sees på bildet. Jeg vil tippe at den korte kaipromenaden består av rundt fem hundre sitteplasser. Kanskje mer. Lediggang er som kjent roten til alt ondt, så folk ble satt i sving etter vår egen private siesta. Harald og jeg tok ut CD-spilleren som står i akter kabinen. Den hadde fått litt saltvann på seg, og var derfor i dårlig forfatning. Vi skrudde den helt fra hverandre, og analyserte problemet. Noen bittesmå koblinger var rustet av, og vi ble enige om at vårt utstyr ble for grovt for denne slags jobb. Den blir med oss til Norge. Videre ble det gjort noe arbeid i toppen av stormasten, dette bestod i å dunke toppseilbeslaget ti cm. oppover. Og mens jentene laget middag pusset vi og lakket styrekonsollen akter. Vi avsluttet dagen med spagetti og gresk salat. Kortspill og kaffe. Så var nok en dag over.
Dag 12 – 08. april 1999
Andreas
Dagen i dag har vært en bemerkelsesverdig dag. Jeg stod opp i tolv tiden og vi var da langt til havs. Det var skyfritt, og solen stekte. Hadde det ikke vært for en guffen kald vind, så hadde det nok vært ganske varmt. Vi hadde stø kurs mot ltaka, Odyssevs hjem. Etter noen timers seilas kom vi i nly av øya. Disse øyene som kalles "de ioniske øyer" sies å være de mest fruktbare i hele Hellas. De grønne åssidene som strekker seg flere hundre meter over havet gav oss god ly for vinden, og det ble med ett fryktelig varmt ombord. Smørseilas i bare shorts. En tysker slo følge med oss inn mot Itakas hovedstad. Han la seg litt bak oss slik at vi kunne velge havneplass først. Inne på havnen lå det flere seilbåter, av forskjellig nasjonalitet. Blandt disse var det en svenske, en franskmann, og de første nordmenn vi har sett på dette middelhavscruise. Vi fant oss en bra kaiplass, og ble møtt av en person som sa " velkommen til Itaka, kan jeg være til noen hjelp". Denne vedkommende viste seg å være en meget hyggelig lærer fra Oslo. Vel fortøyd fikk vi invitert Per, som han het, ombord på en ankerdram. Per hadde tatt seg fri fra skoleverket en stund for å vandre rundt i Hellas. Historielærer som han er hadde han mangt og meget å fortelle om Itaka og De Greske Øyer generelt. Solen stekte, og det var vel både rett og rimelig at vi slappet av noen timer. Jeg la meg ned på dekket, og var vel mer eller mindre borte en stund. Harald startet opp aggregatet slik at han kunne gjøre noen utbedringer på den aktre sprayhooden med bruk av symaskin. Dette hindret meg ikke i å sove. Grynet gikk en tur på land, og Grethe verken så eller hørte jeg noe til. Da jeg om litt våknet til kunne Grynet fortelle at hun hadde snakket med noen lokale, og at de meldte dårlig vær for i morgen. Harald begav seg derfor bort til de andre båtene for å høre tiende. Det ble etter dette besluttet at vi skulle bli liggende, og se hva fredagen bringer. Litt senere kom de norske seilerne ombord en tur, og vi hadde en trivelig time med lett prat og drikke. Vi ble av de anbefalt en restaurant, noe vi tok til følge. Denne restauranten var meget trivelig, og etter en karaffel, en runde Metaxa, og noen kaker på huset, vanket det rundhåndet med tips. Dagen har vært spesiell med tanke på alle de nordmenn vi har møtt, og den gode maten vi har spist. Mange tips har vi fått, og har planlagt å reise herfra med en stor salutt, noe vi tror ikke vil vekke så stor oppmerksomhet her da det fyres av kinaputter her til stadighet. Det viser seg at til nyttår er det ganske stille, men til påske skal det salutteres og mere til. Alle har nå lagt seg, og det gjør nå jeg også.
Dag 13 – 09. april 1999
Andreas
Og så ble det den siste ankerdrammen denne påsken. Vi stod opp i åtte tiden, for vi hadde en lang dag foran oss. Harald gikk bort til de norske seilerne for å høre etter værnytt. Etter noen minutter kom han leende tilbake, og sa at vi måtte ta med oss kameraene og bli med bortover. Det visste seg nemlig det at båten til de norske seilerne hadde det lett gjenkjennelige navnet "BABB" skrevet over hekken. Og da det i tillegg her var snakk om en Vindø 50 hersket det ingen tvil om at båten tidligere var eiet av onkel Agnar. Alle syntes dette var festlig og vi var skjønt enige om at verden er nokså liten. Vi heiste så seil ved kaien, og stod innover i bukten. Da vi var så godt som seilt på land klarte vi med ett nødskrik å få båten rundt. Motoren ble slått av og med ladede kanoner la vi kursen ned mot havnen, og båtene som var fylt av skuelystne. Både tyskeren, svensken og nordmannen fikk seg ett solid skudd for baugen, til stor jubel fra de fremmøtte. Vi vinket til alle, og læreren Per mente dette var bedre enn Tordenskiolds kanoner. Så stod vi majestetisk ut av bukten. Været var ikke det aller beste, og vi fikk vinden rett imot da vi rundet Itaka. Det var også en del sjø, så vi la om kursen tredve grader for å få fylt seilene slik at farten skulle øke, samt stabilisere båten i den urolige sjøen. Slik skulle vi seile i fire, fem timer, og jeg gikk derfor å la meg slik at vi kunne dele på seilasen. Jentene var det ikke mye fart i så det ble oss gutta som måtte ta båten til Patras. Da jeg stod opp klokken halv fire var situasjonen uforandret. Harald gikk da og la seg. Vi hadde da forandret kursen noe, så farten hadde økt til 5-8 knop. Men ikke mye over en time senere døde vinden helt ut, og det ble havblikk på turen inn. Vi begynte å pakke seil da det var omtrent en time igjen til vi var inne. Vi hørte mange smell fra land, og ble nesten litt bekymret for om krigen hadde kommet til Patras. Men det var visst bare påske feiringen. Ankerdram og pils. Ingen mat, rett i seng.