Dag 1 – 28. mars 1999
Andreas
Klokken er nå 23.45 lokal tid. Vi har akkurat fått i oss noe mat, og skal snart gå å legge oss. Men først må jeg oppsummere dagen slik den har fortonet seg. Vi stod opp klokken 06.30 og tok taxi til Leutenhaven. Jeg sov på bussen til Værnes ettersom jeg hadde hatt en litt hard kveld på byen dagen før. Vi fikk sjekket inn, og kom oss til Gardermoen uten større problemer. På den nye hovedflyplassen ble det en del venting før vi fikk fatt i de nye billettene og nok engang sjekket inn. Vel inne i avgangshallen for utenlandsreisene var det naturlig å gå en tur i tax-free butikken. Der fikk Harald kjøpt seg nok eventyrblanding til å overleve påsken, samt noen flasker Gammel Dansk. Dette ble han litt oppspilt av, og glemte derfor PC-en igjen i butikken. Den fant vi senere hos Securitas. Flyet vi skulle ta var en DC10-maskin. Av tidligere erfaringer visste jeg at dette kom til å bli en tålmodighetsprøve av de store. Flyet er det trangeste jeg noen gang har fløyet med, og maken til dårlig luft har jeg aldri opplevd. Jeg var flere ganger nær ved å besvime av surstoffmangel. Jeg la meg selv i et noenlunde stabilt sideleie, og prøvde å sove. Min kropp er definitivt ikke konstruert for slike påkjenninger en sådan flytur er, og vel fremme i Aten var kroppen stiv og støl som etter en femmil. Vi fikk fatt i bagasjen etter omlag en halvtimes venting i den trange og varme ankomsthallen på Atens charterflyplass, på det tidspunkt var jeg helt utmattet. Dehydrert og trøtt sjanglet jeg og familien ut gjennom tollstasjonen. Der stod det en hyggelig mann og ventet på oss med en Mercedes og en tre timers biltur. Uten å ha nytt verken vått eller tørt siden kvelden før, krøp jeg stusselig inn i baksetet på bilen. Siste etappe av turen husker jeg ikke.
Dag 2 – 29. mars 1999
Andreas
Dette hører med til gårsdagen. Da vi kom ombord så båten utmerket ut, ved første øyekast. Noe av det elektriske fungerte ikke som det skulle, men det fikk vi fikset ganske fort. Vi fikk også fyr på motoren med en gang. Det var verre med vanntanken. Vannet rant rett gjennom tanken, og det var ingen ting å gjøre med den før dagen etter. Vi var alle slitne og gikk derfor å la oss etter den tidligere nevnte pizza.
Dag 3 – 30. mars 1999
Andreas
Jeg stod opp ca. klokken 11.00. Da var allerede Harald oppe, og satt og leste bok. Han kunne fortelle meg at alt vannet i tanken hadde runnet ut i løpet av natten. Det ble derfor beordret ny runde med tetting, som vi håper er litt bedre enn den forrige. Mye tyder på det, men helt tett vil den nok aldri bli. Det er nok kun et spørsmål om å redusere skaden til et minimum som vi kan leve med. Jeg hadde gledet meg til å leke med PC-en igjen. Og ble derfor forferdet da jeg oppdaget at PCMSIA-kortet var borte. Det betydde jo at jeg ikke kunne oppdatere hjemmesiden, samt sende og motta mail. Straks falt mistanken på Haralds kolleger på kontoret. Disse datakyndige menneskene hadde lånt PC-en, og selvfølgelig fjernet kortet og glemt og sette det på plass. Jeg lette i vesken, og fant det ikke. Vi gjorde så undersøkelser her nede på mulighetene for å få tak i et nytt. Før vi kom så langt ringte jeg kontoret for å få bekreftet mine antagelser. Mens jeg snakket med Robert lette moderen gjennom vesken en gang til, og der lå det jeg så elegant hadde oversett. Til stor lykke for meg, der jeg satt med blandede følelser, fant hun PCMSIA-kortet. "Gift dæ mens du ser" sa min mor, klok som en gammel kone. Etter dette hadde jeg stor moro med å få det hele til å fungere igjen. Det gikk overraskende lett, og jeg kunne snart glede meg over å hente ned 37 mails helt fra i sommer. Vel, det meste var fra nettleverandøren, og dermed helt uten interesse for meg. Neste oppgave ble så å oppdatere hjemmesiden. Det gikk også helt greit, enn så lenge. Da jeg skulle begynne og sende det ut på nettet, slo telefonen seg vrang. "Ja, noe skal det være", tenkte jeg. Det viser seg nemlig det at antennepluggen som går til telefonen ikke er medgjørlig. Den er litt av og på. Noe som vanskeliggjør opplastingen. Heldigvis har jeg kjøpt meg ny telefon av samme merke, og jeg tror det hele skal la seg ordne med litt triks og fiks. Man ordner noe, bare for å finne ut at noe andet er godt i stykker. Og slik går dagene. Vi har også vært i byen i dag og handlet. Harald har kjøpt seg noen nye lysstoffarmaturer til å ha i pantryet, de fungerte jo ikke ved første forsøk, men det løser vi vel med tid og stunder. Nye kabelsko fikk han også. Jentene har kjøpt seg sminke og gaver til de der hjemme. Og jeg fikk tak i tyve Marlboro. Deretter dro vi på restaurant før vi tok taxi hjem til båten. Kaffe, konjakk og Trivial Pursuit. Det kan vel høres ut som om vi har lite å gjøre, men alle ting tar tid og det er mange småting jeg ikke kan gå inn på her. Nå skal jeg plugge i min egen lille Nokia telefon, bytte SIM-kort og se om vi får det hele på lufta. Funker ikke det, får det hele være til i morgen. God natt, og sov godt.
Dag 4 – 31. mars 1999
Harald
Jeg får starte med min standardfrase, som ser ut til å bli en gjenganger også i påsken, nemlig: Jeg sto opp nokså tidlig, flere timer før noen av de andre kom seg på bena. Vel, slik er det nå bare. Etter en kopp kaffe og en gammel dansk, var det tid for joggetur. Ikke bare fornøyelse, men også litt forretning. Jeg hadde i går kjøpt et sett med lysstoffarmatur som jeg ikke var i stand til å få til å fungere. Dette tok jeg med meg og dro innom forretningen. Der fikk jeg demonstert hvordan det skulle fungere. Det er armatur beregnet på 240 volt slik at jeg måtte kjøpe med en omformer fra 24 volt. Etter å ha forlatt forretningen, som ligger inne i sentrum, tok jeg turen oppom borgen som ligger på et høydedrag ovenfor sentrum. Jeg har senere fått rede på at denne borgen også er et Akropolis, hvilket man finner i de fleste greske byer. Akro betyr høyde eller ekstremitet, utvekst. Polis betyr by eller samfunn. Det som er litt spesielt med slike borger, er at de trente ikke bare til beskyttelse, det var også et sted for tilbedelse av de gamle guder, slik at der fant man også templene, jfr. Akropolis i Athen. Borgen i Patras var ganske imponerende. Brukte en del tid der før jeg jogget videre. Det kostet ingen ting å komme inn. De drev med utgravninger der, og de hadde gravd frem en god del biter av gamle marmorsøyler. Av Takis fikk jeg opplyst at i den byssantiske perioden, dvs. etter at kristendommen hadde gjort sitt inntok, var det en bysantinsk leder som lot alle templer som minnet om de gamle tider, rive ned og bli ødelagt. Etter borgen tok jeg en tur lenger østover og fant byen store park, en nydelig skog som jeg løp igjennom før jeg dro nedover mot havnen igjen. Kjøpte brød til frokost på turen. Resten av dagen ble benyttet til klargjøring. Gummibåten ble plukket frem og limt etter beste evne. Det ble også gjort et nytt forsøk på å tette tanken. Jeg har begynt å miste håpet om å få den helt tett. Resten av dagen ble litt slapp. Vi orket ikke engang gå ut for å få oss et skikkelig måltid mat. Det ble nokså sent før jeg og Andreas kom oss i seng. Som vanlig er det alltid etter eller annet å mekke på og det er litt deilig å kunne gjøre det i fred og ro, når ingen andre er i veien. Jeg må kanskje si litt om været. Det var ganske fint fra morgenen av, men utover dagen snudde vinden fra nordøst til vest og i nord dannet det seg mørke skyer. Disse ble til et ganske bra tordenvær med skikkelig lyn. Etter en stund drev dette være også nedover mot oss og vi fikk oss et skikkelig regnskyll. Før jeg krøp til sengs hadde det imidlertid blitt oppholdsvær igjen. Jeg glemte å fortelle at Andreas, Grethe og jeg tok enda en tur inn til sentrum kl. 17.00. Jeg hadde kjøpt to lysstoffarmaturer og forsøkte å koble dem både i serie og parallelt, men uten å lykkes. Andras og Grethe var ute for å shoppe. Forretningen var bare delvis betjent og jeg ble anmodet om å komme tilbake kl. 18.00. Satte meg i en park og ventet. Men han som kunne hjelpe meg kom ikke og jeg måtte komme tilbake dagen etter ble det sagt, gjerne kl. 0730.
Dag 5 – 01. april 1999
Harald
Som avtalt var jeg tidlig tilbake i den elektriske forretningen, men ikke kl. 0730. Løsningen lå i at hvert armatur måtte ha sin egen omformer og jeg kjøpte en til. Vel, det ble en liten joggetur ut av det. Vi hadde snakket om det og var enige om at i dag tok vi sikte på å komme oss avgårde. Selv om været så ut til å være dårligere innover mot Korinth, så skulle vi likevel dra den veien til en liten by som heter Galaxidhi. Den ligger ikke så langt unna oraklet i Delphi. Men før vi kunne komme avgårde var det en del ting som måtte ordnes. Det skulle gjøres innkjøp av mat og drikke, jeg måtte innom tollmyndighetene for å få de nødvendige papirer, og resten av klargjøringen av båten. Den første turen til tollvesenet gikk dårlig. Han som kunne finne frem våre papirer var ikke tilstede og ingen andre der kunne finne dem. Takis ville ta sikte på å få stemplet en kopi som vi kunne bruke og beholdt derfor mitt pass som han måtte ha for å få ordnet dette. Mens vi ventet på dette og på at Grynet og Andreas kom tilbake fra handlerunden, vasket Grethe opp og jeg fikk ordnet med gummibåten og fikk denne på plass i davitene bak. Etter en stund kom Takis også tilbake og fortalte at det var umulig å få ordnet med papirene, men vi kunne ta sjansen på å dra uten, mente han. Jeg var innstilt på å dra, men andre var noe mer skeptisk. Klokken var allerede blitt 1500 og vi ville ikke nå frem til Galaxidhi før etter at det var blitt mørkt og kanskje fungerte ikke alt som det skulle om bord heller. Vel, jeg fikk viljen min og den siste klargjøring ble foretatt, bare det å løsne alle fortøyninger er litt av en jobb. En litt frisk sidevind fra piren som vi ligger ved gjorde det litt problematisk å bakke ut, men det gikk ganske bra. Andras, han som passer båten, var der og vinket oss av gårde. Vi hadde en nydelig akterlig vind, men det ble ikke til at vi heiste seil, vi måtte se om alt fungerte som det skulle først. Det gjorde det selvfølgelig ikke, men det var ikke så alvorlig. Autopiloten klarte ikke å holde oss på kurs. Enten beholdt den en sving til babord, eller dersom vi ga den beskjed om 10 grader styrbord, så beholdt den svingen mot styrbord og rettet seg ikke opp igjen. Det viste seg at det var kompasset til autopiloten som var kommet ut av stilling. Vi hadde noen tilløp til tordenvær på turen, men det ble med bare noen regndråper. Etter hvert så ble det mørkt og vi satte opp lanternene som måtte få litt stell før de fungerte. Vel fremme i Galaxidhi fikk vi oss en fin kaiplass. Hjelp av stedets original fikk vi også med fortøyningene. En underlig fyr som gikk og drakk av en helflaske brennevin uavlatelig, og som likevel virket edru. Grynet hadde på den siste turen inn laget i stand et nydelig kjøttmåltid som smakte herlig etter en lang dag på sjøen. Det ble ikke så sent før vi hoppet til køys. Jeg må fortelle en liten historie fra i går kveld. Jeg nevnte at det ble nokså sent. Det hadde sammenheng med at jeg begynte å reparere på lyset inne på toalettet. Under dette arbeidet måtte jeg lodde på en kontakt i lampen. I det jeg holdt loddebolten bort mot ledningen smalt det slik en skikkelig kortslutning kan smelle. Jeg antok at det var en kortslutning på kretsen i lampen, dvs.24 volt. Men etter undersøkelse viste det seg å være landstrømmen som var kortsluttet. For å være helt sikker, gjentok jeg det hele mens Andras så på. Et skikkelig smell. Deretter begynte lyset i hele båten å blinke. Et blikk bort på bryterpanelet viste at strømmen om bord varierte mellom 15 og 25 volt. Etter en rekke undersøkelser ble jeg oppmerksom på et merkelig lys i sikringsskapet. Det viste seg å skyldes dårlig kontakt mellom hovedledning fra batteriet og en shunt som var skrudd fast i skottet. Ved å dra til messingskruen som holdt det hele sammen ble strømmen i orden igjen. Forbindelsen var selvsagt glovarm og representerte en fare for brann om bord. Ny forbindelse med maskinskruer er ordnet i ettertid. Men svaret på problemet med kortslutningen er fortsatt uløst.
Dag 6 – 02. mars 1999
Andreas
Jeg ble vekket av at den lokale piraten spaserte rundt på dekk og ropte til de forbi passerende. Han hadde tydeligvis kommet seg etter gårsdagens seks flasker whisky. Denne byorginal hadde gjort seg til venns med min far, som hadde budt ham på kaffe, hvilket ble satt stor pris på. Han gjengjeldte denne gest ved å stjele noen appelsiner til oss i nærmeste hage. Jeg stod opp og fikk sporenstreks slutt på dette lurveleven, og vedkommende forstod på min mine at han var nu uønsket om bord. Men nå var jeg blitt såpass våken at det kom ikke på tale å legge seg igjen. Klokken var jo tross alt elleve. Ute var det nydelig vær, solen varmet og hvis man fant et sted hvor det var ly gikk det fint an å sole seg. Hvilket jeg gjorde. For om lag en time. Da ble jeg atter engang vekket av noe tramping på dekk. Av lydene var det enkelt å fastslå at noen uinviterte var kommet om bord. Det var noen ungdommer som stod på dekket, og de var tydeligvis ikke klar over at jeg var tilstede. For de ble lettere skremt da jeg på engelsk spurte om jeg kunne hjelpe dem med noe. Ungdommene ble selvfølgelig redde, og unnskyldte seg med at de ikke visste om noen var om bord. De ville bare ta noen bilder. Ikke syntes jeg at det var noen unnskyldning for å hoppe om bord i annen manns båt, men nå vet jo ikke jeg alt om skikk og bruk i Hellas. Vi spiste en lang og god frokost, noe vi har gjort hele veien. Egg og bacon er fin kost til sultne seilere. Og klokken var vel nærmere halv fire før vi kom oss på land. Grethe ville ikke være med på dagens utflukt, så hun fikk vakttjeneste. Grynet, Harald og jeg tok med oss kamera, telefon og regntøy da vi gikk for å finne busstasjonen. Denne byen ble sagt å være beste utgangspunkt for en utflukt til Delfi, Jeg hadde tidligere talt med en lokal fisker, og blitt forklart når og hvor bussen gikk fra. Da hele samtalen gikk på tegnspråk og opplysningene var litt uklare ble det så vi forhørte oss litt mer om. En restaurant eier nede ved kaien ville ikke fortelle oss så mye, han var mest opptatt av få oss inn på sin kneipe, men han sa såpass at vi visste det ville bli langt å gå, hvilket var den opprinnelige planen. Etter ett nytt restaurantbesøk, og en pils, fikk vi hjelp av en søt ung pike. Det ble til at hun bestilte en taxi til oss, og om ikke så altfor lenge kom en av hennes venner og hentet oss i sin nye Mercedes. Pris ble diskutert, og det virket som han var særdeles fornøyd med den. Pruting har aldri vært vår sterkeste gren. Turen bar så til Delfi. Sjåføren hadde spurt hvor lenge vi skulle være der, og vi hadde svart at 10-15 minutter måtte holde. Hvor lenge kan man stå og se på en steinrøys, tenkte vi. Turen tok tyve minutter, og var spennende og interessant. Sjåføren var pratsom og fortalte mye om området vi kjørte igjennom. Nede i dalene er malmutvinning og oliventrær de største sysselsetterne, og olivenlundene var imponerende av omfang. Da vi kom ut av dalen begynte oppstigningen umiddelbart. Det var ganske bratt stigning og veien slyngte seg oppover. Fjellene i området ble sagt å være bortimot 2300 meter høye. På den ene toppen lå ett berømt skisportsted. Der var det snø året rundt. De fleste har jo hørt om Orakelet i Delfi. Noen vet vel mer om det enn jeg som har all min kunnskap fra Donald Duck. I hvert fall, i Donald fremstilles det som et hull i berget, langt oppe i fjellet, langt fra allfarvei. Langt oppe i fjellet er nok det eneste som stemmer. Der oppe ligger det en by som kun livnærer seg på turisme. Og turisme er det en del av. Det er ett stort museum der, og du har selve plassen hvor det hele foregikk. Vi hadde som sagt satt av ti minutter til det hele, og vi bestemte oss for å se selve plassen. Der ble det tatt en del bilder, og så bar det til bake i bilen igjen. En stopp i byen for å kjøp postkort, og så hjem igjen. Tur operatøren EXPRESS TOURS er under planlegging. Grupo Gigante for de som husker den. See the world inn ten minutes. Resten av kvelden gikk med til vanlige gjøremål, tur på restaurant, og tidlig i seng. Vi skulle nemlig tidlig opp neste dag for å gjøre nytte av morgen brisen, som blåser vestover. Det har vært slik alle de seks dagene vi har vært her. Om morgenen blåser det vestover, på formiddagen er det vindstille, og om kvelden blåser det kraftig fra nord. Planen var like enkel som den var genial.
Grethe Alina
KJÆRE LESER ! Å sovne til lyden av kattepuser som sovner på dekk, er nytt for meg. Det er en av de opplevelsene vi hadde torsdag. Fredag våknet vi faktisk til det samme, men som min kjære bror beretter var ikke kattedyr det eneste vi hadde besøk av den dagen. Heldigvis holdt alle gjestene seg på dekk. Godt er det, for jeg vil verken ha det ene eller det andre av de nede i båten. Moderen synes faktisk at det var ille nok å ha de der, hun. Og apropos dyr kan jeg jo med det samme fortelle om den nyinnflyttede faunaen vi har fått om bord. Et helt lite økosystem er det. Bestående av noen heller små maurliknende flyvedyktige lus og noen litt større mer kakkerlakkaktige ( bare mindre, selvfølgelig. På størrelse med en middels norsk flue) brune insekter. Disse sistnevnte har tilholdssted bak den ene taklisten i salongen, men etter at jeg sprayet der med insektsspray har så jeg ikke mer til de. Det ble imidlertid nogen flere av de små og det brakte meg på tanken at de store kanskje spiser de små...? Vel, uansett har dyrene blitt færre etter at vi dro til havs. Nei, takke seg til Norge og de dyrene man kjenner. Det eneste positive med dyrene her er at de er for trege til å flytte seg når du slår etter de, ergo : SMASH !! Bortsett fra mine nye insektserfaringer kan jeg jo nevne om min eksistens her at jeg på flyet nedover klarte å bli skikkelig forkjølet. Lurt? Vel, forsovet for hvis jeg nå skulle være nødt til å bli det i nærmeste framtid, vil jeg faktisk heller ha det nå i ferien enn å kaste bort den siste måneden min på Sandvik folkehøyskole på å være syk. Ellers er livet som det pleier å være om bord i båt: dårlig lys på badet, begrensede dusjmuligheter og ellers ikke så mye å klage på. Fortsett å følge med på Lynas nettsider og ha en riktig God Påske ! ! ! Masse hilsener fra Grethe Alina.
Dag 7 – 03. april 1999
Andreas
Vi dro ut fra Galaxidihou klokken ni. Det var fint vær, og vinden var slik vi hadde beregnet. Om morgenen blåser det fra Øst. På vei ut heiste vi alle seil, og etter en time var alle seil oppe og vinden borte. Vi gikk derfor stille utover for maskin og seil. Vi så tydelig at det blåste litt lengere ute, og satte derfor opp farten. Jeg gikk ned for å pusse tennene, og ta morgenstellet som jeg ikke hadde fått tid til tidligere. Plutselig la båten seg over og jeg skjønte at nå var vinden her. Og det til gangs. Den hadde snudd, og traff oss midt i fleisen. Det blåste tredve knop over dekk, og det lå an til en kryss. Den turen vi hadde beregnet til to timer tok nå seks. Lyna er ikke den raskeste båten på en krysslegg. Selv om vi til tider gjorde åtte knop, hadde vi bare tre og fire mot merke. Seilasen var frisk og det virket som om båten syntes det var godt å få vasket seg. Sjøen var ikke spesielt stor, men den hadde bygd seg opp på meget kort tid. Jentene ble litt dårlige, og mente dette skyldtes at det var de første bølgene på turen. Det ble derfor ikke spist noe særlig før vi ankom Trizonia. Trizonia er en meget artig øy med en kjempefin naturlig havn. Denne havnen er under utbygging, så det ser ut til at de venter mange turister til sommeren. Det er også et hotell her, noen tavernaer, og resten er feriehus. Da vi kom inn la vi oss på en av betonguteriggerne. Vi regnet med at det var størst sjanse for å få fylt vann der. En tysker som lå på andre siden tok imot oss. Han sa at mulighetene for påfylling var svært dårlige. Det lå også en svenske med motorbåt her, en tysker til, og en franskmann. Under ankerdrammen tøyset vi litt med at vi skulle invitere dem på fest, og se om vi kunne få til litt action. Vel, som sagt hadde vi spisst lite, og da vi hadde fortøyd hadde jentene stekt ett lass med pannekaker til oss. Disse ble spist som om vi aldri hadde sett mat før. Og etterpå var det i hvert fall to gutter som var klare for sengen. Vi la oss klokken fem. Klokken åtte ble jeg vekket av Grethe. Det var telefon fra Norge, samt at nå var det dags å spise middag.
Harald
Jeg har ikke lest hva Andreas har berettet, men går ut ifra at det kommer frem der at vi tok feil med hensyn til den vindretningen vi skulle få. Til dels ganske vesentlig også. Selv om vi ikke fikk noen særlig sjø som skapte problemer, hadde vi periodevis ganske sterk vind, helt oppe i 30 knop, og på kryssen var det nesten litt skummelt å se hvordan særlig mesanmasten bøyde seg. Jeg regnet med som sikkert at med det resterende vann i vanntanken skulpende omkring så ville den tettingen vi hadde foretatt løsne igjen og resten av vannet renne ut. Men det motsatte har faktisk skjedd, tanken synes å ha blitt helt tett. Det er ikke tilfredsstillende for meg å se at noe ordner seg uten at jeg kan fastslå hva som er årsaken. Det blir på en måte umulig å si at det representerer en varig løsning, snarer tvert imot kan jeg forvente at problemet dukker opp når det er mest ubeleilig. Vel, vi får se hvor lenge det varer. Vi fikk noe motsjø på turen og da fikk vi den samme vibrasjonen i roret som vi hadde problemer med i fjor. Jeg reduserte vridningen på propellen noe og økte turtallet og dette fungerte bra en stund. Men under en skikkelig byge hvor vi dro av sted med godt og vel 8 knop oppsto problemet på nytt og Andreas reduserte turtallet på motoren. Vi holdt følgelig nokså liten fart den siste timen inn mot Trizonia. Problemet med lavt turtall er at dynamoen til 12 volten slutter å lade og bruker strøm i stedet. Vel inne i havn fikk vi følgelig beskjed på mobiltelefonen om å sjekke bilstrømmen. Ellers er det vel ikke å så mye å si om dagens seilas. Lyna har stor avdrift og det går smått fremover på kryss, selv om vi har motoren til hjelp. Jeg går med tanker om å sette på en dypere kjøl når vi er tilbake i Norge. Vi får se. Etter ankerdrammen og etter pannekaker med gresk rødvin og etter en lang dag på sjøen, måtte Andreas og jeg ha oss en liten lur, før feiringen av påskeaften ble påbegynt. Spagetti med hvitvin og kaffe avec deretter. Kvelden ble avsluttet med en tur på land.